Sørvest Asia i perspektiv

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Invasjonen av Libya

Posted by Fredsvenn den mai 3, 2011

The question as to why US-led NATO forces are determined to engineer a regime change in Libya is now becoming clear. While media pundits and political experts still argue over whether the Libyan rebel gangs are actually being backed and directed by US, UK and Israel intelligence agencies, broader long-range Western policy objectives for Libya are being completely ignored.

Behind the US-NATO Attack are Strategies of Economic Warfare

Libya: All About Oil, or All About Banking?

The West Versus China: A New Cold War Begins on Libyan Soil

MEN

Opprørere i byen Misrata i Libya ber nå om hjelp fra NATOs bakkestyrker, i følge britiske The Guardian.

Mohamed, a rebel spokesman who asked for his full name to be withheld, told the Observer via Skype that «the killing and destruction and human suffering» was relentless. «The massacre that was prevented in Benghazi is now happening in Misrata. There is nowhere safe in the city.»

«He will massacre the people of Misrata. If a massacre happens, [Nato’s] credibility is on the line. Either they intervene immediately with troops on the ground – now, now, now – or we will all regret this. It’s murderous and mad, the people of Misrata are paying the price.»

Nato must send in troops to save Misrata, say rebels

Vil ha bakkestyrker i Misrata

Flere drepte i nye bombeangrep i Misrata

Ingen løsning med Gadafi ved makten

Reklamer

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Posted by Fredsvenn den mars 31, 2011

Libya

– Libyske opprørere får trening av utlendinger

Libyske opprørere ber NATO fortsette angrepene

– Libyske opprørere drept i Nato-angrep

Libyas opprøre kan godta våpenhvile

Aisha Gaddafi kjemper i fronten

Libyske opprørere får bistand fra USA

Libyas utenriks- minister hopper av

Til FN på turistvisum

Norge må forvente strøm av flyktninger

– Vi kan godta en våpenhvile

Ofrer livet for Gaddafi

Syria

Regjeringen i Syria går av

I morgen kan det smelle i Syria

– Situasjonen er spent

Spent før fredagsbønnen

– Heller død enn ydmykelse

Jemen

Mange skadd i protest i Jemen

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Geostrategi – et par tekster fra Stephen J. Sniegoski

Posted by Fredsvenn den mars 29, 2011

Nothing in history happens in a vacuum, especially wars. And that is certainly true with our 2003 preemptive war against Saddam Hussein and our current occupation of that broken and violent country.

Most Americans think the plans for this war against Iraq originated in the Bush administration either before or immediately after September 11, 2001. But its foundation was laid long before, in a little-known 1996 policy paper entitled “A CLEAN BREAK: A New Strategy for Securing the Realm” (meaning Israel), written by a group of American “neoconservatives” including David Wurmser and Richard Perle, for the Israeli think tank The Institute for Advanced Strategic and Political Studies.

“A CLEAN BREAK” spelled out a simple but aggressive plan that called for Israel to sabotage any “land for peace” initiatives, including any peace plans that called for an independent Palestinian state. It called for the isolation or elimination of Yasser Arafat and the political strangulation of the Palestinian Authority.

Its most ambitious — and outrageous — proposal was to compel the United States to force a confrontation with Iraq that would end with an invasion and the removal of Saddam Hussein. This would be followed by the “rolling back” of Syria through military strikes and the pacification of Lebanon. The idea behind this plan was that brute force was the only way Israel could insure its security. And it called for this force to be directed ultimately at any Middle Eastern state that didn’t fall into line, including Egypt.

Obama and the Neocon Middle East War Agenda

The Transparent Cabal: The Neoconservative Agenda, War in the Middle East, and the National Interest of Israel

The Transparent Cabal: The Neoconservative Agenda, War in the Middle East, and the National Interest of Israel

Study Group on a New Israeli Strategy Toward 2000 – SourceWatch

A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm – Wikipedia

A Clean Break

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Interessekonflikt i Egypt

Posted by Fredsvenn den februar 8, 2011

https://i0.wp.com/images.smh.com.au/2010/01/10/1027525/Egypt_hosnimubarak-420x0.jpg

I rapporteringen fra Egypt blir de økonomiske sidene ved de siste tiårenes politikk sjelden løftet fram. Derfor kan det være ekstra interessant å lese Midtøsten-ekspert Juan Coles artikkel “Egypt’s Class Conflict”.

Cole viser til oppbyggelsen av sosiale spenninger i Egypt grunnet svak lønnsutvikling og en nyliberal økonomisk politikk som har blitt diktert utenfra, en utvikling som primært har vært til gunst for et tynt sjikt rundt den politiske eliten:

“Abdul Nasser’s state-led industrialization also created a new class of urban contractors who benefited from the building works commissioned by the government. […] But whereas Abdel Nasser’s socialist policies had led to a doubling of the average real wage in Egypt 1960-1970, from 1970 to 2000 there was no real development in the country.”

Cole mener at denne utviklingen har ført til at Mubaraks regime har tapt mer og mer i legitimitet: “The Nasserist state, for all its flaws, gained legitimacy because it was seen as a state for the mass of Egyptians, whether abroad or domestically. The present regime is widely seen in Egypt as a state for the others– for the US, Israel, France and the UK– and as a state for the few– the Neoliberal nouveau riche. Islam plays no role in this analysis because it is not an independent variable. Muslim movements have served to protest the withdrawal of the state from its responsibilities, and to provide services. But they are a symptom, not the cause.”

Egypt, med sine 80 millioner innbyggere, er nå preget av protester og klassekamp. Folkelige protester rokker ved søylene til Hosni Mubaraks regime. I Tunisia har fagbevegelsen spilt en meget viktig rolle i koordineringen av protestene. Fagbevegelsens beslutning om å ikke godta deltakelse i regjeringen, hvor mange tidligere ministre fortsatt sitter, har betydd fortsatt politisk dynamikk i landet.

I Egypt har også arbeidernes vanskelige økonomiske og sosiale kår spilt en viktig rolle, men der har fagbevegelsen lenge vært meget nært knyttet til regjeringsapparatet. Nå skjer det ting, rapporterer frifagbevegelse.no:

“Deler av fagbevegelsen brøt derfor med denne ledelsen denne uken og bebudet etableringen av en ny, fri fagbevegelse. Den består foreløpig av representanter fra en rekke industribyer som Helwan, Mahalla al Kubra, Sadat City og Ramadan City, men forventes raskt å få tilslutning fra andre deler av landet også – ’for å understreke de økonomiske og demokratiske kravene fra den uavhengige fagbevegelsen ved tusener av streiker, sit-in aksjoner og protester fra egyptiske arbeidere gjennom årene.”

Egyptisk fagbevegelse er en del av regimet

Egyptian workers form new union

Egypt’s Class Conflict

Posted in Uncategorized | Merket med: , , , , , | 1 Comment »

Mubarak – Vestens venn

Posted by Fredsvenn den februar 7, 2011

https://i1.wp.com/blog.cleveland.com/world_impact/2008/12/large_Hosni-Mubarak-Dec25-08-Livni-Egypt_Mideast_Israel__Meye.jpg

http://vocesalternativas.files.wordpress.com/2010/03/wall-mubarak-beirut.jpg?w=453&h=324

Ifølge en omfattende mengde amerikanske ambassadedokumenter, som har blitt lekket via WikiLeaks, hater Egypts president Hosni Mubarak Hamas, og samarbeider svært tett med Israel, noe som styrker kritikerne som mener Egypt står for nære Israel.

Gjennom ambassadedokumentene tegnes et bilde av en eneveldig president, med nære bånd til Israel og et sterkt hat rettet mot fundamentalistene som styrer Iran og Hamas, samt deres støttespillere Syria og Qatar.

Det nære forholdet mellom Israel og Egypt illustreres i en hemmeligstemplet analyse skrevet den 23. januar 2009 av den amerikanske Kairo-ambassadøren, Margaret Scobey.

Rapporten er en analyse av Egypts rolle etter Gazakrigen, som ble avsluttet en knapp uke tidligere. I rapporten står det blant annet at Egypt var klar over at deres kritiske holdning til Hamas ville føre til arabisk kritikk, men at de mente det likevel var rett å øke presset mot Hamas.

Så legger den amerikanske ambassadøren til: ”Mens IDF-aksjonen (Gazakrigen) pågikk, rettet våre egyptiske samtalepartnere i privat sammenheng raseriet sitt mot Syria og Qatar, i motsetning til Israel.”

Både i denne og flere andre rapporter går det tydelig frem at Mubarak, i likhet med Israel, ser Iran som den største trusselen mot fred i Midtøsten. ”Iransk innflytelse sprer seg som kreft fra Gulfen til Marokko”, blir han sitert på i et dokument fra 28. april 2009.

I flere rapporter skriver den amerikanske ambassadøren at Mubarak kritiserer USA for å støtte demokratiutviklingen i Egypt, og at ethvert forsøk på å liberalisere samfunnet vil styrke partiet Det Muslimske Brorskap: ”Mubarak hater Hamas, og ser dem på linje med Egypts eget Muslimske Brorskap, som han ser som sin farligste politiske trussel”, skriver ambassaden i en rapport til Hillary Clinton.

Skylden for Irans økte innflytelse legger Mubarak ifølge dokumentene på president George W. Bush: ”Å fjerne Saddam Hussein fra makten var tidenes største tabbe”, fortalte Mubarak en gruppe amerikanske kongressmedlemmer i presidentpalasset i Kairo i april 2009 ifølge Kairo-ambassadør Scobeys rapport.

”Iran begynte først å ”puste” når USA fjernet Saddam fra scenen. Mens han levde turte ikke Iran blande seg borti Irak, bevege seg fritt i Gulfen eller jobbe med Hamas eller skape problemer i regionen”, skal Mubarak ha sagt.

Amerikanernes analyse er at Mubarak ønsker å være Vestens førstevalg når det gjelder kontakt blant araberstatene, og samtidig at araberne skal oppfatte Egypt som beskyttere av deres interesser.

Våren 2009 besøker Mubaraks trofaste medarbeider, og Egypts utenriksminister Ahmed Aboul Gheit, sin motpart Hillary Clinton i Washington. I en briefing før besøket til Clinton skriver Egypt-ambassadøren:

”Egypt vil ikke delta i noe som kan ble oppfattet som deltagelse i Israels beleiring av Gaza, og de er hypersensitive mot enhver antydning om at utlendinger assisterer dem eller fører tilsyn med deres arbeid for å motarbeide smugling. Aboul Gheit tok i januar offentlig avstand fra vår avtale med Israel om å motarbeide våpensmugling inn i Gaza, selv om han visste om det på forhånd, og konsulterte (daværende) utenriksminister Rice og meg om innholdet.”

I den samme rapporten, og flere andre, fremgår det at israelerne og egypterne samarbeider nært for å utveksle etterretningsinformasjon, blant annet om Hamas og situasjonen i Gaza.

Den 25. september 2005 møtes den daværende sikkerhetssjefen i det israelske forsvaret, Amos Gilad, og den egyptiske etterretningssjefen, nåværende visepresident Omar Suleiman, til et topphemmelig møte i Kairo.

På møtet ga Suleiman detaljer om sitt møte med Syrias president Bashar al-Assad, og hvordan syrerne skal ha prøvd å presse Egypt til ikke å støtte USAs forsøk på å isolere Syria, ifølge en rapport fra USAs ambassade i Tel Aviv. Gilad ga ifølge rapporten opplysninger om møtet til en representant for ambassaden.

Han skal ha lagt stor vekt på at møtet mellom etterretningstoppene måtte forbli en hemmelighet.

– Ville styre til døden

WikiLeaks: Slik styrer Mubarak

Israel ber Vesten støtte Mubarak

Clinton tviler på om Mubarak kan gå av nå

– Brannslokking fra USA om Mubaraks fremtid

– Vil sende Mubarak på «helseopphold» i Tyskland

– Mubarak bør bli sittende i overgangsperiode

ElBaradei frykter borgerkrig i Egypt

Egypt setter ned bred politisk reformkomité

Posted in Uncategorized | Merket med: , , , , , | 1 Comment »

Ny arrestasjon av Mordechai Vanunu

Posted by Fredsvenn den januar 4, 2010

Israelsk politi har på nytt arrestert Mordechai Vanunu under mistanke om at han har møttes med utlendinger, noe som er et direkte brudd med hans tillatelse, noe som, selvfølgelig, er et direkte brudd med menneskerettighetskonvensjonen. Men dette er regelen snarere enn unntaket – når man har med Israel å gjøre.

I følge Vanunu: «Jeg både vil og behøver frihet og kun frihet. 24 år er nok. Dette er ikke min regjering. Jeg vil se verden, å være utenfor rekkevidden til Mossad og Shin Bet.» Vanunu har ved en tidligere anledning i år levert et brev til Nobels fredspriskomite hvor det står at han tar avstand fra å være på listen over kandidater for prisen ettersom president Shimon Peres, som han hevder å stå bak den israelske atompolitikken, har mottatt prisen.

La Mordechai Vanunu få komme til Norge NÅ!

Israeli Whistleblower Welcome to Norway

Juristopprop til støtte for Vanunu

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

NATO in focus

Posted by Fredsvenn den januar 4, 2010

ARMENIA. Normalization of the Armenian-Turkish relations should happen without preconditions, and we are holding negotiations with the Turkish party just with this conception, Foreign Minister of Armenia Edward Nalbandyan said when responding to ‘Interfax’ question about the frequent statements of the official representatives of Turkey saying normalization of the Armenian-Turkish relations is connected with other issues, in particular, Nagorno Karabakh conflict settlement and international recognition of the Armenian Genocide. In this sense the Obama told the press today Barack Obama said in Ankara his stance on the Armenian issue remains unchanged, he will recognize the Genocide.

AZERBAIJAN. On the other hand, the EU while is sending mix messages in relation with the Armenian Genocide, it is very clear on the fact that the Nagorno-Karabakh conflict can not go unresolved as it can pose a threat for the region and the European Union, the EU special representative on the South Caucasus Peter Semneby declared for Trend News agency. Moreover, the EU can contribute to the security of its neighbors and partners, he said. EU’s vision for the South Caucasus is to open borders which are precondition for security in the region and development of economic.

BULGARIA. The Bulgarian bidder for the NATO Secretary General position, Solomon Passy, believes his nomination for the top job still might end up being successful.

Passy, who is Bulgaria’s former Foreign Minister and current Chair of the Parliamentary Foreign Policy Committee, also said it was possible that the Strasbourg Summit would not select a new NATO head as this person was supposed to take over on August 1, which still left plenty of time.”As a whole, I would say that we are enjoying really strong support from the Mediterranean member states of NATO”, Passy said pointing out that the two newest members of the Alliance, Albania and Croatia would also be able to take part in the selection process. Passy’s bid for the NATO top job is up against Denmark’s Prime Minister, Anders Fogh Rasmussen. Turkey, however, is adamantly opposed to his selection over his refusal to apologize for the 2006 Mohammad cartoons affair, and the permission that a pro-PKK Kurdish TV station ROJ has to air from Danish soil.

RUSSIA. Obama turning to the US relation with russia said there was “a great potential to improve” relations with Russia, but also added that Moscow should not go back to “old ways of doing business.” “And I think we have to send a very clear message to Russia, that we want to work with them, but we can’t go back to old ways of doing business(…)I think it is important for NATO allies to engage Russia, and to recognise that they have legitimate interests, in some case we have common interests, but we also have some core disagreements.”Moreover, according to NATO Secretary-General Jaap de Hoop declared that NATO wants and should cooperate with Russia.

Speaker of the Ukrainian parliament Vladimir Litvin reckons that the Russian Black Sea Fleet should be a guarantor of Ukraine’s security. He expressed this opinion in an interview with the Russian Ekho Moskvy radio station(Itar-Tass).

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

What about Moldova?

Posted by Fredsvenn den januar 4, 2010

37189_web

Se HER

These days student demonstration in Chisinau are on  almost everyone’s lips.  Moreover, the question of the day is : How could the Communists win the elections being so unpopular between students? Students seeking an answer to this question have gathered in front of the parliament to ” peacefully ” demonstrate.  What they do not realize is that they are fighting a lost battle. Their voice is only of a small percent of total Moldova population.  Students are always the progressive elements of a society, and thus bring about change for the good and development. Even so, the Moldovan student community is split between Russian speakers and Romanian speakers. It very obvious why Romanian speaker students aren’t so pleased with the result of the elections. The Communist party is a traditional supporter of the interest of the Russian speaking community, more precisely maintaining good relations and ties with Moscow. On the hand, the right wing students that gathered the last days in Chisinau are infused with the attraction of the West. It is the benefits of the EU membership that they  seek:  free travel, open markets, etc. I strongly belief that if the Communist party, with of authoritarian actions, would follow a clear Western path it will gain the support of the Romanian Speaking population.

120964019

Western NGO’s and institutions, on their part, have acknowledged that the elections in Moldova were conducted in satisfactory manner, and the deficiencies encountered in the process didn’t have a significant influence on the outcome.

The European Union’s foreign policy chief, Javier Solana, urged the sides to refrain from violence, adding the elections had met international standards, which was echoed by the secretary general of the Council of Europe.

“Some people may not be happy with the outcome, but accepting defeat is a part of the democratic process. As to any specific allegations of electoral irregularities, these should be dealt with in the court not in the street,” Terry Davis said.

The Communist Party’s electoral performance rests on distinct local circumstances, often underappreciated by outsiders. The Jamestown foundation have identified ten of such factors:

1) The Communist brand remains attractive to a critical mass of Moldovan voters. These compare (as do many Russian voters) the 1990s unfavorably both with the Soviet period and with the post-2001 period (when the Moldovan Communists returned to power).

2) The president and government used the incumbency advantage to the hilt, appearing in TV newscasts to open gas lines, agricultural machinery stations, and construction projects in the presence of appreciative voters during the electoral campaign. They also resorted to populist measures, from lowering the bread price to donating to charities during the campaign.

3) The incumbent government, predominantly of technical experts, is unquestionably Moldova’s most competent and convincing to voters since independence, contrasting with previous governments that were formed on a political basis. Prime Minister Zinaida Grecianai, one year in that post, enjoys a high popularity rating. The current government includes only two communist ministers, out of nineteen. Half of the ministers, however, ran for parliament on the Communist Party’s list, adding to the party’s “administrative resources” in this campaign.

4) The Communist Party is the only major party with a multi-ethnic electorate. Most opposition parties (including all three that have now entered the parliament) rely entirely on ethnic Moldovan voters (a minority of whom define themselves as Romanians) and have not seriously attempted to reach out to “Russian-speaking” voters. Many “Russian-speakers,” who defected from the Europe-oriented Communist Party in recent years, crossed over to small pro-Moscow groups or declined to vote, rather than joining Moldovan opposition parties. The Communist Party was able to offset that loss by increasing its share of the ethnic Moldovan vote.

5)Exit polls, conducted by Western-funded NGOs, showed that the Communist Party made significant inroads into young age cohorts for the first time in these elections. As the poll coordinator, sociologist Arcadie Barbarosie (head of the Soros Foundation’s local affiliate) observes, the Communist Party can no longer be stereotyped as a “pensioners’” or Soviet-nostalgics’ party (Moldpres, Imedia, April 6).

6) Still communist, nevertheless, in its disciplined style of operating, the party has developed an effective style of door-to-door campaigning in towns and villages. Although it fully (if informally) controls public television, and less fully public radio, the party gave up some of its public airtime during the final phase of the campaign, reflecting its confidence in door-to-door activity.

7) The Communist Party ran a sophisticated campaign under the direction of presidential adviser Marc Tcaciuc, long reputed as the “grey eminence,” and who has now earned the sobriquet of the party’s “grey matter” in this campaign (NewsIn, April 6). Apart from the public TV and radio company, the party controls two other television channels and one other country-wide radio channel.

0) While committed to European integration–a matter of national consensus above party lines–the Communist Party also advertised itself as Russia’s favored political partner in Moldova during this campaign. Voronin’s photo opportunity with Russian President Dmitry Medvedev in Moscow on March 18 (see EDM, March 20, 25) helped to prevent Moldova’s pro-Russia parties from gaining enough votes to enter the parliament. Voronin’s move also undoubtedly played well with mainstream Moldovan voters, among whom Medvedev and Russian President Vladimir Putin hold the top two places in the popularity ratings. Voronin a distant third overall, but is a distant first among domestic political figures.

9)  The opposition-dominated Chisinau Municipal Council, a scene of chaos and nepotism, has played into the Communist Party’s hands. The party constantly compared that scene with the situation in the pre-2001 parliament, which had helped discredit the multi-party system in Moldova. Certain Liberal-Democrat and Our Moldova leaders are also associated in the public memory with that parliament, making it possible for the Communists to campaign once again against “the 1990s” in these elections.

10) Half a dozen parties with theoretical chances to pass the 6 percent threshold campaigned ineffectively, competing against each other as well as against the Communists. Anti-communist slogans proved once again ineffective and largely irrelevant in Moldova. Inasmuch as the Communist Party today is a far cry from its pre-1991 predecessor, mere anti-communism is yesteryear’s battle in Moldova. No fewer than four opposition parties advertised themselves as Liberal, in a country completely devoid of a bourgeoisie. Both programatically and organizationally, the opposition failed to present a credible alternative to the incumbent majority party.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Folkemordet på armenerne

Posted by Fredsvenn den desember 2, 2009

https://i1.wp.com/www.kadaitcha.com/wp-content/uploads/2008/11/humanrace.jpg

Madeline Albright, she of the blithe gaffe that the deaths of half a million Iraqi children through the hideous sanctions over Iraq were “worth it”, is presently a top advisor to Obama on national security. She resigned in 2005 after the Grasso scandal. Considering her past opposition toward recognising the Armenian genocide which occurred during the final days of Ottoman rule in World War 1, the importance of Turkey as one of the trusty US land-bound aircraft carrier vassal countries in the Middle East and the concurring predilections of newly appointed Chief Advisor to Obama, Rahm Emmanuel, along with Obama’s grovelling to AIPAC, it would be surprising indeed if the US shifted its current blinkered, slanted position to the Holocaust suffered by the Armenian people.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Konflikten i Nakhchivan

Posted by Fredsvenn den september 25, 2009

Konflikt:

I etterkant av forfølgelse, folkemord og krig ble Kars-avtalen signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

Gjennom Kars avtalen av den 13. oktober ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt.  Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

Kars avtalen spesifiserte samtidig at Nakhchivan, som inkluderer Nakhchivan og Sharur delen av Sharur-Daralagez Uyezds i det tidligere Erivan guvernat i det russiske imperiet, skulle være et autonomt territorium under Azerbaijans forsvar. I 1924 ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic dannet på dette territoriet som en eksklave under sovjetisk Azerbaijan, og dele en 15-km lang grense med det nåværende tyrkiske distriktet Surmalu. Det ble samtidig bestemt at både Tyrkia og Russland ville bli garantister av Nakhchivans status.

I etterkant av Februarrevolusjonen var regionen underlagt en Special Transcaucasian Committee satt opp av den russiske provisjonsregjeringen og deretter den kortlivde Transcaucasian Democratic Federative Republic. Da denne ble oppløst i mai 1918 ble det stor kamp mellom Armenia og Azerbaijan vedrørende Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som vil si dagens armenske provins Syunik, og Qazakh. I juni 1918 kom regionen under ottomansk okkupasjon. Ottomanerne massakrerte 10.000 armenere og la 45 av deres landsbyer øde.

Under Mudros avtalen ble ottomanerne tvunget til å trekke sine styrker ut av Transkaukasus for å gjøre plass til den kommende britiske militærtilstedeværelsen. Under britisk okkupasjon lagde Sir Oliver Wardrop, britisk sjefskommissjonær i Sør Kaukasus et grenseforslag for å løse konflikten. I følge Wardrop skulle ikke armenske krav mot Azerbaijan gå lenger enn til de administrative grensene til det tidligere Erivan guvernatet, som under tidligere keiserlig russisk styre inkluderte Nakhchivan, mens Azerbaijan skulle begrense seg til guvernatene Baku og Elisabethpol. Dette forslaget ble rejected av både armenerne, som ikke ville opp gi sin hevd overfor Qazakh, Zangezur og Karabakh, og azerisene, som ikke ville opp gi Nakhchivan. Ettersom disputt mellom begge landene fortsatte ble det klart at den sårbare freden under britisk okkupasjon ville vare.

Som en protest mot et grenseforslaget til Sir John Oliver Wardrop, som ville avsette området til Armenia erklærte Jafar Kuli Khan Nakhchivanski i desember 1918, med støtte fra Azerbaijans styrende part Musavat partiet og Ungtyrker regjeringen i det ottomanske imperiet, republikken Aras i Nakhchivan uyezd i det tidligere Erivan guvernatet. Republikken, som korresponderte med dagens azerbaijanske Nakhchivan Autonomous Republic, var kortlivd og ble ikke anerkjent. Dets eksistens endte da soldater fra Armenia tok kontroll over regionen under Aras krigen i midten av juni 1919, noe som førte til en invasjon fra Azerbaijan og på slutten av juli ble armenske soldater tvunget til å forlate Nakhchivan by.

Igjen ble det nye voldsomheter og omkring 10.000 armenere døde og 45 armenske landsbyer ble lagt ødelagt. Britene trakk seg nå ut av regionen. Kamp mellom armenere og azeriere fortsatte og etter en serie trefninger, som fant sted rundt om i Nakhchivan distriktet, ble en våpenavtale signert. Denne varte kun i kort tid nye kamper brøt ut i mars 1920, og da primært i Karabakh mellom Karabakh armenere og Azerbaijans regulære hær, noe som førte til konflikter i andre områder med blandet befolkning, inkludert i Nakhchivan. I juli 1920 invaderte Sovjet og okkuperte regionen og den 28. juli ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic, som hadde nære bånd til sovjetisk Azerbaijan, erklært.

I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse Nakhchivan til Armenia sammen med Karabakh og Zangezur for på den måten å vinne offentlig støtte. Dette ble oppfylt da Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia, som erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Sovjet Armenias kamp mot den tidligere armenske regjeringen.

Vladimir Lenin, som på tross av at han hilste denne handlingen av sovjetisk brorskap hvor grenser ikke hadde noen betydning blant de ulike Soviet folkene velkommen, var uenig i denne bestemmelsen og krevde i stedet at folkene i Nakhchivan skulle bli konsultert og at det skulle bli holdt et folkevalg. I følge formelle figurer fra dette valget, som ble holdt i begynnelsen av 1921, ville hele 90 % av Nakhchivans befolkning bli inkludert i sovjetisk Azerbaijan med retten til en autonom republikk. Dette ble slått fast i Moskva avtalen mellom Sovjet og det nydannede Tyrkia den 16. mars 1921. Denne avtalen slo også fast at det tidligere Sharur-Daralagez uyezd, som også hadde en solid azerisk majoritet, skulle bli tillagt Nakhchivan, noe som tillot Tyrkia å dele grense med sovjetisk Azerbaijan. Denne avtalen ble igjen slått fast i Kars avtalen den 23. oktober. Den 9. februar 1924 etablerte Sovjet offisielt sovjetisk Nakhchivan, viss konstitusjon ble innført den 18. april 1926.

Som del av Sovjet minsket konflikten over den etniske komposisjonen i Nakhchivan, samt de territorielle kravene, men konflikten mellom armenere og azerere vedrørende Nagorno-Karabakh blusset opp igjen på 1980-tallet, noe som førte til Nagorno-Karabakh krigen. Azerbaijans folkefront klarte å presse sovjetisk Azerbaijan til å føre en jernbane- og luftblokkade mot Armenia gjennom å angripe tog som tok seg inn på armensk territorium fra Azerbaijan, noe som resulterte i at jernbanepersonale nektet å komme inn i Armenia. Dette kneblet den armenske økonomien ettersom hele 85 % av kargo og varer ankom via jernbanen. Som et tilsvar stengte Armenia jernbanen til Nakhchivan, noe som stengte eksklavens eneste forbindelse til resten av Sovjet og førte til at dens økonomi ble kvelt.

I desember 1989 var det uroligheter i Nakhchivan ettersom dets azeriske innbyggere fysisk la ned den sovjetiske grensen med Iran for å kunne flykte fra området og møte deres etniske azeriske kusiner i det nordlige Iran, noe som ble sterkt kritisert av det sovjetiske lederskap og de sovjetiske mediene, som beskyldte azeriene for å omfavne islamsk fundamentalisme.

I januar 1990 erklærte Sovjetrepublikken Nakhchivan at den ville skille Nakhchivan fra Sovjet for på den måten å protestere mot Sovjets aksjoner under Svart januar, også kjent som Svart lørdag eller Januarmassakren, eller Qara Yanvar, som var en aksjon mot demonstrerende azeriere utført av den sovjetiske hæren i Baku den 20. januar 1990. Demonstrantene krevde utvisning av azerbaijanske kommunistoffiserer og krevde uavhengighet fra Sovjet. Deres retorikk var i følge en Human Rights Watch rapport, ”veldig anti-armenske.”

I Azerbaijan blir dette ansett som å være fødselen til dagens Azerbaijanske republikk. Landet var det første landet i Sovjet som erklærte uavhengighet, og foregikk Lithuanias erklæring med kun noen få uker.

Sumgait pogromene, også kjent som Sumgait massakrene eller Februarhendelsene, var en azeri-ledet pogrom mot den armenske befolkningen i Sumgait i det sovjetiske Azerbaijan i februar 1988. Den 27. februar 1988 dannet store mobber av etniske azeriere grupper som angrep og drepte armenere både på gaten og og i deres leiligheter; vidspredt plyndring og en generell mangel på handling fra politioffiserer tillot situasjonen å øke i styrke. De voldelige hendelsene i Sumgait var på en skala som ikke før hadde funnet sted i Sovjet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra vestlig media. Massakren kom i lyset av Nagorno-Karabakh bevegelsen som vant oppmerksomhet i det sovjetiske Armenia.

Den 28. februar kom en liten gruppe av relativt uvæpnede sovjetiske MVD soldater til byen og forsøkte å stanse de voldelige aksjonene, men uten å lykkes. Situasjonen ble til slutt stanset da flere professjonelt militærenheter med tanks og andre væpnede kjøretøy kom en dag senere. Styrkene sendt av regjeringen innførte krigslov i Sumgait og etablerte portforbud og endte krisen. Hendelsen ble bemerket med forbauselse i både Armenia og i resten av Sovjet ettersom etnisk kamp i landet stort sett var blitt undertrykt og offisielt ikke-eksisterende. Ideologi som internasjonalisme og Sovjet patriotisme hadde kontinuerlig blitt fremmet i republikkene for å unngå slike konflikter. Massakren, sammen med Nagorno-Karabakh konflikten, presenterte en stor utfordring for reformene som ble innført av den daværende generalsekretær i Sovjet, Mikhail Gorbachev, som ble kritisert for hva som ble ansett som hans sakte reaksjon på krisen.

Kirovabad pogrom var en annen azeri-ledet pogrom som hadde armenere i byen Kirovabad (dagens Ganja) i sovjetisk Azerbaijan i november 1988 som mål. En uidentifisert armensk presseredaktør sa kommandanten av de sovjetiske styrkene spurte innenriksministeren i Moskva om tillatelse til å evakuere noen av byens armenske befolkning på 100.000. Men forsøk fra de sovjetiske soldatene til å forsvare armenere under pogromen var til ingen nytte. Konflikten økte høsten 1988 ettersom armenere i Kirovabad og de omkrinliggende områdene ble drevet fra deres hjem og tvunget til å søke ly i Armenia. Den 23. november ble det gjort et forsøk på pogrom mot bygningen til byens eksekutivkommitte. Under kamper mellom aggressive folk og de væpnede styrkene som forsøkte å holde orden og forsvare de armenske borgerne ble tre soldater drept og 67 mennesker ble skadd. Opprørerne brant ned og ødela militærmaskinene.

Pogromer mot armenere begynte i Baku den 13. januar 1990, en gjentagelse av pogromene i Sumgait og Kirovabad. Armenere ble kastet i døden fra deres balkonner. Den azerbaijanske folkefront, som startet angrepene, hevdet at pogromene var et resultat av armensk aggresjon. De lokale autoritetene gjorde ingenting for å stanse volden og Bakus 300.000 armenere flyktet. MVD internstyrkene på 12.000 personer og flere sovjetiske soldatet og flåteenheter i Baku, samt Den kaspiske flåte intervenerte ikke for å stanse det, men hevdet at de ikke hadde blitt beordret av Moskva til å gjøre det. Den 15. januar erklærte autoritetene unntakstilstand i andre deler av Azerbaijan, men ikke i Baku, og pogromaktiviteten begynte å øke. Ut fra frykt om intervensjon fra de sentrale Sovjet autoritetene begynte folkefronten å blokkere militærbarrakker og hadde allerede tatt de facto kontroll i flere azerbaijanske regioner.

Den 19. januar 1990 stormet derfor 26.000 sovjetiske soldater Baku for å knuse folkefronten. Skytingen fortsatte i tre dager. Sovjet erklærte på vegne av av president Gorbachev en unntakstilstand, som kom til å vare i 4 måneder, men som kun ble offentliggjort etter at folkefronten var blitt stormet og mange av dem allerede lå skadd eller døde i gatene, hospitalene og likheus i Baku. På tross av at det ble hevdet at de sovjetiske troppene kun var ute etter å redde armenerne, så er det mye som taler for at de forsøkte å redde regimet, lov og orden og Sovjets fortsatte eksistens. Nesten hele befolkningen i Baku kom ut for å begrave de døde den tredje dagen, den 22. januar.

I mer enn 40 dager holdt landet seg unna arbeidsplassene for å vise sorg og masseprotest. Den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Yazov erklærte da at bruken av makt i Baku var ment å forhindre en de facto kupp av lokalregjeringen av den ikke-kommunistiske opposisjonen, folkefronten, for å forhindre deres seier i det kommende valget i mars 1990 og å ødelegge dem som politisk styrke slik at kommunistene ble værende med makten. Et spesialmøte i regi av det sovjetiske parlament i Azerbaijan holdt den 22. januar 1990 på krav fra det sivile samfunnet og på initiativ fra noen parlamentsmedlemmer forsøkte å vurdere den 20. januar hendelsen og vedtok noen dokumenter som fordømte operasjonen i regi av den sovjetiske hær. The Wall Street Journal redaktør hevdet den 4. januar 1995 at Gorbachev valgte å bruke vold mot uavhengighetssøkende azerbaijanere.

Den 18. oktober 1991 gjenopprettet parlamentet i Azerbaijan landets uavhengighet. Gorbachev unnskyldte seg senere med at: ”Erklæringen om unntakstilstand i Baku var den største feilen i min politiske kariere.” I 1994 vedtok Azerbaijans nasjonalforsamling en full politisk og juridisk evaluering av Svart januar. I følge en forordning vedtatt av Azerbaijans president Heydar Aliyev fra den 16. desember 1999 ble alle ofrene for volden gitt en ærestittel som Martyr av den 20. januar.

Heydar Aliyev returnerte etter å ha blitt kastet ut fra hans posisjon i politbyrået av Gorbachev i 1987 til hans fødested i Nakhchivan i 1990. Aliyev ble der valgt til Sovjetet av en overhvelmende majoritet. Han trakk seg fra CPSU og etter et mislykket august 1991 kupp mot Gorbachev førte han et opprop for uavhengighet for Azerbaijan, samtidig som han fordømte Ayaz Mütallibov for å ha støttet kuppet. I 1991 konsoliderte han sin maktbase som leder for sovjetet i Nakhchivan og hevdet Nachichevans nesten totale uavhengighet fra Baku.

Den 4. mai 1992 ble Nakhchivan skueplass for kamp i forbindelse med Nagorno-Karabakh krigen. Den største kampen begynte den 18. mai da armenerne erobret Nakhchivans eksklave Karki, et lite territorium som Armenias nord-sør hovedferdselsåre passerer. Denne befinner seg ennå under armensk kontroll. Etter Shushas fall beskyldte Mütallibov regjeringen i Azerbaijan Armenia for å ville erobre hele Nakhchivan, men på tross av dette erklærte Heydar Aliyev en unilateral våpenhvile den 23. mai og forsøkte å konkludere en separat fred med Armenia, noe den armenske presidenten Levon Ter-Petrossian uttrykte støtte for. Men konflikten i området førte til en hard reaksjon fra Tyrkia, som sammen med Russland står som garantist for Nakhchivans status i følge Kars avtalen.

Den tyrkiske statsminister Tansu Çiller annonserte at en hver armensk fremgang i Nakhchivan ville resultere i en krigserklæring mot Armenia. Russland på sin side erklærte at tredje parti intervenering i disputten kunne utløse en tredje verdenskrig. Tusener av tyrkiske soldater ble sendt til grensen mellom Tyrkia og Armenia. Russiske militærstyrker i Armenia møtte deres bevegelser gjennom å øke antallet soldater langs med den armensk-tyrkiske grensen og styrket forsvaret i en periode hvor krig mellom de to ble sett på som uunngåelig. Iran, som også reagerte på Armenias angrep, utførte en militærmanøver langs med sin grense med Nakhchivan som en advarsel overfor Armenia, som ikke utførte flere angrep mot Nakhchivan. Etter en periode med politisk ustabilitet vendte Azerbaijan seg til Aliyev i 1993 og inviterte ham å returnere fra eksil i Nakhchivan for å lede landet.

Nakhchivan har beholdt sin autonomi og er internasjonalt anerkjent som en konstituert del av Azerbaijan regjert av sin egne valgte parlament. En ny konstitusjon for Nakhchivan ble vedtatt gjennom et folkevalg den 12. november 1995 og vedtatt av republikkens rådssamling den 28. april 1998 og har vært i bruk siden den 8. januar 1999. Men republikken forblir isolert, ikke kun fra resten av Azerbaijan, foruten hele det sørlige Kaukasus. Vasif Talibov, som er relatert via ekteskap til Azerbaijans herskende familie, Aliyevene, fungerer som den nåværende parlamentariske lederen og er kjent for hans autoritære og korrupte styre. De fleste borgerne vil heller se tyrkisk TV fremfor Nakhchivansk, som en azerbaijansk journalist kritiserte for å være en propagandakanal for Talibov og Aliyevene. Det er økonomisk nedgang og energimangel på grunn av Armenias fortsatte blokkade av regionen som tilsvar på den azeriske og tyrkiske blokkaden av Armenia. Det er en høy emigrasjonsrate til Tyrkia.

Dagens armenske grenser

Posted in Uncategorized | 2 Comments »