Sørvest Asia i perspektiv

Den libyske flyforbudssonen og Irak

Posted by Fredsvenn den mars 28, 2011

https://i0.wp.com/media.kansascity.com/smedia/2011/02/22/23/Iraq_Protest_BKM103a.standalone.prod_affiliate.81.jpg

Noen vil kanskje legitimere en inngrepen i hva som skjer i dag i Libya med invasjonen av Afghanistan og Irak, som i de kommersielle mediene har blitt skrevet om var «humanitære intervensjoner», men et mye bedre sammenligningsgrunnlag er hva som fant sted i Polen ved Andre verdenskrig slutt, da Sovjet, som ikke hadde god kontakt med den «borgerlige» polske motstandsbevegelsen, lot befolkningen i Warsawa slaktes før de gikk inn og fikk jaget bort tyskerne.

Et annet sammenlignbart tema, men langt nyere, er den irakiske motstanden mot Saddam Hussein i etterkant av Gulfkrigen i 1990-1991. Opprøret var en serie anti-regjeringsopprør i hovedsakelig den nordlige og den sørlige delen av landet. Opprøret ble fyret opp gjennom den antagelse at den irakiske presidenten Saddam Hussein var sårbar i etterkant av Gulfkrigen, samt av sinne overfor den irakiske regjeringens undertrykkelse og ødeleggelsen brakt til landet gjennom to meningsløse kriger på et ti år, Iran-Irak krigen og Gulfkrigen.

USA spilte også en rolle i å fremme opprørene, som deretter, etter at de pågikk, ikke ble hjulpet av de amerikanske styrkene som til og med var til stede på irakisk jord, noe som skapte mye kritikk.

Den 15. februar 1991 annonserte presidenten av USA, George H. W. Bush, på radioen Voice of America:

«There is another way for the bloodshed to stop: And that is, for the Iraqi military and the Iraqi people to take matters into their own hands and force Saddam Hussein, the dictator, to step aside and then comply with the United Nations’ resolutions and rejoin the family of peace-loving nations.»

Opprørene ble totalt knust. Titusener av mennesker ble drept, mens 2 millioner irakere flyktet for sine liv. Mange flere døde i de kommende månedene. Regjeringen begynte deretter å intensivere den tvungne omplasseringen av sumparaberne og tørrlegge det irakiske sumplandet, mens de allierte etablerte de irakiske flyforbudssonene.

Ifølge kritikerne av president George H. W. Bush oppmuntret presidenten opprøret etter å ha stanset FN koalisjonsstyrker ved Iraks sørlige grense til Kuwait ved slutten av krigen. Rett etter at opprørene begynte fikk imidlertid USA «kalde føtter», etter sigende av frykt for et disintegrert Irak, noe som gjorde at man distanserte seg fra opprørerne. Man senket forventningene til hvor viktig opprørene var og førte plutselig en ikke-intervensjonspolitikk når det kom til Irak.

Den 2. april, i en forsiktig skrevet erklæring, sa USAs statsdepartementstalsperson Margaret Tutwiler, at Bush administrasjonen aldri hadde erklært hverken som sitt militære eller politiske mål å fjerne Saddam Hussein. President Bush insisterte tre dager senere, mens de irakiske Saddam lojale styrkene knuste de siste restene av opprøret, på at:

«I have not misled anybody about the intentions of the United States of America. I don’t think the Shias in the south, those who are unhappy with Saddam Hussein in Baghdad or the Kurds in the north, ever felt that the United States would come to their assistance to overthrow this man. (…) I made clear from the very beginning that it was not an objective of the coalition or the United States to overthrow Saddam Hussein.»

1991 uprisings in Iraq

Iraqi no-fly zones

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: