Sørvest Asia i perspektiv

Hvilke interesser står vi overfor i henblikk på Libya

Posted by Fredsvenn den mars 23, 2011

https://i2.wp.com/www.arabianbusiness.com/incoming/article386489.ece/ALTERNATES/g3l/Libya+no+fly+zone.jpg

Libya

Libya er med sine 1,8 millioner km² Afrikas fjerde største land målt i areal, og det 16. største i verden. Av Libyas 5,7 millioner innbyggere bor 1,7 millioner i hovedstaden Tripoli. Libya er med dette et av de tynnest befolkede områdene i verden. 90 % av befolkningen bor på mindre enn 10 % av arealet, og da for det meste langs kysten.

En vestlig modell

Den libyske økonomien er først og fremst basert på inntekter fra landets oljeindustri, som står for praktisk talt all inntekt fra eksport og omtrent en fjerdedel av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).

Under tidligere statsminister Shukri Ghanem og nåværende statsminister Baghdadi Mahmudi har Libya gjennomgått en økonomisk boom. Mange statsstyrte bedrifter har blitt privatisert, og internasjonale oljeselskaper, som Shell og ExxonMobil, har vendt tilbake til landet.

Sammenlignet med sine naboland, er fattigdommen i Libya meget liten, både absolutt og relativt. Libya har tredje største BNP per innbygger i Afrika, bare Seychellene og Sør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, samt lavt befolkningstall. Dette har muliggjort at Libya kan tilby sine innbyggere et omfattende og imponerende velferdstilbud, spesielt innen bolig og utdanning.

I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet.

Libyske embetsmenn har de siste tre årene gjennomført økonomiske reformer som et ledd i en større kampanje for å reintegrere landet i den globale kapitalistiske økonomien.

Disse tiltakene skjøt fart etter at FNs sanksjoner mot landet ble opphevet i september 2003, og da Libya oppga planene for utvikling av masseødeleggelsesvåpen, og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet.

Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold til EU-landene og USA, og står også bak uttrykket ”Libya-modellen”, som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider.

USAs utenriksdepartement kunngjorde 15. mai 2006 at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år. Den 16. oktober 2007 ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008.

Libya har startet gjennomføringen av enkelte markedsorienterte reformer. Disse inkluderer søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, reduserte subsidier og tilkjennegivelse av planer om privatisering.

Et autoritært regime

Ifølge USAs utenriksdepartements årlige rapport om menneskerettigheter for 2004 var Libyas autoritære regime fortsatt et av de regimene i verden som hadde mange menneskerettighetsbrudd.

Noen av de mange og alvorlige overgrepene fra statlig side inkluderte dårlige fengselsforhold, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer, fanger som blir holdt isolert, og politiske fanger som har sittet fengslet i årevis uten tiltale og rettergang. Rettssystemet er statskontrollert, og libyere som blir tiltalt, har ikke rett på en offentlig og korrekt rettergang.

Ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet er begrenset, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt. Gaddafi, som har byg opp et nettverk av revolusjonskomiteer, paramilitære grupper og stammeledere som sin personlige maktbase, har bygd opp en helt unik form for statsledelse.

For å skape dette såkalte folkestyret han selv kunne ha full kontroll over, svekket han de militære og satte de tradisjonelle stammene opp mot hverandre. Han forbød alle politiske partier og la makten i revolusjonskomiteene, som er det nærmeste man kommer et statsbærende parti i Libya. Medlemmene er håndplukkede medlemmer av forskjellige stammer.

Det finnes ingen statsinstitusjoner i moderne forstand. Det finnes ingen parlament, og Revolusjonens øverste råd finnes fortsatt. Det eneste som er godt organisert, er statens sikkerhetsinstitusjoner. Gaddafis egen stamme representerer majoriteten i hæren og politistyrkene.

Som andre land i Midtøsten har Libya et allestedsnærværende og brutalt sikkerhetsapparat. Den ledende figuren er Gaddafis svoger, Abdullah Senussi, som mistenkes for å stå bak den brutale undertrykkingen av oppstanden i Benghazi. Libya har også en rekke paramilitære såkalte spesialbrigader som ikke ligger under de militære, men tar sine ordrer fra revolusjonskomiteene.

Freedom House ranket i 2005 de politiske rettighetene og borgerrettighetene i Libya til 7 på en skala fra en til 7, hvor 7 er minst fri, noe som gav nasjonen ratingen ”ikke fri”.

Stammetilhørighet

Som i andre land i Midtøsten kan stammetilhørighet være viktigere enn patriotisme. I Libya finnes en mengde ulike stammer og klaner som hver for seg har interesse av å tilrane seg mer makt på bekostning av andre. Etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert, og staten legger fortsatt begrensninger på utenlandske arbeideres rettigheter.

Libya ble i praksis satt sammen av de tre ulike regionene Kyrenaika, Fezzan og Tripolitania under kolonitiden til Det ottomanske riket og Italia. Vedtaket i FN i 1951 som gjorde Libya til en egen nasjon, bygget på den samme geografiske strukturen. I etterkant har det tidvis vært sterke spenninger mellom regionene. Mer enn halvparten av landets innbyggere bor i byer, og da først og fremst konsentrert til landets to største byer, Tripoli og Benghazi.

Da libyske opprørere tok kontrollen over byen Bin Jawad, en av de første store triumfene, fikk det mye momentum. For å møtte dette slo Gaddafi hardt tilbake. Men mens kampene foregikk nektet rundt 20 soldater å skyte på opprørerne. Disse ble da skutt rett ned. Det sopm kompliserte historien ytterligere er at de alle var medlemmer av Ferjan-stammen, som har sitt senter i Siirt, Gaddafis hjemby.

Dette fikk stemmen til å vende seg mot Gaddafi. I Benghazi sa Faraj Heftar, lederen av Ferjan-stammen: “We’re all angry. This added to our resolve. When the rebels reach Siirt, [the Ferjan] will definitely join them.”

Mange av de viktigste maktpersonene i Libya kommer fra Gaddafis egen stamme, inkludert dem som har ansvaret for sikkerheten rundt ham. At han har favorisert sin egen stamme og andre stammer rundt Tripoli på bekostning av stammene i det østlige Libya der mye av oljen er, er en av faktorene som ligger bak folkeopprøret, ikke minst i øst.

I Benghazi ble opprøret ledet av slektninger av de 1.000 fangene som ble drept da Gaddafi slo ned et opprør i 1996. De har aldri glemt den brutale aksjonen, og bilder av mange av de drepte pryder i dag veggene i Benghazi.

Balkanisering?

Mens Gaddafis egen stamme, Qaddafa, støtter ham, noe som også Madarha og Awlad Slieman stammene også gjør, har den største av Libyas stammer, Werfalah-stammen, erklært at de anser seg som i krig med Gaddafi, og at deres menn nå vil marsjere mot Tripoli for å styrte ham. Også andre stammer, slik som Tarhounaog Wershfana, har kommet med tilsvarende uttalelser.

Det er et spørsmål om Libya nå vil gjennomgå en splittelse, en slags form for ”balkanisering”. I Libyas østre, vestre og sørlige regioner er stamme-allianser viktigere enn noe annet, forklarer Matar.– Det er basert på stamme-allianser, svært ulikt fra Egypt og Tunisia. Det vil handle om hvor mye stammene kan holde sammen, mener Matar.Gaddafis splitt og hersk-taktikk gjennom 40 år, gjør at ingen – verken personer eller institusjoner – står klar til å overta makten i Libya.

Interessepolitikk

Hvis humanitær innsats er hva Vesten ivrer etter så er det mange steder man kunne ha intervenert før Libya. Dette ettersom Libya langt fra er det værste landet her i verden. Men det er også langt mer komplekst.

Det foregår en rivalisering innen Vesten om å sikre seg de beste posisjonene rundt oljefeltene. Italia og England og Frankrike har nærmest kjempet om å vinne Gadaffis gunst de siste fem årene. Italia som koloniserte Libya fra 1911-1943,dro Gadaffi til Roma i juni 2009 og overøste ham med bistandspenger og våpensalg. Akkurat det samme drev Tony Blair på med på vegne av BP og britisk våpenindustri samt Sarkozy naturligvis.

Når man idag okker seg over Gadaffis brutale krigføring er det kanskje ikke så dumt å erindre at han kjemper med NATO-våpen han ganske nylig har anskaffet seg. Med begeistring i London, Berlin, Roma og Paris.

Men hvorfor går man inn i Libya når man allerede har hatt god kontakt med Gaddafi? Det kan være for å åpne et vindu til den arabiske verden, en unnskyldning for militært å bryte inn i det som nå skjer der. For å stanse opprørene og opprettholde status quo, noe de fleste arabiske vestligstøttede regimene der ville ha støttet.

Fra å være snakk om folkelige opprør er det nå snakk om stabilisering av regionen. Under dette dekke kan de arabiske regimene vedbli med å undertrykke det arabiske folk. dette kan også være en årsak til at situasjonen kom så langt som den hadde i Libya, da man ønsket å lage en situasjon som ble så prekær at man måtte bryte inn. Dette vil på mange måter være en kapring av de arabiske revolusjonene.

På den annen side har blokken utgjort av Iran, Tyrkia, Syria, Hizballah og Hamas, som har støttet både opprørene i Tunisia og Egypt, samt Libya, Jemen og Bahrain, samt Cubas Fidel Castro, Venezuelas Hugo Chávez og Nicaraguas Daniel Ortega, vært svært skeptiske til NATOs invasjon.

Man har derfor den absurde situasjonen at de som støtter opprørerne er skeptiske til invasjonen, mens de som ville hatt mer å tjene på at Gaddafi ble sittende har gått inn for å «redde» dem fra å bli drept av Gaddafi, som helt klart og tydelig ikke er helt beregnelig.

Det er også lenge siden at de tyrkiske lederne uttalte at Tyrkias moderne politikk er beo-ottomansk, noe som vil si at Tyrkia nå har vendt seg fra Vesten og har begynt å gjenerobre sin århundre gamle posisjon som den muslimske stormakten som dominerte Arabia. Også Libya. Så det som vil skje i Libya er at  de vil jobbe på spreng for å skaffe seg allierte venner der med sikte på å dra Libya inn i sin orbit.

NATO-landene vil definitivt ha det oljerike Libya inn i Nato/EU-strukturene og her ligger det da an til store militære konfrontasjoner mellom Vesten og den militante islamske blokken.

NATO-landene kunne ikke vente på at opprørerne, slik som i Tunisia og Egypt, ville ta over Libya, noe som kunne ført til at de ville ha mistet kontrollen over enda et nord-afrikansk land, og da Gaddafi, som har vært en høyst usikker alliert, hadde problemer, så de sitt snitt til å komme inn og ta direkte kontroll for å på se at ingen forandring finner sted. I tillegg får de en militærbase i et nord-afrikansk land.

Politisk tomrom

«Et sammenbrudd i Libya kan skape et farlig maktvakuum i Nord-Afrika», sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da utenriksministre fra hele verden var samlet i Genève for å diskutere krisen i Libya og mulige løsninger for landet mandag den 28. februar.

«Jeg har bedt Sikkerhetsrådet om å begynne og tenke gjennom hva rådet gjør for å bidra til en viss grad av stabilitet og utvikling og overgang til mer demokrati og menneskerettigheter», fremholdt han, før han la til «Jeg mener vi har brukt samme språket hele veien – en leder som skyter på sitt eget folk, fortjener ikke å lede det mer.»

Full støtte til opprørerne

Som nybakt president i 2009 adresserte Obama den muslimske verden under en tale i Kairo, hvor han la ut om sin forpliktelse for demokrati og menneskerettigheter samt respektfult engasjement. Aktivister over hele regionen, som har stått mot enorme hindringer i deres arbeid og mange ganger blitt truet på livet, feiret den historiske talen og muslimer rundt om i verden håpet Obamas beskjed om endring kunne spre seg til deres egne land.

Da revolusjonen fant sted i Egypt var Obama administrasjonen usikker på hvilken stilling de skulle ta. Mubarak har hele tiden vært en nær alliert til USA. Men det tok ikke lang tid før Obama, som sa USA vil støtte den pågående demokratiseringbølgen som nå feier over den arabiske verden, uttrykte dyp bekymring vedrørende bruken av vold fra det egyptiske politi og sikkerhetsstyrker mot demonstranter og oppfordret de egyptiske autoritetene til å respektere borgernes rettigheter.

Den 28. februar sa de amerikanske myndighetene at man var klar til å gi «enhver type assistanse» til libyerne som forsøker å styrte Muammar Gaddafis regime. Og flere senatorer har bedt om at opposisjonen bevæpnes.

Sanksjoner mot Libya

«FNs sikkerhetsråd vedtok forrige lørdag å fryser penger og verdier som kan knyttes til Muammar Gaddafis familie. USA, Storbritannia og Østerrike har hittil frosset verdier. Norge er bundet av FN-vedtaket, og norske banker er nå i gang med kartlegging på norsk jord», skrev Aftenposten den 26. februar.

Sanksjonene innebar at det ble innført reiseforbud for Gaddafi, de 8 barna hans, flere andre familiemedlemmer, samt tjenestemenn som jobber med forsvars- og etterretningssaker, samt at disse personene fikk dessuten sine verdier i utlandet frosset. Det amerikanske finansdepartementet frøs allerede den 28. februar rundt 30 milliarder dollar, slik at Muammar al-Gaddafi ikke skulle få tak i pengene.

Samtidig innføres det våpenboikott av Libya med øyeblikkelig virkning. Angrep på sivile i landet skal etterforskes av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag fordi det er mistanke om forbrytelser mot menneskeheten.

Men Gaddafi og hans regime har fortsatt hatt tilgang på landets oljemilliarder. Dette til tross for at FN og EU har ilagt regimet sanksjoner, som blant annet skal hindre tilgangen til penger.

Flere oljeselskaper og oljetankredere sluttet å handle med regimet etter at uroen i landet brøt ut, men fortsatt kjøper både India og Kina olje fra landet, ifølge FN. Dette fordi behovet til Kina øker ekstremt.

Ulike interesser

I Kina selges det nå flere nye biler i året enn i USA og oljebehovet øker med hele 1 million tønner om dagen, noe som gjør at Kina har interesser i Libya, noe også land som Russland, India og Brasil har. Dette kan ha påvirket deres politikk vedrørende Libya og blant annet ført til at de har stemt avholdende på FNs sikkerhetsråds resolusjon.

Når det kommer til Tyskland så virker det sannsynlig at landet har nok med å mobilisere til Afghanistan og at en ny invasjon, uansett motiv, ville ha vært umulig å få gjennomslag for i den tyske befolkningen.

Gaddafi-klanens formue

Utenriksdepartementet fastsatte 11. mars i år en forskrift om sanksjoner mot Libya i samsvar med vedtak i FN. Banker og finansinstitusjoner er pålagt å rapportere om midler tilhørende Libya, Gaddafi eller hans familie. Disse midlene skal fryses, og UD skal ha rapport om dette.

Den 23. mars ble et beløp på 370 millioner amerikanske dollar, som tilhører Libya, frosset i en norsk bank som ledd i sanksjonene mot landet. Ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter ble et beløp tilsvarende 10 milliarder svenske kroner frosset av svenske myndigheter etter at sanksjonene trådte i kraft.

Ifølge Hasni Abidi, leder av Study and Research Center for the Arab and Mediterranean World (CERMAM), sitert av El Watan, er Gaddafi klanens formue på hele 120 milliarder dollar, et tall som har blitt lekket via Wilkileaks.

Konklusjon

Som en konklusjon på det hele kan det sies at Vesten på den ene eller den andre måten forsøker å hevde sine interesser, akkurat som alle andre parter, og da især når det kommer til olje. Man har forsøkt på ulike måter, slik som sanksjoner, å klare seg uten flyforbudssone, men dette virker umulig. Hvis spørsmålet er om man skulle ha gjort noe eller ikke å gjøre noe, så heller jeg helt klart i retning av at noe måtte bli gjort. Det var en forespørsel fra det libyske folk, og det må vi ta med i betraktningen.

Some Background Geo-Ethnic-Political Information About Libya that Led to the US-UK-France War Against Libya

Once again, the US and the western government’s selling another pro-war “burn the village to save one” porn talks on Libya, not only many right wing pro-war folks supports, but many “never again” peace activists buy into it.

If we’re so obsessive against Gaddafi, at least we should lern the history and the geo-politics of Libya, hello?

Libya, just like most African and middle east countries, a state barely exist for less then 70 years – it was Ottoman’s rule fore several hundred years, then Italy’s colony between 1911-1943, then Kingdom of Libya until Muammar Gaddafi’s led blood-less military coup overthrown them at 1969.

It’s country line was not drawn based on ethnic line, rather then based on the former colonial territory (just like most former colonies around the world), and often happens a new independent countries includes many small and large ethnic groups that don’t like to live together at the same country.

The Libyan society has an intertwined fabric of different groups and tribes, too numerous to be counted. Arab tribes represent 97%, whereas the Berber tribes represent 3%. It’s a classical tribal war that each tribes want to fight for the oil wealth and decent themselves into civil war – which had been happened many times in the middle east and Africa that US-Western countries take advantages to “divide and conquer” to support one factions to against another factions.

Most of the anti-Gaddafi’s forces are from Libya’s Ferjan tribe (eastern Libya) plus few other major Libyan tribes, they’re the core of military revolt against Libyan leader Mu`ammar Gaddafi western Libya’s Gadhadhfa tribe. There’s well known in Libya society that the tension between eastern and western Libyan tribes, where western Libyan capital Tripoli’s Muammar Gaddafi western Libya’s Gadhadhfa tribe enjoys larger share of the oil wealth, while the eastern tribes (where’s the key oil production center for Libyia) has been remain relatively poor.

Not surprisingly, most of the “anti-Gaddafi’s” information circulated in the western media as well as Al-Jazeela, had been circulated by eastern anti-Gaddafi’s tribes, The core arguments for US-UK-France-NATO war against Lybia – and to justify their military uprising.

Tribes in Libya Are Changing the Conflict

Will Libyan Tribes Decide Gaddafi Fate?

Libyan People & Ethnic Tribes

Gaddafi bygger på lojalt nettverk

Gaddafis desperate kamp: Hyrer inn leiesoldater til 2000 dollar stk

– Fare for «balkanisering» i Libya

Libya: Is Washington Pushing for Civil War to Justify a US-NATO Military Intervention?

Gaddafi får fortsatt milliarder fra olje

Her er sanksjonene mot Gaddafi-regimet

EU innfører sanksjoner mot Libya

Obama innfører sanksjoner mot Gaddafi

2 milliarder Gaddafi-kroner frosset i Norge

Finding Gaddafi’s hidden fortune

Advertisements

Én kommentar to “Hvilke interesser står vi overfor i henblikk på Libya”

  1. […] Hvilke interesser står vi overfor i henblikk på Libya […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: