Sørvest Asia i perspektiv

Vil revolusjonen i Tunisia spre seg?

Posted by Fredsvenn den februar 8, 2011

https://i0.wp.com/www.marxist.com/images/stories/tunisia/uprising_tunisia.jpg

Det er historisk sus over det som nå skjer i Tunisia. Demonstrasjonene har sakte, men sikkert vokst i styrke etter at den 26 år gamle gateselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i en desperat protest mot mangel på demokrati og ytringsfrihet og myndighetenes manglende evne og vilje til å ta tak i landets sosiale problemer.

Den dramatiske aksjonen som kostet Bouazizi livet like før jul utløste et folkelig opprør med klare paralleller til revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989. Både fordi kraften i opprøret kom som et sjokk på makthavere som i 23 år har holdt all opposisjon i et jerngrep, men også fordi president Zine al-Abidine Ben Alis fall kan få store, regionale konsekvenser.

Det store spørsmålet er om omveltningene vil spre seg til andre arabiske land som på mange måter ligner Tunisia. Autoritære regimer i Kairo, Damaskus og Alger skjelver mens nyhetene fra Tunisia når arabere over hele Midtøsten via Al Jazeera og Facebook. Revolusjonen i Tunisia kan få like store konsekvenser for den arabiske verden som murens fall fikk for landene i Øst-Europa for 20 år siden.

På samme måte som murens fall førte til at andre stater i Øst-Europa falt sammen som korthus i løpet av noen dramatiske måneder, kan opprøret i Tunisia skape en tilsvarende dominoeffekt i den arabiske verden. Både i Egypt, Jordan og Algerie kan en ung og utålmodig generasjon raskt starte et lignende opprør, inspirert av revolusjonen i Tunisia.

Vi ser allerede tendensene. Opprøret i Tunisia, som er det første i den arabiske verden der regjeringen kastes av en folkelig oppstand, har sendt sjokkbølger gjennom Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst i Egypt, hvor en mann satte fyr på seg selv utenfor nasjonalforsamlingen i Egypts hovedstad Kairo i en aksjon som ligner på den som utløste folkeopprøret i Tunisia, og Algerie som har lignende autoritære styresett. Opposisjonelle har satt fyr på seg selv i Algerie, Egypt og Mauritania.

Det har vært demonstrasjoner til støtte for opprøret i Tunisia både i Egypt og i Jordan. I Kairo tok folk umiddelbart til gatene da nyhetene fra Tunisia ble kjent. Demonstrantene ropte slagord som ”Lytt til tunisierne” og ”Det er deres tur, egyptere”. Et kraftfullt signal til president Hosni Mubarak. Lignende scener har utspilt seg i Jordan, der demonstranter samlet seg utenfor Tunsias ambassade i Amman under slagordet ”Den tunisiske revolusjonen vil spre seg”.

I Algerie har minst fire personer de siste dagene tent på seg selv i en protest mot myndighetene. Det ifølge landets aviser. De siste ukene har Algerie opplevd flere voldelige demonstrasjoner i protest mot høye matvarepriser og arbeidsløshet.

Politi og demonstranter støtte sammen i Algeries hovedstad lørdag. Ifølge opposisjonen er minst 42 mennesker såret. Opposisjonen hevder tilstanden til to av de sårede er alvorlig. Myndighetene hevder på sin side at tallet på sårede er 19, deriblant 8 politifolk.

Flere ledende medlemmer av opposisjonspartiet Sammenslutningen for kultur og demokrati (RCD) skal være skadd. En AFP-journalist sier at han så en av opposisjonspartiets regionale ledere, Reda Boudraa, blø fra hodet etter å ha blitt truffet av en batong.

Demonstrasjonen ble arrangert i protest mot demonstrasjonsforbudet i landet. Omkring 300 personer deltok i protesten i sentrum av hovedstaden. De forsøkte å marsjere mot nasjonalforsamlingen da de ble stanset av politifolk bevæpnet med batonger og tåregass, ifølge opposisjonslederen. Demonstrantene viftet med både algeriske og tunisiske flagg. Blant slagordene var ”Et fritt Algerie, et demokratisk Algerie” og ”morderstat”.

Blant de arresterte var partiets parlamentariske leder Othmane Amazouz, opplyser partileder Said Sadi. Han sier dessuten at partiets hovedkvarter er omringet av politi. ”Vi kan ikke føre en fredelig kampanje når vi er under beleiring”, sa Said til journalister. Han varsler at partiet vil arrangere flere demonstrasjoner.

Regjeringen i Algerie hadde på forhånd advart folk mot å støtte den varslede demonstrasjonen, og kunngjort at alle ansamlinger på offentlige veier ville bli ansett som ordensforstyrrelser. Flere personer ble drept, og flere hundre ble såret. Protestene dabbet av da myndighetene besluttet å redusere matvareprisene.

Demonstrasjoner har vært forbudt i Algerie siden en unntakstilstand ble innført i 1992. ”Marsjer er ikke tillatt i Algerie. Innbyggere bes vise visdom og aktsomhet og ikke reagere på mulige provokasjoner som har til hensikt å forstyrre roen”, het det advarselen fra myndighetene, som ble viderebrakt av det offisielle nyhetsbyrået APS.

Den siste uken har imidlertid minst fire personer tent på seg selv i protest mot myndighetene, aksjoner som trolig ble inspirert av hendelsene som utløste massedemonstrasjonene i nabolandet Tunisia.

Det er interessant å merke seg hvordan de ulike makthaverne i Midtøsten nå reagerer på dramaet som utspiller seg i Tunisia. Foreløpig har Ben Alis kollegaer i andre deler av regionen vært oppsiktsvekkende dempede og forsonende i sine reaksjoner.

Unntaket er Libyas diktator Muammar Gaddafi, som beklager at Ben Ali ble tvunget til å trekke seg. ”Dere har lidd et stort tap. Det fins ingen som er bedre til å styre Tunisia enn Zine”, sa han på statlig TV og radio etter at Ben Ali hadde rømt til Saudi-Arabia.

Likevel tyder mye på at at opptøyene i Tunisia, og det gryende opprøret andre land i regionen, gjør at det nå bites negler i presidentpallassene over store deler av Midtøsten, mens man spent følger med på hvordan situasjonen vil utvikle seg de nærmeste dagene og ukene.

”Lydmuren er brutt. Det er en distinkt mulighet for at dette i en eller annen form sprer seg”, sier førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo til NTB. ”Vi ser for første gang i et arabisk land at en folkeoppstand velter et regime, selv om det fortsatt gjenstår å se hvor dype endringene blir”, sier Midtøsten-forskeren.

Arabiske ledere mister stort sett makten bare gjennom militærkupp eller ved at de blir drept eller dør, men en rekke arabiske land sliter med de samme problemene som Tunisia.

Ingen mulighet til reell politisk deltakelse, sterk undertrykking av den politiske opposisjonen og korrupte systemer preger mange av de arabiske landene. Også høy arbeidsledighet og de for tiden sterkt økende matprisene kan føre til sosial uro.

Den rikdommen som finnes, er dessuten ofte skjevt fordelt, slik at en rik overklasse lever godt på befolkningens bekostning. Men aldri tidligere i historien har det vært så stor kunnskap i den arabiske verden om hva som skjer i andre arabiske land, med felles TV-stasjoner og kommunikasjon via internett.

Sosiale medier som Facebook og Twitter har bidratt til å gjenopplive den arabiske nasjonalismen som mange mener falt i grus da Egypts tidligere leder Gamal Abdel Nasser døde i 1970.

Analytikere peker på Egypt, Jordan, Syria og andre nordafrikanske land som mulige steder Tunisia-opprøret kan spre seg til, skriver nyhetsbyrået Reuters.

De voldsomme opptøyene som til slutt tvang Tunisias president i eksil, inspirerer opposisjonelle i andre land, men det er også mye som taler mot en spredning av opprøret. Mange regimer tar nå grep for å hindre at befolkningen vender seg mot dem. I disse dager har Jordan senket prisene på mat, drivstoff og basisvarer. Libya og Marokko har gjort noe lignende.

Olje- og gassrike nasjoner, som landene rundt Persiabukta, Libya og Algerie, kan også i større grad enn Tunisia kjøpe seg ut av problemene gjennom å tilby folket velstand og velferd.

I tillegg er det flere underliggende årsaker som gjør brå omveltninger lite sannsynlig.

Blant annet antyder analytikere at Syria og Jordan har militære styrker som i større grad enn i Tunisia kan være villig til å slå ned et folkelig opprør. I Libya trygger oberst Muammar Gaddafi, som har hatt makten i mer enn 40 år, sin makt blant annet gjennom stammebaserte allianser.

Et argument mot spredning er at landene er ulike. I tillegg er de fleste regimene, som Egypt og Jemen, militærregimer i en eller annen forstand. Det betyr at militæret umiddelbart vil føle sine interesser mer direkte truet ved en folkelig oppstand enn i Tunisia.

Mens revolusjonene i Øst Europa ble støttet av Vesten er det de autoritære regimene som nå blir støttet av Vesten, inkludert Norge, i Nord Afrika og Sørvest Asia. Blir det revolusjoner i denne regionen er det derfor langt mer sannsynlig at de er mer folkelig forankret enn det som var tilfelle i Øst Europa. Det eneste man kan ønske er at folket, etter å ha kastet diktaturet, gjør som i Latin Amerika og lager langt mer demokratiske nasjoner.

Klassekampen : – Sprer optimisme

Fargerevolusjon uten vestlig støtte

– Ben Ali står bak kaoset selv

Opprør skremmer arabiske autokrater

Arabiske ledere bekymret for Tunisia

Arabiske regimer skjelver

 

Advertisements

Én kommentar to “Vil revolusjonen i Tunisia spre seg?”

  1. […] Vil revolusjonen i Tunisia spre seg? […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: