Sørvest Asia i perspektiv

Fem kriger, FN og Norge

Posted by Fredsvenn den januar 4, 2010

Krig, mer enn fred, har preget også Midtøstens moderne historie; både i kjerneområdet for selve Midtøsten-konflikten, som vil si Israel og nabolandene, og i Golfen. Fem kriger har blitt utkjempet innenfor rammen av Midtøsten-konflikten; i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1978–2000.

I tillegg til disse krigene, som har omfattet mer enn én stat, kan det hevdes at den væpnede konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene i første halvdel av 2000-tallet også er en arabisk-israelsk krig. Israelerne regner dessuten kampen mot briter – og arabere – forut for etableringen av sin stat i 1948 som en selvstendighetskrig.

For de arabiske statene var etableringen av Israel et politisk nederlag; for palestinerne en katastrofe: al-Nakba, da flere hundre tusen ble drevet på flukt – langt de fleste uten å kunne vende tilbake. For både de arabiske stater og den palestinske frigjøringsbevegelsen har krigene også brakt nederlag: Bare en av de fem krigene har Israel tapt – mot den libanesiske motstandsbevegelsen, i Libanon.

Den første arabisk-israelske krig, 1948–49

Den andre arabisk-israelske krig, 1956

Den tredje arabisk-israelske krig, 1967

Den fjerde arabisk-israelske krig, 1973

Den femte arabisk-israelske krig, 1978–2000

Den første arabisk-israelske krig, 1948–49 – Norges rolle

Norges rolle knyttet til krigen i 1948 var liten – ut over at det var en nordmann som bekledde posisjonen som FNs første generalsekretær (1946-1952), Trygve Lie (Ap), og at Norge stemte for opprettelsen av Israel.

Overvåkingstjenesten i Norge ble opprettet i 1937 av Ap-regjeringens Trygve Lie, som fungerte som justisminister fra 1935 til høsten 1939. Han ga bl.a den russiske kommunisten Lev Trotskij, som hadde blitt forvist fra Sovjet etter å ha kommet skjevt ut med Stalin etter Lenins død og som var hovedmotstanderen til Stalin, oppholdstillatelse i Norge samme året han ble innsatt som justisminister.

Det var justisminister Trygve Lie som gjennom to provisoriske lover fikk internert Trotskij med brev- og besøksforbud og til sist i all hemmelighet fikk sendt ham ut av Norge til Mexico før jul 1936.

Lie sendte bl.a også nazisten Jonas Lie (Terbovens favoritt som ble Quislings politiminister) til Finnmark for å overvåke kommunister som, blant andre, nøytralitetsvakten Nordahl Grieg. Norge ble deretter invadert – ikke i nord og østfra av kommunister, men sørfra av nazister, hvor av sistnevnte hadde stor nytte av Lie’enes markarbeid da de forfulgte norske patrioter.

Fra den 1. oktober 1939 ble Lie handelsminister og forsyningsminister i Johan Nygaardsvolds regjering og i november 1940, da Halvdan Koht under eksilet i London ble tvunget til å gå av, formelt fra den 21. februar 1941, overtok han posten som utenriksminister. Lie var fungerende statsminister den 16. april til den 7. juli 1942.

Lie representerte sammen med Oscar Torp tyngdepunkter i London-regjeringen. Med diplomatisk dyktighet og handlekraft bidro Lie til å styrke Norges stilling i forhold til de allierte. Tiden i London og månedene som utenriksminister i Einar Gerhardsens første og annen regjering i etterkant av krigen var Lies formative år på utenrikspolitikkens område.

Enkelte hevder at det var krefter rundt Trygve Lie, Haakon Lie og Jens Christian Hauge som solgte Norge til internasjonale organer. Både Lie og Jens Christian Hauge arbeidet for og står i lønnsarkivet til amerikanske Office of Strategic Services (OSS), som senere ble til CIA. CIA og MOSSAD har alltid stått hverandre nært. Flere andre sentrale norske politikere og militære jobbet også for OSS. Blant dem var forsvarssjef Wilhelm Hansteen, Høyre-politiker Håkon Kyllingmark og Knut Lier Hansen fra tungtvannssabotasjen på Rjukan.

En omfattende militæravtale mellom Norge og Storbritannia ble undertegnet den 28. mai 1941 av utenriksminister Lie og den britiske utenriksminister Anthony Eden. Ordlyden av denne avtalen ble hemmeligstemplet. Det offentlige Norge har således, i løpet av de 60 år som er gått, ikke fått kjennskap til ordlyden av noen avtale som regulerer forholdet til våre allierte i vest, noe som er merkverdig tatt i betraktning at enhver avtale med utenlandske makter skal godkjennes av Stortinget.

Nazistene i Norge fortalte under krigen at Londonregjeringen hadde solgt Norge til England. Når Ap representantene i Londonregjeringen, Nygaardsvold, Lie og Torp ikke ønsket å bygge opp et norsk forsvar, så hadde de vel i sikte å overlate sikkerhetspolitikken til Vestmaktene utfra tanken: heller England enn et politisk styrt militærvesen, i Norge.

Dette var første gang i moderne historie at Norge inngikk en politisk og militær allianseavtale med en annen stat. Avtalen, som kom i stand på grunn av at regjeringen var klar over at Norges skjebne var nøye knyttet sammen med Storbritannias, var i seg selv et vitnesbyrd om et faktisk våpenfellesskap etter det tyske angrepet på Norge.

I løpet av det første krigsåret hadde norske væpnede styrker blitt bygd opp for aktiv tjeneste samtidig som et gjensidig tillitsforhold hadde utviklet seg mellom de to lands politiske og militære myndigheter. En ny og mer samarbeidsorientert utenrikspolitisk linje hadde blitt lagt til grunn da Trygve Lie avløste Halvdan Koht som utenriksminister ved årsskiftet 1940-41.

Lie og hans rådgivere gikk straks inn for å fremme atlanterhavspolitikken. Denne politikken, som den nye alliansepolitikken som London-regjeringen slo inn på senhøsten 1940 og som fikk sin endelige og autoritative utforming i dokumentet Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, ble vedtatt under en regjeringskonferanse i London den 8. mai 1942, betegnet et fullstendig oppbrudd fra mellomkrigstidens nøytralitet, og knyttet med stor entusiasme norske interesser til de atlantiske stormakter, i første rekke Storbritannia og USA. Mht. nordisk samarbeid slo dokumentet fast at et nordisk forbund isolert fra atlanterhavsmaktene overhodet ikke var aktuelt for Norge.

Lies forhold til statsministeren var anstrengt i krigsårene. Nygaardsvold anerkjente Lies energiske innsats, men trakk hans lojalitet i tvil. Trygve Lie ble også kritisert for å ha forherliget sin egen rolle i forbindelse med kaptein Eiliv Austlids innsats for å redde regjeringen fra å bli tatt av tyske tropper i aprildagene 1940 på Dovre. Lies rolle i denne saken fikk ny aktualitet da regjeringen tildelte Krigskorset med sverd til Austlid post mortem den 2. oktober 2009.

Atlanterhavspolitikken, som i første rekke ble drevet frem av utenriksminister Trygve Lie og hans medarbeidere, løp ut i vanskeligheter i 1943 i og med Sovjets nye og mer offensive posisjon. Den mulighet at Sovjet etter krigen ville stå som en stormakt i strukturell konflikt med atlanterhavslandene førte til en omlegging i norsk tenkemåte i retning av det som ble kalt brobygging mellom øst og vest. Denne politikken fortsatte i noen år i etterkant av Tysklands kapitulasjon, men ble avsluttet som en del av den kalde krig etter Tsjekkoslovakia-krisen, da NATO ble det norske altemativ.

Lie fungerte som utenriksminister frem til han i 1946 ble valgt til FNs første generalsekretær. Stillingen innehadde han frem til 1953, da han på grunn av at Sovjet boikottet ham ble etterfulgt av Dag Hammarskjöld, som hadde vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, som kom til å bli erstattet av OECD. I følge Lie, som blant annet hadde støttet opprettelsen av Israel og Indonesia, samt hatt oppsyn med tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Iran og som hadde stått sentralt i FNs inntreden i Koreakrigen i 1950, overtok Hammarskjöld ”verdens mest umulige jobb.”

Da antikommunistiske strømninger og McCarthyisme rammet FN-hovedkvarteret på Manhattan med full styrke i 1952–1953 oppsto det krise i FN. Trygve Lie, som etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 hadde vært opptatt av at FN ikke skulle ha aktive kommunister i staben, reagerte ved å si opp ansatte som hadde nektet å forklare seg under henvisning til Fifth Amendment – retten til å nekte å vitne mot seg selv i en straffesak.

Lies håndtering av kommunistjakten i FN-systemet bidro til å svekke hans posisjon og utgjorde en av årsakene til at han trakk seg som generalsekretær i november 1952.

Som generalsekretær var Lie klart pro-sionistisk, hvilket bl.a. er dokumentert av Odd-Karsten Tveit i hans bok ”Alt for Israel”. Bl.a. sendte Trygve Lie en norsk oberst, Alfred Roscher Lund, til Palestina som sin personlige representant – og obersten pleide svært nær kontakt med sionistene, som han ifølge Tveit også ga råd om hvordan de militært skulle slå araberne.

Tanken om å anmode Norge om å sende soldater fra Tysklandsbrigadene til Jerusalem, som en internasjonal styrke, ble aldri noe av. I kulissene bidro Norge likevel militært til den nye staten – takket være nære forbindelser mellom den sionistiske bevegelsen og norsk arbeiderbevegelse.

Jødisk ungdom fikk derfor, i det skjulte, trening av militær karakter i Norge. Sionistene vervet leiesoldater i Skandinavia, og noen norske jøder dro til Israel for å kjempe for landets overlevelse. Også i nyere tid har norsk ungdom vervet seg til IDF.

Norge deltok ikke i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), som med opprettelse i mai 1948 var FNs første fredsstabiliserende styrke, fra starten; først fra 1956 har norske offiserer deltatt i denne operasjonen – og Norge har hatt to av observatørkorpsets sjefer: Generalløytnant Odd Bull (1963–70) og generalløytnant Martin Vadset (1987–90). Sivile nordmenn tjenestegjorde for FN og UNTSO før dette, og den første nordmann som falt i FN-tjeneste i Midtøsten, var sjåfør Ole Helge Bakke, som ute på oppdrag i 1948 ble drept av en snikskytter.

En ny verden i sin emning

‘Frigjøringen’ 1945; Norge solgt til England

Fem kriger, FN og Norge

Kriger:

Kriger – og fredsoperasjoner

Midtøsten

Midtøsten-konflikten

Arabisk-israelske kriger – og fredsoperasjoner

Mitla-passet – og framtidens ledere

Libanon:

Bakgrunnen

Libanon og Israel: Krig i 1948

Israel i Libanon: Kommandoaksjoner

Konflikt og krig i Libanon

Palestinernes krig fra Libanon

Libanon



Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: