Sørvest Asia i perspektiv

Konflikten i Nakhchivan

Posted by Fredsvenn den september 25, 2009

Konflikt:

I etterkant av forfølgelse, folkemord og krig ble Kars-avtalen signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

Gjennom Kars avtalen av den 13. oktober ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt.  Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

Kars avtalen spesifiserte samtidig at Nakhchivan, som inkluderer Nakhchivan og Sharur delen av Sharur-Daralagez Uyezds i det tidligere Erivan guvernat i det russiske imperiet, skulle være et autonomt territorium under Azerbaijans forsvar. I 1924 ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic dannet på dette territoriet som en eksklave under sovjetisk Azerbaijan, og dele en 15-km lang grense med det nåværende tyrkiske distriktet Surmalu. Det ble samtidig bestemt at både Tyrkia og Russland ville bli garantister av Nakhchivans status.

I etterkant av Februarrevolusjonen var regionen underlagt en Special Transcaucasian Committee satt opp av den russiske provisjonsregjeringen og deretter den kortlivde Transcaucasian Democratic Federative Republic. Da denne ble oppløst i mai 1918 ble det stor kamp mellom Armenia og Azerbaijan vedrørende Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som vil si dagens armenske provins Syunik, og Qazakh. I juni 1918 kom regionen under ottomansk okkupasjon. Ottomanerne massakrerte 10.000 armenere og la 45 av deres landsbyer øde.

Under Mudros avtalen ble ottomanerne tvunget til å trekke sine styrker ut av Transkaukasus for å gjøre plass til den kommende britiske militærtilstedeværelsen. Under britisk okkupasjon lagde Sir Oliver Wardrop, britisk sjefskommissjonær i Sør Kaukasus et grenseforslag for å løse konflikten. I følge Wardrop skulle ikke armenske krav mot Azerbaijan gå lenger enn til de administrative grensene til det tidligere Erivan guvernatet, som under tidligere keiserlig russisk styre inkluderte Nakhchivan, mens Azerbaijan skulle begrense seg til guvernatene Baku og Elisabethpol. Dette forslaget ble rejected av både armenerne, som ikke ville opp gi sin hevd overfor Qazakh, Zangezur og Karabakh, og azerisene, som ikke ville opp gi Nakhchivan. Ettersom disputt mellom begge landene fortsatte ble det klart at den sårbare freden under britisk okkupasjon ville vare.

Som en protest mot et grenseforslaget til Sir John Oliver Wardrop, som ville avsette området til Armenia erklærte Jafar Kuli Khan Nakhchivanski i desember 1918, med støtte fra Azerbaijans styrende part Musavat partiet og Ungtyrker regjeringen i det ottomanske imperiet, republikken Aras i Nakhchivan uyezd i det tidligere Erivan guvernatet. Republikken, som korresponderte med dagens azerbaijanske Nakhchivan Autonomous Republic, var kortlivd og ble ikke anerkjent. Dets eksistens endte da soldater fra Armenia tok kontroll over regionen under Aras krigen i midten av juni 1919, noe som førte til en invasjon fra Azerbaijan og på slutten av juli ble armenske soldater tvunget til å forlate Nakhchivan by.

Igjen ble det nye voldsomheter og omkring 10.000 armenere døde og 45 armenske landsbyer ble lagt ødelagt. Britene trakk seg nå ut av regionen. Kamp mellom armenere og azeriere fortsatte og etter en serie trefninger, som fant sted rundt om i Nakhchivan distriktet, ble en våpenavtale signert. Denne varte kun i kort tid nye kamper brøt ut i mars 1920, og da primært i Karabakh mellom Karabakh armenere og Azerbaijans regulære hær, noe som førte til konflikter i andre områder med blandet befolkning, inkludert i Nakhchivan. I juli 1920 invaderte Sovjet og okkuperte regionen og den 28. juli ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic, som hadde nære bånd til sovjetisk Azerbaijan, erklært.

I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse Nakhchivan til Armenia sammen med Karabakh og Zangezur for på den måten å vinne offentlig støtte. Dette ble oppfylt da Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia, som erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Sovjet Armenias kamp mot den tidligere armenske regjeringen.

Vladimir Lenin, som på tross av at han hilste denne handlingen av sovjetisk brorskap hvor grenser ikke hadde noen betydning blant de ulike Soviet folkene velkommen, var uenig i denne bestemmelsen og krevde i stedet at folkene i Nakhchivan skulle bli konsultert og at det skulle bli holdt et folkevalg. I følge formelle figurer fra dette valget, som ble holdt i begynnelsen av 1921, ville hele 90 % av Nakhchivans befolkning bli inkludert i sovjetisk Azerbaijan med retten til en autonom republikk. Dette ble slått fast i Moskva avtalen mellom Sovjet og det nydannede Tyrkia den 16. mars 1921. Denne avtalen slo også fast at det tidligere Sharur-Daralagez uyezd, som også hadde en solid azerisk majoritet, skulle bli tillagt Nakhchivan, noe som tillot Tyrkia å dele grense med sovjetisk Azerbaijan. Denne avtalen ble igjen slått fast i Kars avtalen den 23. oktober. Den 9. februar 1924 etablerte Sovjet offisielt sovjetisk Nakhchivan, viss konstitusjon ble innført den 18. april 1926.

Som del av Sovjet minsket konflikten over den etniske komposisjonen i Nakhchivan, samt de territorielle kravene, men konflikten mellom armenere og azerere vedrørende Nagorno-Karabakh blusset opp igjen på 1980-tallet, noe som førte til Nagorno-Karabakh krigen. Azerbaijans folkefront klarte å presse sovjetisk Azerbaijan til å føre en jernbane- og luftblokkade mot Armenia gjennom å angripe tog som tok seg inn på armensk territorium fra Azerbaijan, noe som resulterte i at jernbanepersonale nektet å komme inn i Armenia. Dette kneblet den armenske økonomien ettersom hele 85 % av kargo og varer ankom via jernbanen. Som et tilsvar stengte Armenia jernbanen til Nakhchivan, noe som stengte eksklavens eneste forbindelse til resten av Sovjet og førte til at dens økonomi ble kvelt.

I desember 1989 var det uroligheter i Nakhchivan ettersom dets azeriske innbyggere fysisk la ned den sovjetiske grensen med Iran for å kunne flykte fra området og møte deres etniske azeriske kusiner i det nordlige Iran, noe som ble sterkt kritisert av det sovjetiske lederskap og de sovjetiske mediene, som beskyldte azeriene for å omfavne islamsk fundamentalisme.

I januar 1990 erklærte Sovjetrepublikken Nakhchivan at den ville skille Nakhchivan fra Sovjet for på den måten å protestere mot Sovjets aksjoner under Svart januar, også kjent som Svart lørdag eller Januarmassakren, eller Qara Yanvar, som var en aksjon mot demonstrerende azeriere utført av den sovjetiske hæren i Baku den 20. januar 1990. Demonstrantene krevde utvisning av azerbaijanske kommunistoffiserer og krevde uavhengighet fra Sovjet. Deres retorikk var i følge en Human Rights Watch rapport, ”veldig anti-armenske.”

I Azerbaijan blir dette ansett som å være fødselen til dagens Azerbaijanske republikk. Landet var det første landet i Sovjet som erklærte uavhengighet, og foregikk Lithuanias erklæring med kun noen få uker.

Sumgait pogromene, også kjent som Sumgait massakrene eller Februarhendelsene, var en azeri-ledet pogrom mot den armenske befolkningen i Sumgait i det sovjetiske Azerbaijan i februar 1988. Den 27. februar 1988 dannet store mobber av etniske azeriere grupper som angrep og drepte armenere både på gaten og og i deres leiligheter; vidspredt plyndring og en generell mangel på handling fra politioffiserer tillot situasjonen å øke i styrke. De voldelige hendelsene i Sumgait var på en skala som ikke før hadde funnet sted i Sovjet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra vestlig media. Massakren kom i lyset av Nagorno-Karabakh bevegelsen som vant oppmerksomhet i det sovjetiske Armenia.

Den 28. februar kom en liten gruppe av relativt uvæpnede sovjetiske MVD soldater til byen og forsøkte å stanse de voldelige aksjonene, men uten å lykkes. Situasjonen ble til slutt stanset da flere professjonelt militærenheter med tanks og andre væpnede kjøretøy kom en dag senere. Styrkene sendt av regjeringen innførte krigslov i Sumgait og etablerte portforbud og endte krisen. Hendelsen ble bemerket med forbauselse i både Armenia og i resten av Sovjet ettersom etnisk kamp i landet stort sett var blitt undertrykt og offisielt ikke-eksisterende. Ideologi som internasjonalisme og Sovjet patriotisme hadde kontinuerlig blitt fremmet i republikkene for å unngå slike konflikter. Massakren, sammen med Nagorno-Karabakh konflikten, presenterte en stor utfordring for reformene som ble innført av den daværende generalsekretær i Sovjet, Mikhail Gorbachev, som ble kritisert for hva som ble ansett som hans sakte reaksjon på krisen.

Kirovabad pogrom var en annen azeri-ledet pogrom som hadde armenere i byen Kirovabad (dagens Ganja) i sovjetisk Azerbaijan i november 1988 som mål. En uidentifisert armensk presseredaktør sa kommandanten av de sovjetiske styrkene spurte innenriksministeren i Moskva om tillatelse til å evakuere noen av byens armenske befolkning på 100.000. Men forsøk fra de sovjetiske soldatene til å forsvare armenere under pogromen var til ingen nytte. Konflikten økte høsten 1988 ettersom armenere i Kirovabad og de omkrinliggende områdene ble drevet fra deres hjem og tvunget til å søke ly i Armenia. Den 23. november ble det gjort et forsøk på pogrom mot bygningen til byens eksekutivkommitte. Under kamper mellom aggressive folk og de væpnede styrkene som forsøkte å holde orden og forsvare de armenske borgerne ble tre soldater drept og 67 mennesker ble skadd. Opprørerne brant ned og ødela militærmaskinene.

Pogromer mot armenere begynte i Baku den 13. januar 1990, en gjentagelse av pogromene i Sumgait og Kirovabad. Armenere ble kastet i døden fra deres balkonner. Den azerbaijanske folkefront, som startet angrepene, hevdet at pogromene var et resultat av armensk aggresjon. De lokale autoritetene gjorde ingenting for å stanse volden og Bakus 300.000 armenere flyktet. MVD internstyrkene på 12.000 personer og flere sovjetiske soldatet og flåteenheter i Baku, samt Den kaspiske flåte intervenerte ikke for å stanse det, men hevdet at de ikke hadde blitt beordret av Moskva til å gjøre det. Den 15. januar erklærte autoritetene unntakstilstand i andre deler av Azerbaijan, men ikke i Baku, og pogromaktiviteten begynte å øke. Ut fra frykt om intervensjon fra de sentrale Sovjet autoritetene begynte folkefronten å blokkere militærbarrakker og hadde allerede tatt de facto kontroll i flere azerbaijanske regioner.

Den 19. januar 1990 stormet derfor 26.000 sovjetiske soldater Baku for å knuse folkefronten. Skytingen fortsatte i tre dager. Sovjet erklærte på vegne av av president Gorbachev en unntakstilstand, som kom til å vare i 4 måneder, men som kun ble offentliggjort etter at folkefronten var blitt stormet og mange av dem allerede lå skadd eller døde i gatene, hospitalene og likheus i Baku. På tross av at det ble hevdet at de sovjetiske troppene kun var ute etter å redde armenerne, så er det mye som taler for at de forsøkte å redde regimet, lov og orden og Sovjets fortsatte eksistens. Nesten hele befolkningen i Baku kom ut for å begrave de døde den tredje dagen, den 22. januar.

I mer enn 40 dager holdt landet seg unna arbeidsplassene for å vise sorg og masseprotest. Den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Yazov erklærte da at bruken av makt i Baku var ment å forhindre en de facto kupp av lokalregjeringen av den ikke-kommunistiske opposisjonen, folkefronten, for å forhindre deres seier i det kommende valget i mars 1990 og å ødelegge dem som politisk styrke slik at kommunistene ble værende med makten. Et spesialmøte i regi av det sovjetiske parlament i Azerbaijan holdt den 22. januar 1990 på krav fra det sivile samfunnet og på initiativ fra noen parlamentsmedlemmer forsøkte å vurdere den 20. januar hendelsen og vedtok noen dokumenter som fordømte operasjonen i regi av den sovjetiske hær. The Wall Street Journal redaktør hevdet den 4. januar 1995 at Gorbachev valgte å bruke vold mot uavhengighetssøkende azerbaijanere.

Den 18. oktober 1991 gjenopprettet parlamentet i Azerbaijan landets uavhengighet. Gorbachev unnskyldte seg senere med at: ”Erklæringen om unntakstilstand i Baku var den største feilen i min politiske kariere.” I 1994 vedtok Azerbaijans nasjonalforsamling en full politisk og juridisk evaluering av Svart januar. I følge en forordning vedtatt av Azerbaijans president Heydar Aliyev fra den 16. desember 1999 ble alle ofrene for volden gitt en ærestittel som Martyr av den 20. januar.

Heydar Aliyev returnerte etter å ha blitt kastet ut fra hans posisjon i politbyrået av Gorbachev i 1987 til hans fødested i Nakhchivan i 1990. Aliyev ble der valgt til Sovjetet av en overhvelmende majoritet. Han trakk seg fra CPSU og etter et mislykket august 1991 kupp mot Gorbachev førte han et opprop for uavhengighet for Azerbaijan, samtidig som han fordømte Ayaz Mütallibov for å ha støttet kuppet. I 1991 konsoliderte han sin maktbase som leder for sovjetet i Nakhchivan og hevdet Nachichevans nesten totale uavhengighet fra Baku.

Den 4. mai 1992 ble Nakhchivan skueplass for kamp i forbindelse med Nagorno-Karabakh krigen. Den største kampen begynte den 18. mai da armenerne erobret Nakhchivans eksklave Karki, et lite territorium som Armenias nord-sør hovedferdselsåre passerer. Denne befinner seg ennå under armensk kontroll. Etter Shushas fall beskyldte Mütallibov regjeringen i Azerbaijan Armenia for å ville erobre hele Nakhchivan, men på tross av dette erklærte Heydar Aliyev en unilateral våpenhvile den 23. mai og forsøkte å konkludere en separat fred med Armenia, noe den armenske presidenten Levon Ter-Petrossian uttrykte støtte for. Men konflikten i området førte til en hard reaksjon fra Tyrkia, som sammen med Russland står som garantist for Nakhchivans status i følge Kars avtalen.

Den tyrkiske statsminister Tansu Çiller annonserte at en hver armensk fremgang i Nakhchivan ville resultere i en krigserklæring mot Armenia. Russland på sin side erklærte at tredje parti intervenering i disputten kunne utløse en tredje verdenskrig. Tusener av tyrkiske soldater ble sendt til grensen mellom Tyrkia og Armenia. Russiske militærstyrker i Armenia møtte deres bevegelser gjennom å øke antallet soldater langs med den armensk-tyrkiske grensen og styrket forsvaret i en periode hvor krig mellom de to ble sett på som uunngåelig. Iran, som også reagerte på Armenias angrep, utførte en militærmanøver langs med sin grense med Nakhchivan som en advarsel overfor Armenia, som ikke utførte flere angrep mot Nakhchivan. Etter en periode med politisk ustabilitet vendte Azerbaijan seg til Aliyev i 1993 og inviterte ham å returnere fra eksil i Nakhchivan for å lede landet.

Nakhchivan har beholdt sin autonomi og er internasjonalt anerkjent som en konstituert del av Azerbaijan regjert av sin egne valgte parlament. En ny konstitusjon for Nakhchivan ble vedtatt gjennom et folkevalg den 12. november 1995 og vedtatt av republikkens rådssamling den 28. april 1998 og har vært i bruk siden den 8. januar 1999. Men republikken forblir isolert, ikke kun fra resten av Azerbaijan, foruten hele det sørlige Kaukasus. Vasif Talibov, som er relatert via ekteskap til Azerbaijans herskende familie, Aliyevene, fungerer som den nåværende parlamentariske lederen og er kjent for hans autoritære og korrupte styre. De fleste borgerne vil heller se tyrkisk TV fremfor Nakhchivansk, som en azerbaijansk journalist kritiserte for å være en propagandakanal for Talibov og Aliyevene. Det er økonomisk nedgang og energimangel på grunn av Armenias fortsatte blokkade av regionen som tilsvar på den azeriske og tyrkiske blokkaden av Armenia. Det er en høy emigrasjonsrate til Tyrkia.

Dagens armenske grenser

Advertisements

2 kommentar to “Konflikten i Nakhchivan”

  1. […] Konflikten i Nakhchivan […]

  2. […] Konflikten i Nakhchivan […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: