Sørvest Asia i perspektiv

Dagens armenske grenser

Posted by Fredsvenn den september 25, 2009

Den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, også kjent som den armenske nasjonalbevegelse eller den armenske revolusjonsbevegelse, var en armensk kampanje for å gjenetablere en armensk stat i det historiske armenske hjemland i det østlige Lilleasia og Transkaukasus. Det var individuelle helter som ofret seg for saken, men bevegelsen var en organisert aktivitet som involverte tre organisasjoner: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party), også kjent som Armenakan, og Armenian Revolutionary Federation (ARF), hvor av ARF var den største og mest inflytelsesrike.

I etterkant av Van motstanden, som var en del av det russiske keiserrikets Kaukasus kampanje, under folkemordet på armenerne oppnådde armenerne å sette opp Administration for Western Armenia (1915–18), som var en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De holdt ottomanerne ute via de frivillige armenske enhetene innen den russiske Kaukasusarme, samt armenske militser.

Administration for Western Armenia, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Fra desember 1917 lå den under Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar og i begynnelsen på etableringen av Armenia gikk den sammen med andre armenske nasjonalråd i et kortvarig samlet Armenia.

Den russiske offensiven under Kaukasus kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra det ottomansk-tyrkiske styre. Med hjelp fra flere battalioner armenere rekrutert fra det russiske imperiet hadde den russiske hær progress på Kaukasus fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916. Russerne fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar 1917.

I mars 1917 etablerte de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland en provisorisk regjering, som kort tid senere skiftet ut Nicholas’ administrasjon i Kaukasus med en 5-medlemmers Special Transcaucasian Committee kjent som Ozakom, som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian og som skulle hele sårene utført av det gamle regime. Vest-Armenia skulle ha en generell kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Forordningen var en stor konsesjon til armenerne. Vest-Armenia ble plassert under sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Hakob Zavriev ville fungere som assistant for sivile affærer og han ville passe på at de fleste betjente var armenere. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både fra både de vestlige og Kaukasus frontene. Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg bolsjevikisk legitimitet.

Den 5. desember 1917 ble Våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og ottomanerne. Denne endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det ottomanske imperiet i Kaukasus kampanjen. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som Transkaukasisk Seim. Kommissariatet og Seim var tungt tynget av den formodningen av at Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati. De armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrig og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.

Som et resultat av at Det russiske keiserdømmet hadde gått i oppløsning som en følge av Den russiske revolusjon gikk armenerne, georgerne og azerierne uvillig sammen for å skape Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk i februar 1918. En nasjonalforsamling ble etablert og møttes 10. februar 1918, ledet av den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje og den 24. februar ble føderasjonen erklært.

Den 3. mars 1918 ble Brest-Litovsk avtalen, en fredsavtale mellom Sentralmaktene og Den russiske føderative sovjetrepublikk, vedtatt, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra Første verdenskrig. I Brest-Litovsk avtalen, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til det ottomanske imperiet. Det skulle ikke tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det ottomanske imperiet. Tyrkerne ble i Brest-Litovsk avtalen med andre ord tillatt til å ta tilbake de vestarmenske provinsene og overtok Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan.

I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både det vestlige og det østlige Armenia. Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det ottomanske imperiet nå seg i gang med å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk avtalen begynte derfor den tyrkiske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Den 21. mai fortsatte den ottomanske hæren, noe som førte til Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), BSlaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai).

Etter etableringen av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Mustafa Kemal Pasha og autoriteten til Turkish Grand National Assembly i Ankara, og den suksessfulle tyrkiske uavhengighetskrig, hvor under man vellykket motsatte de seg greske, armenske og franske styrker og sikret seg et territorium som ligner det de har i dag, endte de revolusjonære det ottomanske sultanat den 1. november 1922 og Tyrkia ble erklært den 29. oktober 1923. Bevegelsen var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen. Den tyrkiske nasjonalbevegelse utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva avtalen med Sovjet den 16. mars 1921, Ankara innrømmelsen med Frankrike, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig og Alexandropol avtalen og Kars avtalen, som fastsatte de østlige grensene.

Det wilsonske Armenia refererer til grensen for et foreslått Armenian trukket av USAs president Woodrow Wilson for Sèvres avtalen, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet etter mønster av hemmelige avtaler blant de allierte maktene og som ble signert av noen av de allierte under Første verdenskrig den 10. august 1920. Verken USA eller Sovjet signerte, ettersom landet hadde forhandlet frem Brest-Litovsk avtalen med det ottomanske imperiet i 1918. Avtalen ble ikke sendt til det ottomanske parlament for ratifisering ettersom den var blitt brutt den 18. mars 1920 av britene under okkupasjonen av Konstantinopel. Den ble aldri ratifisert av Det ottomanske imperiet.

Den foreslåtte staten inkorporerte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som Det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia. Denne regionen ble forlenget i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen for at Armenia skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.

Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i Armenia ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA via en invasjon av Armenia utført av fire tyrkiske battalioner, noe som fikk Armenia til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september. Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu og Slaget om Sarıkamış, Slaget om Kars og Slaget om Alexandropol sendte Mustafa Kemal Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.

Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Yerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk avtale. Avtalen, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. Armenia forsikret at de ville forsvare Kars. Den tyrkiske nasjonalbevegelse, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og Armenia, invaderte Kars samme dagen som avtalen ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.

Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske andsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfor å forsøke å nå Yerevan. Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha konkludert en avtale med Armenia om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytrasl sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.

Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem måtte de kapitulere. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.

På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Yerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol avtalen med Grand National Assembly of Turkey den 2. desember 1920. Avtalen, som endte den tyrkisk-armenske krig, ble signert før erklæringen vedrørende Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Det var den første avtalen signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat. Termene i avtalen ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.

I følge avtalen skulle Armenia skulle avvæpne det meste av sine militære styrker og Armenia ble nødt til å trekke seg fra Sevres avtalen, som stipulerte det wilsonske Armenia. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk avtalen mellom Sovjet og Det ottomanske imperiet. Armenia hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk avtalen, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum avtalen. I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de ottomanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde South West Caucasian Republic med senter i Kars blitt dannet, men denne ble lagt ned av britene i 1919 i etterkant av okkupasjonen av Istanbul, noe som gjorde Armenia i stand til å erøvre seg territoriene. Alexandropol avtalen endret grensene til Armenia til Ardahan-Kars grensen og Armenia måtte gi fra seg mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium, samt oppgi alle territoriene lovet det via Sèvres avtalen.

Avtalen, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Joseph Stalin, på kommando av Vladimir Lenin og samtidig som Armenia ble tvunget på kne av Den tyrkiske nasjonalbevegelse, beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere Armenia fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol avtalen skiftet ut med Kars avtalen.

På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det kommunistiske ARF ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920, selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen. ARF ble illegalisert og dets ledere sendt i eksil og mange av dets medlemmer reiste til andre steder i verden.

Dette andre sovjetiske angrepet fant sted i slutten av november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom Armenia og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.

Da Den røde hær den 4. desember 1920 gikk inn i Yerevan overga den armenske regjeringen seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember gikk Chekaen, Sovjets det hemmelige politi, inn i Yerevan. Dette endte Armenias eksistens ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under kontrollen til den kommunistiske regjeringen. Raskt etter oppsto Den armenske sovjetsosialistiske republikk under lederskap av Aleksandr Miasnikyan.

Maktskiftet fant sted den 2. desember i Yerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Armenia bestemte seg for å anerkjenne Soviets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF medlemmene ble tvunget ut av landet. Den delen som var okkupert av Tyrkia forble for en stor del deres slik det sto skrevet i Kars avtalen. Den armenske Sovjet republikk, som ble inkludert i den nyetablerte Transcaucasian Soviet Federated Socialist Republic, ble erklært under lederskapet til Aleksandr Myasnikyan.

Volden i Transkaukasia under den tyrkisk-armenske krig endte med en vennskapsavtale mellom Tyrkia og Sovjet. Vennskaps- og broderskapsavtalen, også kalt Moskva avtalen, undertegnet den 16. mars 1921, ga Tyrkia Kars regionen, som vil si dagens Kars, Iğdır og Ardahan, mens Sovjet fikk Adjarae.

Den tyrkiske nasjonalbevegelse tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres avtalen for der å komme frem til Lausanne avtalen av 1923, som annullerte Sevres avtalen og etablerte de nåværende tyrkiske grensene. Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene av Brest-Litovsk avtalen, Alexandropol avtalen, Moskva avtalen og Kars avtalen.  Lausanne avtalen stadfestet dem.

Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

Gjennom Kars avtalen av den 13. oktober ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt.  Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å annullere Kars avtalen og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken. Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet opp ga sitt krav.


Reklamer

2 kommentar to “Dagens armenske grenser”

  1. […] Dagens armenske grenser […]

  2. […] Dagens armenske grenser […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggere like this: