Sørvest Asia i perspektiv

La Hamid få bli i Norge!

Posted by Fredsvenn den april 18, 2008

Homofili er forbudt i de fleste islamske land, der i blant Saudi-Arabia og Iran, som trolig er det land som henretter flest homofile. Ifølge menneskerettighetsforkjempere i Iran har mer enn 4000 homofile og lesbiske blitt henrettet siden den islamske revolusjonen i 1979. Den siste henrettelsen skal ha funnet sted i desember. Da ble Makwan Moloudzadeh henrettet for sodomi, som er et brudd på iransk lov.

Det er homofile handlinger som er forbudt i Iran, ikke legning. Straffen for samleie mellom menn er – forutsatt at alle vilkår er oppfylt – dødsstraff. Med samme forutsetninger er straffen for lesbisk seks 100 piskeslag de tre første gangene. Dømmes noen for fjerde gang er straffen dødsstraff.

I følge Utlendingsdirektoratet (UDI) finnes det ingen dommer hvor menn er dømt kun for homofili eller hvor kvinner er dømt for lesbisk praksis. Det finnes imidlertid noen dommer hvor homofili har vært en av flere påståtte forbrytelser (for eksempel voldtekt, overgrep mot barn, utroskap, prostitusjon eller hallikvirksomhet), og hvor vedkommende er blitt dømt til døden og henrettet.

I følge iransk lov er det imidlertid svært strenge beviskrav som må være oppfylt før man kan dømme en person for homofil praksis. Som bevis regnes tilståelser eller vitneforklaringer. Ved vitneforklaringer kreves det at fire mannlige muslimske vitner må ha sett de seksuelle handlingene. Vitnenes forklaringer må være sammenfallende. Hvis ikke, risikerer vitnene å bli dømt for falsk forklaring og idømt 100 piskeslag.

De strenge beviskravene, samt fare for straff for å fremsette beskyldninger som ikke kan bevises tilstrekkelig, gjør at det skal svært mye til for at det i det hele tatt skal kunne komme til sak. Hvis bevisene i et slikt tilfelle ikke holder risikerer anmelderen å bli dømt for falskt vitnesbyrd og strengt straffet.

Etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning forutsetter straff for slike handlinger at beviskravene i huddud-lovgivningen er oppfylt. Det følger av denne at de eneste godtakbare bevis er tilståelse ved fire separate anledninger foran en muslimsk dommer, eller vitneforklaringer fra fire aktverdige muslimske menn, som alle har vært vitne til at den aktuelle handlingen ble utført. De fire vitnene vil bli avhørt grundig og hver for seg av en muslimsk dommer, og dersom forklaringene avviker på noen måte, vil vitnene bli straffet for å ha avlagt falsk forklaring. Disse beviskravene er gudegitte i islamsk straffelov, og kan ikke endres eller erstattes av menneskegitte lover. Etter Utlendingsnemndas (UNE) oppfatning er ikke disse beviskrav etter det som er opplyst i sak oppfylt. UNE bemerker for øvrig at iranske domstoler er svært tilbakeholdne med å dømme etter huddud-lovgivningen ettersom straffene er svært strenge og ikke kan omgjøres.

Den 19 år gamle homofile Mehdi Kazemi kom til London for å studere engelsk i 2004. Kort tid etter fikk han vite at kjæresten hadde blitt arrestert av iransk politi og hengt i april 2006. Kazemi, som søkte asyl i Storbritannia i etterkant for å unnslippe henrettelse, kan nå bli sendt tilbake til Iran og møte samme skjebne. Britiske myndigheter innvilget ikke asylsøknaden, og for å unngå å bli deportert rømte den homofile tenåringen til Nederland hvor han i retten trygler om ikke å bli sendt tilbake til Storbritannia ettersom dette vil innebære store sjanser for at han blir deportert. Der blir han nå holdt i varetekt, opplyser britiske Independent.

19-åringens fremtid vil nå bli avgjort av en ankedomstol, som skal fastlå hvorvidt han får tillatelse til å søke asyl i Nederland eller blir sendt tilbake til Storbritannia. Saken har vakt stor oppsikt blant homofile rettighetsforkjempere, som nå kjemper for at han skal få bli værende i Storbritannia. Det å bli sendt tilbake til Iran for der å bli henrettet på grunn av sin legning vil være et skamløst brudd på Storbritannias forpliktelser gjennom flyktningkonvensjonen.
Dette er nok et eksempel på at myndighetene setter målene om å redusere antall mennesker som får innvilget asyl høyere enn å ta hensyn til enkeltsaker. Myndighetene i Storbritannia har ikke for vane å kommentere enkeltsaker som denne, men en talskvinne uttaler overfor Independent at de ikke deporterer noen som trenger beskyttelse.


Da I
rans president Mahmoud Ahmadinejad sist høst besøkte Columbia-universitetet i New York ble han møtt med skarp kritikk, ikke minst pga Irans menneskerettighetsbrudd, og da ikke minst vedrørende homofili, som han hevdet ikke eksisterte i landet. Da Ahmadinejad ble spurt om henrettelsene av homofile i Iran, svarte han at rettsvesenet håndterer voldelige kriminelle og narkotikasmuglere ved å avrette dem. Han sammenlignet det med hvordan bakterier og virus effektivt blir fjernet gjennom medisinsk behandling, noe som sterkt minner om den israelske ledelses syn på palestinere. Da han ble presset ytterligere i spørsmålene om avstraffelsene av homofile, svarte han at ”I Iran har vi ikke homofile som i deres land. I Iran har vi ikke dette fenomenet, og jeg vet ikke hvem som har fortalt dere at vi har det.”

Så sent som i forrige uke hadde departementet et møte med ambassaden i Norge om nettopp bruken av dødsstraff i Iran.- Problemet er at situasjonen i Iran er uoversiktlig. For oss virker det som om myndighetene ikke har full kontroll i alle tilfeller, sier Endresen.

UDI innvilget i 2006 asyl i Norge til alle iranere som sa de var homofile, noe som kom frem av dokumenter tillitsvalgte i UDI har sendt til granskingskommisjonen. Dette ble det splid om ettersom UDI-direktør Manuela Ramin Osmundsen, som forsøkte å slå nedover i systemet, hevdet at det hadde vært en kommunikasjonssvikt, noe som fikk de tillitsvalgte for jurister og samfunnsvitere i UDI til å gå til motangrep mot sin egen ledelse.

Debatten gikk på at det var en kommunikasjonssvikt eller ikke, om sakene skulle bli behandlet individuelt eller om man antok at faren var såpass stor at ”Så lenge en legger til grunn at søker er homofil/lesbisk, så skal asyl gis”, slik saksbehandlerne fikk beskjed om. Nemda mente at selv om homofil praksis er forbudt i Iran, og formelt sett kan medføre dødsstraff, er ikke homofil legning tilstrekkelig for å kunne påberope seg forfølgelsesfare.

Flere UDI-ansatte mener ledelsen feilinformerte Kommunal- og regionaldepartementet i 2003 da de i brev til departementet hevdet at UDI foretok individuell vurdering av risikospørsmålet for homofile iranere. Det har i perioden 2003-2005 vært gitt helt klare signaler om at det skal gis asyl i saker der det legges til grunn at søker er homofil. UDI har tolket begrepet ”leve ut sin seksuelle legning” til ”…en har lagt til grunn at søkeren hvis han/hun en gang i fremtiden skulle ønske å proklamere/leve ut sin seksuelle legning offentlig, skulle vedkommende kunne gjøre dette uten å risikere forfølgelse. Det vil i praksis si at det ikke har blitt foretatt noen individuell vurdering av risikoen for forfølgelse i disse sakene. Praksis har vært at asyl har blitt gitt i de fleste saker hvor søkeren har angitt at han/hun er homofil.” Asyl skulle gis i slike tilfeller, var de generelle retningslinjene.

Asylsøkeren, som forøvrig selv er muslim, ankom Norge den 9. oktober 2005 og søkte asyl den 10. oktober 2005. Han fylte ut egenerklæring den 13. oktober 2005 og asylintervju ble avholdt den 4. november 2005. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Som grunnlag for asylsøknaden opplyste han at han er homofil, noe som blir betraktet som en forbrytelse i hjemlandet og at han som sådan risikerer dødsstraff i Iran. I tillegg til landets lover risikerer han at hans egen familie iverksetter straffen før han blir rettslig tiltalt og dermed å miste livet ved å bli henrettet og utsatt for vold fra slektninger og foreldrene sine.

Han fant ut at han var homofil i pubertetsalderen. Miljøet befant seg i var religiøst og hans legning ble undertrykket. Han hadde i en lengre periode forsøkt å dekke over for sine fortrolige følelser slik at ingen i det miljøet han bodde skulle finne ut av det, men foreldrene sørget imidlertid for at personer som var mer religiøse enn dem fikk vite om det. Disse utgjør en stor fare.

Første gang han hadde seksuell omgang med noen, var med en klassekamerat. Da han som 16-åring var han hjemme hos sin kjæreste ble de oppdaget nakne da de omfavnet hverandre av foreldrene til kameraten. De leverte ham til politiet og anmeldte ham, ikke for seksuell omgang med sønnen, men for å ha plaget familien. På denne måten ville de skape problemer for vennen hans. De var klar over at dersom foreldrene til vennen gikk til anmeldelse mot på grunn av homofili, ville også deres sønn bli forfulgt.

Kameratens foreldre tok opp saken med foreldrene hans, noe som førte til at de begynte å straffe ham fysisk og utsette ham for så stort press at han ikke klarte å fullføre skolen. Han fikk ikke delta i sosiale situasjoner der det var andre gutter, fikk ikke barbere seg, gå i jeans eller stelle seg. Han fikk husarrest og ble fysisk straffet av faren. Han ble utsatt for de mest intense ydmykelser og psykisk og fysisk tortur. Dette fortsatte helt til han ble voksen. Han ble også fornedret av andre familiemedlemmer. Mens han avtjente militærtjeneste ble han hånet, narret og utsatt for krenkende ord fordi han var en renslig person og fordi hans atferd var relativt annerledes enn andre vanlige menns.

Etter dette begynte han å arbeide. Da han studerte i det offentlige biblioteket i Ovar ble han kjent med en gutt, sin siste kjæreste, som reddet ham fra dette fornedrende miljøet. Han var eldre og hadde samme legning som ham. Forholdet utviklet seg raskt fordi de begge hadde lidd på grunn av legningen. Da hans foreldre reiste bort for en tid tok ham kjæresten sin hjem til seg for å være sammen med ham, men mens de var nakne og ferdige med å ha sex med hverandre, kom foreldrene hans uanmeldt inn i huset og oppdaget dem. Faren hans banket ham opp og holdt ham i husarrest, mens kjæresten klarte å rømme. Gjennom døren kunne han høre noen som gikk ut på at de ville tvinge ham til å gifte seg, noe som har ført til mange problemer for homofile og lesbiske, med sin kusine, noe han var imot. Han benyttet seg derfor av en passende mulighet og rømte derfra.

Det var en dag moren kom med mat til ham mens faren var i moskeen. Han dyttet moren tilside og rømte ut av huset. Han tok kontakt med en tidligere kjæreste, som hadde bra økonomi og gode muligheter. Han tok opp problemene sine med ham og ble ført til et relativt trygt sted. Senere, gjennom samme kamerat, fikk han vite at faren hadde samlet inn skriftlig vitneforklaring fra naboer og slektninger og hadde anmeldt ham hos domstolsmyndighetene.

De lette etter ham for å arrestere ham og utlevere ham til domstolsmyndighetene. Kameraten foreslo da at han skulle forlate hjemlandet og reise til et trygt sted. Han hjalp ham og betalte til og med reiseutgiftene.

Han frykter nå å bli torturert og henrettet ved retur til hjemlandet. Han frykter at myndighetene, vil behandle ham på bakgrunn av vitneforklaringene og betrakte ham som en homofil person, en person som er farlig for samfunnet, eller at hans egen familie vil henrette ham før en eventuell rettssak. Han risikerer å bli fengslet og fysisk avstraffet.

Søknaden om asyl ble avslått ved UDIs vedtak av 26. januar 2007. Dette ettersom de mente han ikke oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel lA. UDI mente det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til hjemlandet vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingsloven og flyktningkonvensjonens forstand. UDI la til grunn at han er homofil og viste videre til at personer med homofil legning anses å utgjøre en «spesiell sosial gruppe» i flyktningkonvensjonens forstand, og at han således omfattes av de grunner som er angitt i flyktningdefinisjonen,jf. flyktningkonvensjonen artikkel IA.

Vurderingstemaet ble dermed om han har sannsynliggjort at han på bakgrunn av sin seksuelle legning risikerer reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse ved retur. Men etter iransk lov er det kun homofile handlinger som er straffbare, og ikke selve legningen i seg selv. I en sak som gjelder homofili og hvor dette ikke kan bevises gjennom vitneførsel eller det foreligger sprik/avvik i vitnenes forklaringer, vil vitnene, etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning, kunne bli idømt 80 piskeslag hver på grunn av falsk anklage, noe som viser at det kan få alvorlige konsekvenser å anmelde en person for homofili eller å vitne falsk hvis dette ikke kan bevises. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at noen vil vitne falsk eller å anklage noen for slike handlinger.

UDI er klar over at man som homofil i Iran ikke kan leve åpent på samme måte som man kan i Norge. Den som er flyktning har krav på asyl etter utlendingloven § 17. Begrepet flyktning er definert i utlendingsloven § 16 som ”utlending som går inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 art. 1 A, jf. protokoll 31. januar 1967.”

Flyktningkonvensjonen definerer flyktning som en person som ”med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse” UDI har i sin praksis lagt til grunn at homofil legning er et kjennetegn som gjør at man tilhører en spesiell sosial gruppe i flyktningkonvensjonens forstand og at forfølgelse på grunn av homofil legning omfattes av konvensjonen.

For at man skal kunne snakke om forfølgelse må imidlertid reaksjonene være av et visst omfang. I disse sakene har UNE vurdert det slik at den trakassering og diskriminering som er anført ikke utgjør reaksjoner som er så alvorlige at det omfattes av forfølgelsesbegrepet i konvensjonen. UNE har i sakene gjort en konkret vurdering av om det man risikerer kan sies å utgjøre forfølgelse. Det er fremtidig fare for forfølgelse som begrunner beskyttelsesbehovet, noe som innebærer at man har valgt å vurdere konkret i hver sak hvilken situasjon vedkommende vil komme i ved en retur til hjemlandet.

I Midtøsten og Nord-Afrika er imidlertid homofil praksis forbundet med formelle straffesanksjoner. Asylsøkere fra disse landene kan derfor påberope seg risiko for straff. Risiko for straff har vært påberopt av asylsøkere fra Libanon og Iran. I disse sakene er faren for at asylsøkeren vil bli straffet for sin homofile legning/handlinger stor og det foreligger en objektiv risiko for overgrep som utgjør forfølgelse.

Den 20. februar 2008 ble det truffet avgjørelse vedrørende saken hans. UDIs vedtak av 20,02.08 tilsier at han ikke innvilges oppholdstillatelse i Norge. Vedtaket et endelig avslag på søknad om asyl. Klage over UDIs vedtak ble ikke tatt til følge. Politiet vil om kort tid sette en utreisefrist. Innen denne fristen må han ta kontakt med politiet eller IOM for å avtale utreise. I motsatt fall risikerer han å bli pågrepet. Utreisefrist settes i til 10. mars 2008. I følge Utlendingsloven § 41: har personer med avslag på søknad om asyl plikt til å reise ut av landet innen den fastsatte utreisefristen. Dette innebærer direkte kontakt med politiet. Dersom han ikke har gyldig reisedokument, har han også plikt til å skaffe seg dette.

Etter UDIs oppfatning er det flere forhold ved forklaringen som gjør det vanskelig å feste lit til den. UDI viser til at det på bakgrunn av det ovenstående er lite sannsynlig at hans far vil anmelde han for å være homofil da han selv vil risikere straff for å fremsette en slik anklage, fordi ovennevnte beviskrav ikke vil være oppfylt. Av samme grunn er det også usannsynlig at naboer og slektninger ville avgi skriftlige vitneforklaringer på at han er homofil, når det ikke forelå tilstrekkelige bevis for en slik anklage.

Etter UDIs mening har det videre formodningen mot seg at faren skulle ta opp hans seksuelle legning med slekt og naboer, samt anmelde forholdet til en offentlig domstol, dersom dette var en så stor skam for familien som blir anført. Når det gjelder anførselen om at han også frykter at faren skal drepe ham, fremstår det etter UDIs mening som lite sannsynlig at faren i så fall ville ha anmeldt saken til myndighetene, og dermed ha gjort myndighetene oppmerksomme på forholdet. På denne bakgrunn la ikke UDI til grunn at han har blitt anmeldt av sin far for homofili. Selv om hans forklaring blir lagt til grunn ville han ikke risikere å bli straffet for homofili ettersom det ut fra forklaringen ikke foreligger opplysninger som tilsier at de nevnte beviskrav ville være oppfylt.

UDI anså det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til Iran i fremtiden vil opptre på en slik måte at han vil risikere straff for homofili. Å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom er ikke sosialt akseptert i Iran, verken for heterofile eller homofile.

UDI bemerket at det heller ikke har fremkommet opplysninger som tyder på at han har hatt en slik atferd tidligere, verken i Iran eller i Norge, som tilsier at han har levd ut sin legning i det offentlige rom og at han ikke ønsker å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom i hjemlandet ettersom det ikke er sosialt akseptabelt i Iran.

Så lenge man lar sin seksualitet være et privat anliggende, er det i følge UDI ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil være interessert. På bakgrunn av dette la UDI til grunn at han vil opptre i henhold til de sosiokulturelle rammene for seksuell utfoldelse som eksisterer i Iran ved en eventuell retur til hjemlandet.

I forhold til hans anførsel om at han som homofil har levd under vanskelige forhold i Iran, særlig i forhold til sin egen familie, bemerket UDI at ikke enhver reaksjon utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand. Det at han risikerer å bli utsatt for diskriminering og trakassering i enkelte sammenhenger på grunn av sin legning utgjør ikke i seg selv så alvorlige reaksjoner at det kan anses som forfølgelse. Heller ikke de sosiokulturelle begrensningene han må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin seksuelle legning på grunn av sosial og religiøs fordømmelse i samfunnet, kan anses som forfølgelse i konvensjonens forstand.

I følge UDI er det at hans far har mishandlet ham psykisk og fysisk gjennom mange år ikke forhold som kan danne grunnlag for asyl ettersom dette er forhold som iranske myndigheter må anses å beskytte ham mot, da vold er straffbart i henhold til iransk lovgivning. Videre la UDI til grunn at dersom familiesituasjonen var uutholdelig for ham vil han kunne flytte hjemmefra. Han er en voksen mann på 30 år som antas å være i stand til å forsørge seg selv, jf opplysningene om hans tidligere arbeidsforhold. Etter UDIs vurdering forelå det ikke omstendigheter som kunne være til hinder for retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne tilsi opphold i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd.

Vedtaket ble påklaget den 13. desember 2007 og det ble begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. Dette pga at han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det er dødsstraff for å utøve homofilt samleie i Iran og annen homofil praksis er straffelagt med opp til 100 piskeslag. Denne typen straffesanksjoner må falle inn under lovens ordlyd og UNHCR viser til at alvorlige krenkelser av menneskerettighetene er forfølgelse. UDIs praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse. Det er hevet over enhver tvil at homofili er uakseptabelt og at homofile strafflegges i Iran.

Kriminalisering av homofili er brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv. Selv om en person ikke selv har blitt straffet innebærer straffetrusselen et kontinuerlig inngrep i en persons privatliv, jf. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) Dudgeon v. UK fra 1981. Det er tilstrekkelig sannsynliggjort at han står i fare for å bli utsatt for forfølgelse.

UDIs begrunnelse om at det er lite sannsynlig at faren har anmeldt ham og innhentet vitneforklaringer fordi falsk anmeldelse og falske vitneforklaringer er forbundet med streng straff, er ren spekulasjon. I henhold til forklaringen har faren skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse.

Det anføres at det er like sannsynlig at hans forklaring er sann, som at den ikke er det. Ved vurderingen av om forklaringen skal legges til grunn må det tas hensyn til at det er umulig å bevise påstanden. I slike tilfeller bør tvilen komme ham til gode, jf. UNHCRs håndbok punkt 203. Det vises til at forklaringen ikke er motstridende, verken i forhold til egen forklaring eller i forhold til allment kjente fakta. Det er ingenting med forklaringen som er med på å svekke tilliten.

Han er uansett vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Det vises i den forbindelse til at han ved en eventuell retur henvises til å velge mellom å ikke leve ut sin homofile legning eller til å risikere dødsstraff.

UDI gikk ikke tilbake på sitt vedtak, men samtykket til utsatt iverksettelse. UDI presiserer at det ikke er uenighet om at dødsstraff og piskestraff for homofili må kunne anses som forfølgelse i loven og konvensjonens forstand, men at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han vil risikere slike reaksjoner ved retur til Iran.

Når det gjelder henvisningen til dommen fra EMD, Dudgeon v. UK, bemerker UDI at den omhandler spørsmålet om hvorvidt det å ha et system for alvorlige straffereaksjoner rettet mot homofil praksis er i strid med EMK artikkel 8, men at den ikke berører spørsmålet om det å nekte en homofil utlending opphold, slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes, kan anses som et brudd på EMK artikkel 8. Dette spørsmålet har derimot vært vurdert av norsk rettspraksis. jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 10. juni 2002 (RG.2002-1259), som gjaldt spørsmålet om retur av en homofil mann til Iran.

Lagmannsrettens konklusjon var at de begrensningene homofile i Iran må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin homofile legning på grunn av sosial og religiøse fordømmelse i samfunnet, åpenbart ikke kan anses som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand eller gi krav på vern mot utsendelse Retten finner det videre klart at det å nekte en homofil utlending opphold slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes og sosial fordømmelse av homofile må påregnes, ikke kan anses som et brudd på FMK art. 8. På denne bakgrunn legger UDI til grunn at vedtaket av 26. januar 2007 ikke er i strid med EMK artikkel 8.

Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett han utføre straffbare homofile handlinger.

UNEs vurdering:

For at en utlending skal ha rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd, første punktum,

må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 16

første ledd, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1A. Som flyktning i henhold til utlendingsloven § 17 første ledd jf § 16 første ledd og flyktningkonvensjonen artikkel IA, regnes utlending som har en ”velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.”

Begrepet forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand forutsetter at reaksjonene er av en viss art og et visst omfang. Det sentrale er en fremtidsrettet vurdering av om han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Han skal etter beste evne og i tilstrekkelig grad underbygge sine asylanførsler. Tvil om sakens fakta skal komme han til gode dersom UNE finner hans generelle troverdighet tilfredsstillende. UDI skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse blir truffet, jf forvaltningsloven § 17 første ledd. På bakgrunn av de fakta som legges til grunn i saken, skal det foretas en vurdering av risikoen for forfølgelse ved retur.

Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett ham utføre straffbare homofile handlinger.

I tillegg kommer uklare forhold i forklaringen. I følge forklaringen skal han ha blitt oppdaget første gang han hadde seksuell omgang med noen. Men først fremgår det at hans foreldre anmeldte hans venn til politiet, og at de på den måten ville utsette ham for press, mens det senere heter at vennens foreldre anmeldte han og at vennens foreldre tok opp dette med hans foreldre. Men dette har ikke fått avgjørende betydning for UNEs vurdering av saken.

Etter praksis omfattes homofile av konvensjonsgrunnen «sosial gruppe», jf flyktningkonvensjonen artikkel IA, og hans anførte asylgrunnlag har således årsakssammenheng med en av konvensjonsgrunnene i flyktningkonvensjonen.

Det er homofile handlinger som er straffbare etter iransk straffelov, og ikke homofil legning som sådan. UNE er ikke kjent med at noen har blitt straffet ene og alene på grunn av homofili i Iran. Dersom alle vilkårene er oppfylt, kan homofili medføre dødsstraff i Iran. Vurderinger er at han ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han vil risikere å bli dømt til langvarig fengsel eller dødsstraff ved retur til Iran.

I følge UDI viser de iranske myndighetene stor toleranse vedrørende homofili. Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. Det vises til at det finnes egne miljøer, treffsteder og nettverk for homofile i Iran, hvor menn søker og finner partnere. Det finnes særskilte parker og treningsstudioer som er kjent, også av myndighetene, som treffsteder for homofile. Det finnes med andre ord aktive homofile miljøer i Iran. Det foreligger ikke holdepunkter for å si at iranske myndigheter forfølger personer, verken på grunnlag av offisiell politikk eller annet grunnlag.

Denne allmenne toleransen innebærer at så lenge man lar sin seksuelle legning være en privatsak, og ikke manifesterer denne utad, er det ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil fatte interesse for vedkommende.

De sosiokulturelle rammer eller begrensinger som gjelder utøvelse av seksuell legning gjelder for øvrig for heterofile så vel som homofile personer. Det er heller ikke for heterofile personer sosialt akseptabelt å kysse eller på annen måte vise kjærtegn i forhold til en partner i det offentlige rom i Iran. Den begrensning på den seksuelle utfoldelse som det innebærer å leve med slike sosiale normer, i forhold til hva man kan eksempelvis i Norge, kan ikke sies å utgjøre forfølgelse i loven og konvensjonens forstand. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.

Han har anført at han på grunn av sin homofile legning frykter voldelige reaksjoner fra familien. UNE bemerker i denne sammenheng at for at en reaksjon skal kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, kreves det at den er av en viss art og et visst omfang. Praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse, mens trakassering, diskriminering og kortvarig fengsling i utgangspunktet faller utenfor begrepet. De sist nevnte forholdene kan imidlertid etter en samlet vurdering få et så stort omfang at de defineres som forfølgelse. De forhold han har vært utsatt for, anses ikke som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.

UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at det er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.

UNE viser for øvrig til begrunnelsene i UDIs vedtak og oversendelsesbrev. Det foreligger følgelig ikke tilstrekkelige holdepunkter for at han ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. UNE mener etter dette at han ikke er å anse som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Retur skal ikke finne sted til et område hvor han kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det stilles krav om at det må foreligge forfølgelse i konvensjonens ,fo orgs taatn ddenne har sin årsak i en konvensjonsgrunn. I praksis innebærer bestemmelsen beskyttelse til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon ved at det stilles et noe senket krav til bevis og risiko for å være vernet mot utsendelse enn for anerkjennelse som flyktning i henhold til utlendingsloven §§ 16 og 17. Selv med et noe senket bevis- og risikokrav, kan ikke UNE se at han er omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter denne bestemmelsen. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.

Retur skal heller ikke finne sted til område hvor han av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Bestemmelsen

må tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelse i henhold til EMK artikkel 3, der det fremgår at «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff jf, utlendingsloven § 4. Så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er etter denne bestemmelsen noe strengere enn etter flyktningkonvensjonen.

UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at § 15 første ledd annet punktum er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling.

Utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum anses følgelig ikke til hinder for retur til Iran.

Når sterke menneskelige hensyn taler for eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse innvilges med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriftene § 21 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Aktuelle tema i en konkret helhetsvurdering vil blant annet være om retur til hjemlandet er utilrådelig for han og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn.

Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at han for øvrig er i en særskilt sårbar situasjon i forhold til retur til hjemlandet. UNE mener at han heller ikke har en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges etter ovennevnte bestemmelse. UNE bemerker at oppholdstid i Norge i forbindelse med søknad om asyl i utgangspunktet ikke danner slik særlig tilknytning.

UNE mener det ikke er grunnlag for en annen vurdering i hans tilfelle. På denne bakgrunn mener UNE at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelse.

Vedtaket innebærer at klageren plikter å forlate landet frivillig. Dersom klageren ikke forlater landet frivillig, skal politiet iverksette vedtaket, jf utlendingsloven §§ 40 og § 41. Utlending som i medhold av utlendingsloven føres ut av Norge, plikter å betale utgiftene ved egen utreise, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi han ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan dessuten gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise dersom utgiftene ikke er dekket, jf. utlendingsloven § 27 første ledd bokstav h. Klageren bes kontakte Politiets utlendingsenhet (PU), forut for en eventuell ny innreise, for å dekke utgifter som nevnt.

Det gjøres oppmerksom på at beslutninger om avgjørelsesform ikke kan påklages, jf utlendingsloven § 38b sjette ledd. Med mindre det mottas underretning om at det er gitt utsatt iverksetting av et vedtak som er anmodet omgjort, må dette påregnes effektuert dersom klageren ikke har reist ut av landet innen den frist politiet har fastsatt. Det gjøres særskilt oppmerksom på at utlendinger i henhold til utlendingsloven § 6 må ha tillatelse til opphold og arbeid i riket, og at opphold uten tillatelse kan danne grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

Norske utlendingsmyndigheter følger nøye med på situasjonen for homofile i Iran. UNE benytter både offentlige kilder og kilder unntatt offentlighet. Av offentlige kilder kan nevnes rapporter fra UNHCR, FNs spesialrapportører, nasjonale og internasjonale anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner, andre NGOer, internasjonale pressebyråer og aviser fra ulike land. Kilder som er unntatt offentlighet omfatter blant annet opplysninger og verifikasjonsrapporter i forbindelse med enkeltsaker, samt rapporter fra utenrikstjenesten og andre lands utlendingsmyndigheter. I tillegg foretar UNE regelmessige tjenestereiser til Iran hvor man har samtaler med egne og andre lands ambassader, organisasjoner og minoritetsgrupper.

UNE har i sine vurderinger ikke funnet at forholdene i Iran for homofile i seg selv er tilstrekkelig til at man har krav på asyl. Det er den konkrete risikoen for at klageren skal pådra seg alvorlige reaksjoner på grunn av sin legning som eventuelt kan begrunne anerkjennelse som flyktning. UNE foretar derfor en konkret vurdering av forfølgelsesfaren i hver enkelt sak. Det framgår også av UNEs vurderinger at den begrensning man må tåle i den sosiale utfoldelse i og med at de kulturelle forskjellene gjør at man ikke har det samme tilbudet i hjemlandet som i Norge mht åpne miljøer og klubber, ikke utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand.


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: