Sørvest Asia i perspektiv

Iranske homofile asylsøkere

Posted by Fredsvenn den april 18, 2008

Den verdensfjerne, men allikevel ubehagelig nære, George Bush, ga under en nyhetskonferanse i forbindelse med G8 i St. Petersburg sommeren 2006 uttrykk for bekymring vedrørende demokratiet i Russland og oppfordret Putin til å innføre presse og religionsfrihet “slik som i Irak.”

Bush ønsker i følge ham selv å ”fremme institusjonell endring i deler av verden”, slik som i Irak hvor det i følge ham er ”fri presse og religionsfrihet”, noe, i følge Bush, ”mange mennesker i vårt land håper at Russland vil gjennomføre.” I følge Bush vil det trolig bli snakk om ”et demokrati med sin egen russiske stil”, noe han trolig sa for å være ironisk.

Til dette svarte Putin, som ser på Irak krigen som kanskje Bush administrasjonens største blemme at “For å være helt ærlig vil vi helt sikkert ikke ha det samme type demokrati som det de har i Irak.”

I sin tale til nasjonen i januar 2008 priste George Bush hva han kalte for det nye ”unge demokratiet” i Afghanistan hvor folk ser på fremtiden med et nytt håp og sa at USA med sine allierte ”hjelper det afghanske folk med å forsvare deres frihet og gjenoppbygge deres land.”

USA er jo vellkjent for sin propaganda. Propagandarådgiverne til Bush, ikke aller minst den norsk-ætta Karl Rove, også kjent som Bush sin hjerne, har arbeidet hardt for å fremstille de nykolonialistiske krigene i Afghanistan og Irak på en mest mulig positiv måte, noe som har ført til en rekke skandaler hvor ulike kilder har kommet frem med informasjon vedrørende de ulike mediekampanjene.

Internasjonale jurister føler stadig mer at det de gjør i Afghanistan er å fungere som kulisser for dermed å skyggelegge situasjonen. Vi skal tro at det nå, i etterkant av invasjonen, med den nye regjeringen er demokratiske forhold hvor menneskerettighetene gjelder, men faktum er at det også i dag er krigsherrene som sitter med makten.

For få dager siden ble en ung afghansk journalist, Sayed Parwez Kaambakhsh, dømt til døden i det nordlige Afghanistan pga blasfemi, som vil si å publisere en tekst om kvinners rettigheter i Islam, i en teaterlignende rettssak hvor han ikke hadde noen forsvarer og ingen mulighet til å forsvare seg selv. Homofili gikk fra å være en hovedforbrytelse til å bli straffet med bøter og fengsel, men er ennå ulovelig.

Den tidligere tradisjonelt toleranse for homofili i Afghanistan forsvant da Taliban tok over og regimeendringen har ikke hatt stor betydning for den legale statusen for Afghanistans homofile, lesbiske og biseksuelle. Sharia lover blir ennå brukt sammen med straffeloven, slik at homofili, på tross av at retten har forstått lovene mer moderat etter Talibans fall, i teorien ennå kan bli straffet med døden.

Det faktum at homofili ennå er ulovelig ble konfirmert av lederen for Afghanistans høyesterett. En amerikansk rådgiver til den afghanske regjering ble arrestert og dømt til fengsel for homofilt forhold med en afghaner i 2004. Lignende rapporter tilsier at det er straffekoden som er den høyeste autoritet. Den nye afghanske konstitusjonen sier at Islam skal være basen for all regjeringsbestemmelser og reguleringer. Ingen av de politiske partiene har vært åpne for eller nevnt gay rettigheter. Kun Afghan Social Democratic Party (ASDP) har svart ved å erklære at det er i favør av en internasjonal kamp mot AIDS-HIV, men at homofile og samme-kjønn ekteskap står i motsetning til alle store religioner.

Den legale statusen til homofile er ennå under angrep i det okkuperte Irak. Det er ikke forbudt, men tabu. Enkelte av militsene har gått så langt som til å utføre utrenskninger mot homofile. Ingen av de politiske partiene i Irak har tatt noen erklæring i favør av homofile rettigheter, men nekter utenlandske undersøkelser tilgang. Utkastet til den irakiske konstitusjonen inneholdt bestemmelser som sa at ingen av rettighetene eller frihetene i konstitusjonen ville gjelde såkalte avvikere, noe som har blitt strøket bort i senere revisjoner, men blitt skiftet ut med flere klausuler som legger til grunn at Islam vil være grunnlaget for loven og at de ulike borgerrettighetene skal bli begrenset av såkalt offentlig moral, som vil si Islam.

I 2003 ga Paul Bremer ordre om at den irakiske kriminalloven skulle føres tilbake til dets 1969 utgave, mens den irakiske sivilloven skulle føres tilbake til sin 1972 utgave. Han adresserte ikke irakisk religiøs lovgivning vedrørende personlig status. Kriminalloven tar ikke opp spørsmålet rundt homofili eksplisitt, men inneholder bestemmelser som kan bli brukt til å straffe slike praksiser. For eksempel legaliserer paragraf 111, som ble fjernet fra kriminalloven før 1990-tallet, praksisen med æresdrap.

I følge en artiklen Killings Surge in Iraq, and Doctors See a Procession of Misery publisert av Alex Berenson i New York Times den 26. september 2004 blir homofili ansett som ulovelig i Irak og leger eksaminerer menn beskyldt for homofili.

Den 5. februar 2005 publiserte IRIN en rapport kalt Iraq: Male Homosexuality still a Taboo. I denne står det at æresdrap av irakere mot et homofilt familiemedlem er vanlig og blir gitt legalt forsvar. Lovendringen fra 2001 som stipulerer dødsstraff for homofile har heller ikke blitt fjernet. Dette på tross av at Paul Bremer ga ordre om at kriminalloven skulle føres tilbake til sin 1969 versjon. Medlemmer av den irakiske regjeringen kritiserte en rapport vedrørende menneskerettigheter i Irak i januar 2007. En av årsakene var at de var kritiske pga at den inkluderte gay rettigheter.

Norske myndigheter uttrykker hyppig bekymring over voldsbruk, maktovergrep og manglende demokrati og menneskerettigheter i en rekke land, for eksempel Iran, som man truer med sanksjoner og andre former for protestmarkeringer, men glemmer å nevne land som Afghanistan og Irak, for ikke å glemme Israel.

Det er påfallende at denne moralske fordømmelsen ikke ser ut til å gjelde for tilfellet Irak, sannsynligvis det land i verden med de fleste, mest omfattende og mest brutale formene for maktmisbruk og statlig terror rettet mot sivilbefolkningen som lever under okkupasjonsregimets skrekkvelde. Daglige luftangrep, en målrettet politikk for sekterisk rensing av hele byer og bydeler og tilfeldige drap på sivile begrunnet med kamp mot terrorister har så langt kostet over en million irakere livet, mens fire millioner er flyktninger i inn- og utland. Denne virkeligheten til tross, norske myndigheter støtter den såkalte politiske prosessen som er regissert av sjefsokkupanten USA og lakeiregimet i Den grønne sonen. Denne holdningen kan vanskelig forstås annerledes enn at Norge godtar både okkupasjon og de groveste menneskerettighetsbrudd så lenge vår nære allierte USA og Storbritannia står bak.

Komiteen for et fritt Irak krever at regjeringa avbryter dette dobbeltspillet og gjør det klart at Norge ikke på noe vis, verken militært, politisk eller økonomisk vil undersøtte USAs ulovlige krig og okkupasjon, og at oljeindustrien pålegges å avslutte alle prosjekter og investeringsplaner i landet inntil Irak igjen er blitt et fritt og suverent land.

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken, hvor av den ene er at ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, som forhenværende utenriksminister Henry Kissinger sa da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973, og den andre er at USA, i følge visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton, ”vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent, noe som fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010.”

Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

Situasjonen for homofile har ikke blitt bedre etter invasjonen av Irak og trusselen om krig mot Iran. Friheten kan ikke vinnes gjennom krig og invasjon, men må være et resultat av den daglige kampen for demokrati og menneskerettigheter. Vestens korstog mot den muslimske verden er kun en kamp for egne interesser og en gavepakke for de mest fundamentalistiske gruppene, som på denne måten får vind i seilene. Homofile stiller seg derfor sammen med alle andre som kjemper for en bedre, mer fredeligere verden. Vi kjemper samme sak.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: