Sørvest Asia i perspektiv

Militarisering av bistand

Posted by Fredsvenn den mars 5, 2008

Sverre Diesen:

”Bistandsorganisasjonene må finne seg i å være en brikke i det større spillet”

”Det sivile bidraget er sverdet og det militære er skjoldet i dette oppdraget”

”En samordnet innsats krever etter mitt syn en militær stabsmodell med stor kommandomyndighet ovenfor både sivile og militære bidrag.”

Tormod Heier:

”Det vi ser er at dette skillet mellom sivile og militære bidrag, som ofte vektlegges politisk i

Norge, er irrelevante på bakken i Afghanistan. Slik må det være. Det er naivt å tro at det faktisk eksisterer et slikt skille. ”

Et lite referat vedrørende Alexanders foredrag i SV vedrørende sammenblandingen av de militære og humanitære aspektene i forhold til et lands relasjon til et annet, slik som f eks Norges relasjon til Afghanistan, samt litt om Flyktninghjelpens Afghanistanpolitikk. (Itillegg kommer noen egne kommentarer)

I følge Alexander er militariseringen av bistanden den mest markante trenden i dagens utviklingspolitikk. Det er militarisering av bistand når bistandsmidler dekker militære utgifter, når en utviklingsagenten tar side i en konflikt og bidrar til å strategisk styrke en side i konflikten og når bistanden inngår i en militær strategi for å oppnå en overordnet politisk målsetting. Denne trenden er gjeldene for alle de store kreftene i global politikk; USA, NATO, FN, Kina og OECD, hvor av alle landene går i en felles retning. Innen de såkalte integrerte operasjonene blir bistanden en del av den geopolitiske strategien og den militære doktrinen. Dette er den såkalte ”Comprehensive Apporoach” + ”Coherence”, som på godt norsk vil si koordinering.

All bistand er politisk i effekt, og er som oftest også politisk motivert når den gis til land i konflikt hvor donor er krigførende. Unntaket er hvis den humanitære bistanden ikke er bindende eller legger føringer, eller gies til utvalgte grupper i samsvar med ens politiske ambisjoner. I følge internasjonal rett er humanitær nødhjelps grunnleggende prinsipp upartiskhet og ikkekondisjonalitet. Ikkestridende skal ha rett på assistanse og beskyttelse ut fra deres behov, og ikke ut fra deres politiske holdninger, religion, rase eller militære strategi.

NGOer forsøker så godt de kan å holde på sin uavhengighet, noe som til tider, tatt realitetene i betraktning, virker naivt. Det er gjennomgående en manglende forståelse av at medmenneskelighet ikke er et redskap for fred i seg selv, men at denne kvaliteten også missbrukes i krig og konflikt. I forhold til Afghanistan styres bistandsmidler i større grad av donors militære målsettinger enn av andre, mer humanitære, målsettinger. Bistanden er med andre ord i ferd med å bli et tilsvarende virkemiddel i politikken som militærmakt – ulike metoder for å oppnå den samme målsetting. På denne måten perverteres frivillige organisasjoners altruistiske utgangspunkt både utenfra og innenfra.

Den krigen som føres i dag utkjempes hovedsakelig med utviklingshjelp som våpen. I 2002 kalte USAs utenriksminister Colin Powell de frivillige organisasjonene som deltok i deres operasjoner i Afghanistan for ”styrkemultiplikatorer”, som vil si at man regner de humanitære hjelpekorpsene blant de militære.

USAs og Al-Quaedas konseptuelle doktrine i krigen mot terror er svært like i at de begge erklærer at alle mennesker enten er ”med oss eller mot oss”, et strengt dualistisk utgangspunkt som ikke gir rom for upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet. Bush kalte den pågående krigen mot den muslimske verden for et korstog. Man kan si at mens det før handlet om å spre kristendom, handler det nå om å spre det sosialliberale samfunnet, også kjent som kapitalisme. Like lite som det noen gang har eksistert en krig mot terrorisme, har det aldri vært og vil aldri bli en krig mot demokrati. Krigen er i sin natur demokratiets motpol.

På mange måter kan man si at den militære intervensjonene får et humanitært ansikt, en ulv i fåreklær. Man kalte det for å gjenoppbygge Irak, Rebuild Iraq, men få irakere forsto hva det egentlig betydde før de så landet sitt forfalt av bombing og kaos og man måtte begynne å bygge det opp som fra ingenting.

Prosjektet for Det nye Midtøsten, bestående av Sørvest- og Sentral Asia, Afghanistan og Pakistan, er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikkene og ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden, ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda.

Sitatet: ”Krig er handel med andre midler” er velkjent. En krig trenger ikke nødvendigvis å være militær. Det er flere måter å vinne en krig på, der i blant annet gjennom handelspolitikk, diplomati og bistand. En krig i dagens verden handler ikke kun om å vinne militært, foruten gjennom å vinne ”hearts and minds” til dem man kjemper mot.

På tross av at det handler om geostrategiske interesser handler ikke denne krigen kun om imperialisme, foruten om å forvandle de andres sivilisasjon. Det er dette den såkalte krigen mellom sivilisasjoner handler om. Det handler om å forme motstandernes samfunn i vårt bilde, samfunn som er i overensstemmelse med egne geostrategiske behov og målsetninger.

Situasjonen i verden har endret seg. Det er færre militære konflikter med militære løsninger og stadig flere militære angrep har humanitær begrunnelse. Krigen mot terror er elegant i sitt vesen ettersom fienden er imaginær og ingen fysisk motstander som eksisterer i tid og sted. Å bekjempe terrorisme er som å bekjempe kriminalitet, en evig kamp som aldri tar slutt. I tillegg kommer at hva en kaller for terrorist, og ikke for eksempel en frigjører, henger sammen med ens egne geopolitiske interesser.

Putin angrep i fjor konseptet om en unipolar verden hvor USA var den eneste supermakten. For Uansett hvor vakker vi gjør denne termen betyr det et maktsenter, en maktstyrke og en leder, noe som ikke har noen ting til felles med demokrati ettersom det er majoritetens mening som tar hensyn til minoritetens mening. Folk skal alltid lekse opp for oss om demokrati, det triste er at de som skal lære oss om det ikke vil lære om det selv.

I Europa eksisterte det i etterkant av Velfartenfreden i 1648 en maktbalanse mellom de statene som etter hvert oppsto. Deretter, under den kalde krigen, eksisterte det en bipolar verden mellom USA, som ble drevet frem av de rike, og Sovjet, som ble ledet av politbyrået. I etterkant av den kalde krigen har det blitt forsøkt dannet en unipolar verden med USA, Israel og Storbritannia, som ledende nasjoner og maktsentre. Det var dette Putin angrep.

I 1982, da president Ronald Reagan dannet National Endowment for Democracy (NED) for å utføre noen av CIAs hemmelige aktiviteter på en presentabel måte, ble Freedom House integrert inn i den nye mekanismen. NED subsidierer Freedom House, som i gjengjeld finansierer NED programmer for å unngå spor til amerikansk intervenering. I stedet for militæroperasjoner begynte man å drive hjelpearbeid.

I samarbeid med blant annet den pakistanske etterretningen, ISI, var CIA en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaida og bin Laden å begynnelsen 1980-tallet. Man fyrte opp under reaksjonære muslimer slik at de gikk i jihad mot det ateistiske styret i Afghanistan, noe som fikk Sovjet til å gå inn. Skolebøker trykket av USA og FN var fulle av bilder av mujahedinere, også kjent som hellige krigere, og deres krig mot Sovjet og regnestykker som «10 russere sitter i en tanks. Mujahedin dreper 5 av de. Hvor mange blir tilbake?» De ble overbevist om å kaste ut russerne for å frigjøre landet. Igjen sto et sønderrevet Afghanistan.

Zbigniew Brzezinski, president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, har senere skrytt av at han hadde klart å overbevise Carter til å gi CIA lov til å lage en felle for russerne og gi Sovjet en smak av Vietnam krigen. Som han senere uttalte: Hva tenker man mest på, Sovjets fall eller noen få sinna muslimer. Det var den samme koalisjonen som satte Taliban til makten i Afghanistan, men samtidig gikk til krig mot det selv samme Taliban da de ble egenrådige og nektet å gjøre slik de ble fortalt.

Den globale jihad ble senere benyttet i krigen i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia. Først knuste man landet økonomisk fra slutten av 1980-tallet, deretter splittet man landet fra hverandre i det som har blitt kalt en balkaniseringsprosess og som har blitt benyttet andre steder senere, slik som for eksempel i Irak.

Den serbiske gruppen som Otpor ble brukt av CIA til å utføre oransjerevolusjoner, også kjent som farge- eller blomsterrevolusjoner, der og andre steder. Ikke aller minst i Ukraina hvor landet holdt på å bli delt i to. Et nettverk av kontrarevolusjonære grupper arbeider rundt om i verden for å si det slik. Ikke aller minst med å kuppe regjeringer, som i det siste nesten har blitt en hobby for mange amerikanske milliardærer som The Soros Foundation, USAID og NED. Srebrenica ble mest av alt et kodeord for å stilne all kritikk av amerikansk politikk i Balkan.

PRT

En måte å innrette militære bidrag i NATO på er gjennom de såkalte Provincial Reconstruction Team (PRT), en militærenhet støttet av lokale og internasjonale sikkerhetsstyrker som trygger og hjelper til med å bygge opp det man anser for å være ustabile nasjoner. Dette er en sammenblanding av militære og sivile innsatser og hver PRT består av en liten operasjonsbase fra hvor en gruppe sivile og militærspesialister, som oftest inngår det rundt 4 sivile, og 60 – 100 militære i hver PRT, arbeider for å gi hjelp og bygge prosjekter, samt trygge andre som er involvert i hjelp og rekonstruksjonsaktiviteter.

PRTene hadde sin første misjon i Afghanistan i 2001/2002, deretter fulgte man opp i Irak i 2003. De ble først dannet og ledet av de amerikanske militærstyrkene for å forenkle oppbyggingsarbeidet i provinsene utenfor Kabul, men som senere, etter NATOs økende engasjement i Afghanistan, kom til å ligge under de ulike nasjonene som inngikk i International Security Assistance Force (ISAF), noe som bidrar til at NATO landene får forskjellige strategier ettersom det er ulike måter å optere i PRT på. I dag eksisterer det 25 PRTer i både Irak og Afghanistan, hvor det også er ett norsk.

Problemet med PRTene er som nevnt at man blander sivil med militær, noe som også skjer der hvor de sivile trener eller holder kurs sammen med de militære. På tross av at som Flyktninghjelpen hevder at man med dette kan gjøre det militære mer humant mister man samtidig det sivile ståsted, det nøytrale utgangspunkt, noe som også har skjedd med presse og media, som stadig mer har latt seg eller blitt tvunget til å bli en del av den overordnede geostrategiske strategi. På denne måten har man tapt en viktig korrelasjonsstemme.

Militær/sivil

Av politiske grunner blir bruken av militære styrker i flere kriseområder presentert som humanitær innsats, til dels finansiert over bistandsbudsjettene. Norge har under krigen i Irak hevdet at styrkene kun skal drive humanitært hjelpearbeid arbeid. Men bruken av soldater til humanitært arbeid visker ut et viktig skille mellom militært personell og hjelpepersonell, noe som vanskeliggjør arbeidet til de humanitære organisasjonene. Begrepet humanitær intervensjon er misvisende. Humanitært hjelpearbeid og militær innsats er to forskjellige ting. Det er viktig at disse ikke blandes, da dette kan være provoserende og dermed virke mot sin hensikt.

Hjelpearbeidernes nøytralitet er avgjørende både for deres egen sikkerhet og tilgangen til konfliktområder og ofre. Derfor er det av avgjørende betydning at det går et klart skille mellom militær innsats og humanitært hjelpearbeid. Angrep på hjelpeorganisasjoner og hjelpearbeidere er brudd på internasjonal lov og bør straffes som en krigsforbrytelse.

Etter avsløringen om engasjementreglene for de norske styrkene i Irak, hvor man beskrev det de norske styrkene utførte som humanitært oppdrag, hersket det full forvirring blant journalister, forsvarsfolk og politikere om hva norske soldaters oppgave var, men den tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold hadde roen og svarte: ”Vi har ikke sendt nedover en bistandsorganisasjon, men en militær enhet”. Flere av bistandsorganisasjonene uttrykte bekymring for ordbruken. Dette ettersom det man blandet det humanitære med det militære og omvendt. Hun gikk derfor over til å bruke begrepene ”grunnleggende tjenester” og ”stabiliseringsstyrke” om den norske aktiviteten i Irak.

Det var et sprik mellom utlegningene til Bondevik og folkene i Forsvarsdep/UD. Mens Bondevik prøver å få det til at dette bare dreier seg om humanitært oppdrag, så sa f.eks. statssekretær Gunnar Heløe i Forsvarsdepartementet, på tross av at han forsøkte å pakke det inn, i et debattprogram på NRK at avdelingens oppdrag ikke bare blir av humanitær karakter.

”Det er ikke en ren humanitær oppgave de skal ha, det er oppgaver som er militære og humanitære samtidig, det er helt åpenbart”, sa Heløe, men avviste at nordmennene skulle bli en del av okkupasjonsstyrkene. Dette på grunn av at ”Det er viktig rent folkerettslig å være klar over at Norge ikke har status som okkupasjonsmakt her, det er det kun britene og amerikanerne som har. Vi bistår britene i deres arbeid”, som han sa.

Alt ble finansiert med humanitære midler øremerket Irak. Dette på tross av at bidraget ikke først og fremst rettet seg mot å hjelpe irakere, men heller sette Norge i et godt lys overfor okkupasjonsmakten.

Mens Spania kalte tilbake sine 1300 soldater fra Irak, planla og forberedte fire norske offiserer sammen med den polskledede koalisjonen i Hilla, hvordan de skulle overta spanjolenes såkalte ”sivile samarbeidsprosjekter” i Al Quadisiyah og An Najaf. I tillegg har de fått hjelp av amerikanernes Combined Joint Task Force 7, og 1700 britiske soldater.

I tillegg kommer at det å bruke det militære i sivilt arbeid, slik Flyktninghjelpen kritiserte Bondevik regjeringen for, er sløsing med ressurser. Norsk innsats i Irak ble finansiert med humanitære midler øremerket Irak.

Folkehjelpen mente regjeringen sølte bort penger ved å sende mineryddere fra Telemark bataljon til Irak. I følge leder for minerydderenheten Per Nergaard var dette et spill for galleriet og forferdelig lite målrettet. Dette bidraget ville ikke først og fremst hjelpe irakere, foruten å sette Norge i et godt lys overfor okkupasjonsmakten for på den måten i en senere anledning å ligge godt til vedrørende kontrakter til norske selskaper.

Å sende 30 mann på norske lønninger ser vi ikke meningen med. Minerydderarbeid er veldig arbeidsintensivt, og krever mange folk. I en sånn kontekst er det meningsløst å sende norske mineryddere. Det ble anslått at det ville koste om lag halvannen million kroner i året å sende og ha en norsk minerydder i Irak, mens en lokal minerydder som kan gjøre samme jobben ville kostet om lag 20000 i året. I følge Folkehjelpa trengte man ikke flere soldater i Irak.

Man skulle tro det var andre ting å bruke humanitære midler på enn å støtte en erklært okkupasjonsmakt. Krigen foregår ennå, med døde på begge sider. Som en av soldatene som dro nedover sist uke sa, så var vel den eneste forskjellen mellom de norske og engelske soldatene hva slags flagg de hadde på skulderklaffen.

Kvaliteter avgjørende for all humanitær bistand:

Disse tre kvalitetene er altså avgjørende for all humanitær bistand:

Humanitet: det er den menneskelige lidelse som skal adresseres, og de mest sårbare som skal nås først. Ofrenes verdighet og rettigheter skal respekteres og beskyttes.

Nøytralitet: Humanitær assistanse må ytes uten å ta side i stridigheter, politiske, religiøse eller ideologiske kontroverser.

Upartiskhet: Humanitær assistanse må gis uten å diskriminering i forhold til etnisitet, kjønn, nasjonalitet, politiske meninger, rase eller religion.

Kilde: UNGA resolusjon 46/182

Norsk bistand

Humanitær bistand skilles ikke nødvendigvis fra annen bistand i moderne krigføring, slik som i dagens Afghanistan og Irak, hvor de begge brukes som våpen. Når vi nå skal øke bistanden til Afghanistan med 50 % er det enormt viktig at vi former innretningen av denne bistanden i større grad enn tidligere. Norge er blant de som roper høyest om enda mer ”koordinering”, som vil si sammenblanding av sivile og militære roller på doktrine nivå, i dagens Afghanistan debatt. Her bør vi som parti innta en kritisk holdning.

Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen, som er en av de største humanitære organisasjonene i Afghanistan, henvendte seg til utenriksminister, Jonas Gahr Støre, i forkant av NATO-møtet i Oslo den 26. – 27. april 2007 og ba utenriksministeren sette fokus på den humanitære situasjonen i Afghanistan, samt anmodet utenriksministeren, på vegne av Norge, om å legge vekt på at NATO måtte bidra til at det ble sikret humanitært rom i Afghanistan, at NATO-landenes bistand måtte økes, at NATO måtte respektere internasjonal humanitær rett og at overgrep måtte etterforskes, samt at den humanitære situasjonen for afghanske flyktninger og internt fordrevne ble vurdert under diskusjonene om Afghanistan på NATO-møtet.

Hovedkravet var at NATO-styrkene ikke skulle blande sammen militære og sivile oppgaver, og at NATO-styrkene opererer innenfor internasjonal humanitær rett. Men på tross av dette viste de til at det allerede foregikk et godt samarbeid med både den militære og sivile delen av den norske NATO-innsatsen i Afghanistan om retningslinjer for sivilmilitært samarbeid, retningslinjer de mente burde utvikles for og implementeres av alle lands NATO-styrker i Afghanistan.

De vil at NATO skal reformere den afghanske sikkerhetssektoren med oppbyggingen av en nasjonal hær og et velfungerende politi ettersom dette er et område hvor NATO har gode forutsetninger for å bistå Afghanistan. De vil at NATO skal gjennomgå eksisterende programmer med tanke på å videreutvikle og forsterke innsatsen innen sikkerhetssektoren. Spesielt viktig synes de at opplæringen i internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter, som Norge allerede har gjort mye innenfor, er.

I følge Flyktninghjelpen kan Afghanistan kun stabiliseres gjennom en kombinasjon av sikkerhetstiltak og massiv internasjonal bistand. Mange av NATO-landene som har styrker i Afghanistan er også betydelige donorer. Men så langt har det internasjonale samfunn brukt elleve ganger så mye ressurser på militære formål som på bistand. Flyktninghjelpen mener dette misforholdet mellom militær og humanitær innsats må endres ved at stater som er aktive i Afghanistan forplikter seg til å bruke minst like mye penger på humanitær hjelp, gjenoppbygging og utvikling som på militær innsats. Norge bør ta til orde for at alle NATO-land øker sine humanitære bidrag tilsvarende. Flyktninghjelpen understreker at humanitær bistand til Afghanistan ikke må benyttes til å finansiere PRTene eller andre former for militære tiltak.

På tross av at Flyktninghjelpen har innrømmet at NATO-styrkenes engasjement i både offensive militære operasjoner og fredskapende oppdrag skaper lokal forvirring om forventningene til den internasjonale tilstedeværelsen ettersom det er usikkerhet blant mange afghanere om NATO er til stede i landet for å kjempe en krig eller sikre fred mener de at det er nødvendig med militære styrker i sør, men at Norge må arbeide for at NATO respekterer internasjonal humanitær rett og at beskyldninger om overgrep må etterforskes på en åpen og grundig måte. Videre må det settes inn større ressurser på tillitskapende tiltak blant sivilbefolkningen, bidrag til sikkerhet for folk flest, og å skape klima for politiske samtaler.

Konklusjon

Frivillige organisasjoner er med andre ord sjeldent uavhengige hjelpearbeidere i Afghanistan. Det gies lite eller ingen rom for sivile upartiske og nøytrale humanitære bidrag. Dette setter hjelpearbeidernes egne liv i fare. De man forsøker å hjelpe utsettes også for fare. I tillegg kommer at samfunnets sivile lytteposter i Afghanistan blir ikke lenger et nyttig korrektiv til militær propaganda i den offentlige debatt.

Så lenge man opprettholder en humanitær bistand som fungerer som ledd i krigføringen, kan man like godt også ha militær tilstedeværelse, eller trekke ut begge deler. Best er det dog hvis man arbeider for en humanitær bistand som er nøytral og upartisk og som ikke har til mål å fremme noens geostrategiske mål.

Til slutt kan sies at man for rettferdighetens skyld, man har tross alt med liv og død å gjøre, så må man ha klart for seg hvilke oppgaver man vil ha utført og si det med klar tale i stedet for å leke med den norske befolkningen på en nesevis måte. Dette ikke aller minst for de siviles sikkerhet.


Advertisements

4 kommentar to “Militarisering av bistand”

  1. […] Papazian har lagd et ” referat” med egne kommentarer […]

  2. Chiropractic says : I absolutely agree with this !

  3. […] liten tekst vedrørende Alexanders foredrag i SV vedrørende sammenblandingen av de militære og humanitære […]

  4. […] Militarisering av bistand […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: