Sørvest Asia i perspektiv

Ingen Statoil i Irak

Posted by Fredsvenn den februar 19, 2008

Oljeinteresser

 

Statoil brukte i fjor høst 280.000 kr på å sponse to konferanser om Iraks oljesektor. Begge konferansene fant sted i Dubai, og den ene av de to var den første muligheten for potensielle investorer å møte regjeringsrepresentanter med direkte mandat til å forvalte landets hydrokarbonreserver. Statoil og andre internasjonale oljeselskaper venter på at en ny oljelov, som skal privatisere Iraks olje for første gang på 35 år, skal bli vedtatt i Irak. En ny oljelov som vil transformere Iraks oljeindustri fra en nasjonalisert modell til en kommersiell modell og som åpner opp for at mye av oljen å flomme ut av Irak og inn i lommene til de internasjonale oljeselskapene.

 

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken:

 

1. ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, sa utenriksminister Henry Kissinger da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973

 

2. ”Vi vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent. Det fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010”, sa visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

 

Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. Økningen i Asia er ti prosent høyere enn i Europa.

 

Zbigniew Brzezinskis, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, bok Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland, er malen for en ny verdenskrig. Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.

 

Brzezinski hentyder til det moderne Midtøsten som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiske Balkan. Okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, er forberedelsesplassen for balkaniseringen, oppdelingen, av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Midtøsten, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Midtøsten er i en vis forstand Sentral Asias ytterste rekke.

 

Prosjektet for Det nye Midtøsten, som ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Neoliberale globalister og nykonservative har brukt termen kreativ destruksjon for å beskrive en prosess, et konstruktivt kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen, hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden. En større krig i Midtøsten kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel.

 

Målet er å skape et nytt Midtøsten, som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Nytegningen og oppdelingen av Midtøsten fra Libanons og Syrias kyster i det østlige Middelhav til Anatolia eller Lilleasia, Arabia, den Persiske Golf og den indiske slette svarer til de almene økonomiske, strategiske og militære mål, som er en del av den stående angloamerikanske og israelske dagsorden i regionen. Et nytegnet og omstrukturert kart over Midtøsten, det NATO-okkuperte Afghanistan og Pakistan, som identifiseres som Det nye Midtøsten, har sirkulert i strategiske, regjeringstilknyttede, politiske og militære samt NATO-kretser siden midten av 2006.

 

Skulle Tyrkia eller Iran destabiliseres ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette på gjennom. Nylig kom CIA med en rapport hvor organisasjonene streker opp et scenario der Russland kan kollapse i 6-8 separate stater innen 2015. CIA er allerede tungt på plass i Georgia for å overvåke Kaukasus- og Kaspi-regionen, og krigen i Afghanistan har sikret USA militært nærvær i Usbekistan, naboland til det olje- og gassrike Kasakhstan.

 

Forestillingen om et nytegnet Midtøsten-kart presenteres som et humanitært og rettferdig arrangement, som vil være til fordel for folkene i Midtøsten og dets tilgrensende regioner. Saken er at regionen av utenforliggende krefter har blitt omdannet til en kruttønne, som er klar til å eksplodere med den riktige utløser, kanskje ved britisk-amerikanske og/eller israelske luftangrep på Iran og Syria. Fortalerne for Det nye Midtøsten og nye grenser unngår en oppriktig fremstilling av røttene til dagens Midtøsten problemer og konflikter. Mediene innrømmer ikke den kjensgjerning at nesten alle større konflikter i Midtøsten er konsekvenser av overordnede britisk-amerikansk-israelske dagsordener.

 

Det NATO-okkuperte Afghanistan har blitt oppdelt, bortsett fra hva selve navnet angår. Der er utbredt fiendskap i Levanten, hvor det ble oppmuntret til palestinsk borgerkrig. Det østlige Middelhav har med suksess blitt militarisert av NATO. Syria og Iran blir demoniserte av de vestlige medier med henblikk på å rettferdiggjøre en militær dagsorden. Samtidig har de vestlige medier på daglig basis foret befolkningene med uriktige og fordomsfulle ideer om at befolkningsgruppene i Irak ikke kan sameksistere og at konflikten ikke er krig og okkupasjon, men en borgerkrig, som er karakterisert av indre kiv og strid mellom shiaer, sunnier og kurdere.

 

Mange av de problemer som preger dagens Midtøsten er resultatet av en bevist skjerpelse av eksisterende regionale spenninger. Sekteriske skillelinjer, etnisk spenning og intern vold har tradisjonelt blitt utnyttet av USA og Storbritannia forskjellige steder på kloden, inkludert Afrika, Latin Amerika, Balkan, dermed termen balkaniseringsprosess, og Midtøsten. Irak er bare et av mange eksempler på den angloamerikanske strategi. Andre eksempler er Rwanda, Jugoslavia, Kaukasus og Afghanistan.

 

USA har bevist blokkert for eller fordrevet ekte demokratiske bevegelser i Midtøsten fra Iran i 1953, hvor et amerikansk-britisk støttet kupp ble organisert mot stastsminister Mossadeghs demokratiske regjering, til Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, de arabiske sjeikedømmer og Jordan, hvor den britisk-amerikanske allianse støtter militærregimer, enevoldsherskere og diktatorer.

 

Blant problemene i dagens Midtøsten er mangelen på ekte demokrati, som amerikansk og britisk utenrikspolitikk faktisk bevist har spendt ben for. Demokrati av vestlig tilsnitt har kun vært et krav til de stater som ikke har oppfylt Washingtons politiske krav. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan er eksempler på udemokratiske stater, som USA ikke har noen problemer med ettersom de er fast tilknyttet den angloamerikanske sfære og kretsløp. All retorikken vedrørende menneskerettigheter og demokrati utgjør uten unntak kun påskudd for konfrontasjon.

 

Forsøkene på bevist å skape fiendskap mellom Midtøstens forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper har vært systematiske. De er en del av en omhyggelig planlagt etterretningsoperasjon. Man svekker motstandsbevegelsen mot fremmed okkupasjon gjennom herskerstrategi, for på den måten å fremme angloamerikanske og israelske interesser i regionen. Særlig ildevarslende er det at mange av regionens regjeringer, som f.eks. Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Siniora regjeringen i Libanon, samt Fatah i Palestina, hjelper Washington med å fremkalle splid mellom befolkningene.

 

Internasjonale oljeselskaper forsøker nå å ta kontroll over de 115 milliarder oljetønner av kjente oljereserver, 10 prosent av verdens totale beholdning, som eksisterer i Irak, som har verdens tredje, etter Saudi-Arabia og Iran, største påviste oljereserver. Mens det stadig trues med krig mot Iran, både fra demokrater og republikanere, har Saudi-Arabia havnet i USAs søkelys og er et nøkkelland i det nykonservative Project for the New American Century (PNAC) for endringer av det politiske kartet i Midtøsten. Den konservative tankesmia Rand Corporation har levert en rapport som konkluderte med at kongehuset Saud ikke nødvendigvis er en alliert av USA.

 

USA har vitale interesser i å garantere leveransene på energi for å hindre å kunne bli presset av fiender i Golfen. Stadige konfrontasjoner mellom saudisk militær og islamister fyrer opp under konklusjonen til Pentagon om at man må vurdere å erobre saudiarabiske oljefelt. Den tidligere CIA-strategen Kenneth Pollack uttalte at et plutselig tap av det saudiske oljenettverket vil paralysere verdensøkonomien, trolig i like stort omfang som den store depresjonen i 1930.

 

Energiplanen som Bush-administrasjonen la fram i 2001 lekker. Likevel regner man med at OPEC komme til å doble sin oljeproduksjon fra 26 til 56 millioner fat om dagen innen 2025, noe som er lite troverdig på tross av at man godtar regnestykket om at Irak vil øke sin produksjon med 4 millioner fat fra de 3,5 millioner fat som produksjonen var under Saddam Hussein. Saken er at konkurransen på oljemarkedet øker. På kort sikt eksisterer det mer enn nok produksjonskapasitet eller den kan raskt utvikles. På lenger sikt er forholdet mellom verdens reserver og produksjon i dag på sitt høyeste i løpt av 45 år.

 

”Dette handler om stabilitet i Golf-regionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer,” påstår Gates. Sunnimuslimske, shiamuslimske og kurdiske parlamentarikere har stått sammen og lagt fram en protest mot den nye oljeloven i parlamentet. De ønsker nå hjelp til å vise at verden støtter irakernes rett til sin egen olje og sin egen framtid. Nobel Women’s Initiative (NWI), bestående av samtlige kvinnelige nobelfredsprisvinnerne, fordømmer oljeloven og signerte et dokument hvor det blant annet står: ”Det er umoralsk og illegalt å bruke krig og invasjon som mekanismer for å plyndre et folk for deres vitale naturressurser.” Men statsminister Nouri al-Maliki er hardt presset av USA.

 

Statoil

 

Statoil, som nå skal lete etter olje i et av verdens hardeste, mest sårbare og omstridte arktiske områder, og som Erling Borgen forteller om i sin nye film I skyggen av Statoil, som omhandler det norske statsoljeselskapets virksomhet i det gjennomkorrupte Aserbajdsjan, ble møtt med skarp kritikk da de offentliggjorde sine planer om å etablere kontor i Nord-Irak, men nekter å sette en stopper for sine planer om å slå kloa i irakisk olje. I tillegg til å delta på konferanser har selskapet undertegnet en samarbeidsavtale med regjeringen i Bagdad. Statoil er også i kontakt med selvstyremyndighetene i det kurdiskdominerte Nord-Irak, den såkalte Kurdistans regionale regjering (KRG).

 

Statoil undertegnet en samarbeidsavtale med Irak i 2005, og har siden forsøkt å få et stadig fastere fotfeste. I et brev til olje- og energidepartementet datert 20. juni 2007 heter det at man ønsker å bli bedre kjent med regelverk og utvikling av oljeindustrien og mulighet for internasjonale selskapers deltagelse i utbygging og produksjon i Irak.

 

Som første internasjonale oljegigant planlegger Statoil å gå inn i Irak ved å opprette et representasjonskontor i Erbil i kurdiskkontrollerte Nord-Irak. Med dette vil Statoil bryte den uuttalte enigheten som eksisterer mellom internasjonale oljeselskaper om at man ikke skal etablere seg i Irak før oljeloven er på plass.

 

Det norske oljeselskap (DNO), Norges tredje største oljeselskap, er allerede etablert i Irak. Selskapet har inngått flere produksjonsdelingsavtaler med de kurdiske selvstyremyndighetene. Avtalene gjelder flere lovende felter nord i Irak. Selskapet blir stadig nevnt som en mulig oppkjøpskandidat og de potensielle kjøperne består av mektige navn. Norske Statoil er en gjenganger i spekulasjonene. Dette på tross av at alle oljeboring- og utvinningskontakter utstedt av kurdiske selvstyremyndigheter er ugyldige, og de utenlandske selskapene som har inngått kontraktene risikerer å bli svartelistet av irakiske myndigheter.

 

Ulike fraksjoner er låst i en bitter strid rundt hvor mye kontroll sentralregjeringen kontra regionale myndigheter skal ha over letevirksomheten, utviklingen og produksjonen av Iraks enorme olje- og gasskilder. De er uenige vedrørende hvilken tilgang utenlandske oljeselskap, slik som DNO, skal ha. Det står om store ressurser, og det er skarpe motsetninger internt i Irak om hvordan oljeinntektene skal fordeles. Kurderne har derfor tatt saken i egne hender. Etableringen av et Statoil-kontor i Erbil før oljeloven er på plass kan bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens rett til på egen hånd å inngå avtaler med internasjonale oljeselskaper om utvinning og med det retten til å kontrollere egne oljeressurser.

 

Mange frykter for at den kurdiske regionale regjeringen Nord i Irak vil velge å erklære sin uavhengighet, noe som kan føre til en utvidelse av den allerede pågående borgerkrigen i landet, og i siste instans til oppløsningen av Irak. I løpet av de siste ukene har kurderne opponert mot selv de mest bagatellmessige utvidelser av sentralregjeringens myndighet, til tross for at grunnlovens nåværende statsmodell gir Irak et av verdens mest desentraliserte politiske systemer, der Bagdad ikke en gang har rett til å oppkreve toll, ilegge skatt, kontrollere vannressurser innenlands eller styre lufttrafikk. Men det er kun oljedepartementet som har myndighet til å inngå oljekontrakter. Ingen regionale myndigheter har tillatelse til å gjøre dette i fraværet av en ratifisert nasjonal oljelov.

 

Selskaper som har inngått kontrakter med kurderne uten godkjennelse fra føderale myndigheter har blitt advart. I en advarsel heter det at den norske regjeringen bærer fullt ansvar for enhver skade Irak kan bli påført gjennom disse illegale avtalene, og de gjennom legale metoder vil bli tvunget til å gi irakerne tilbake alle deres rettigheter. Til forskjell fra de små selskapene som DNO og Hunt Oil og leverandørindustrien, er de store oljeselskapene som ExxonMobil, Shell og Statoil framfor alt avhengige av politisk stabilitet når de skal gjennomføre gigantinvesteringer. Dette er hovedgrunnen til at Statoil ikke har engasjert seg direkte i Irak så langt, ved siden av sikkerhetsaspektet. En konsekvens av Statoils etablering kan være økt terrorfare mot Norge og Statoil.

 

Det er et stort spørsmål hvor vidt det er riktig at et norsk selskap med statlig eierskap skal være en del av en intern irakisk debatt. Det er liten tvil om at alle presser på for å få gunstigst mulig betingelser og at de internasjonale selskapene står i direkte konflikt med det irakiske sivilsamfunn. USAs koalisjon er anklaget for å gjennomføre krigen på oppdrag fra oljeindustrien, og godkjenningen av en oljelov forfattet av koalisjonen og oljeselskapene blir nå fremholdt som en betingelse for videre amerikansk støtte til den irakiske regjeringen.

 

Uavhengig av Statoils fagre begrunnelser vil irakere lese dette kontoret først og fremst som interesse for fremtidige investeringer i de kurdiske områdene, og dermed vil det få direkte innflytelse på den intense irakiske debatten som pågår om hvilken statsform landet skal ha. Det har vært et bevisst forsøk på å raskt få så mye utenlandsk engasjement som mulig i de kurdiske områdene for på den måten å skape Det nye Midtøsten. Det er her Statoil gjennom sitt Arbil-kontor vil bli en aktør i en intern irakisk prosess. Det statlige eierskapet i Statoil gir Statoil en helt spesiell rolle. Statoil har blitt advart om at etableringen av et kontor vil kunne bli oppfattet som støtte til kurdiske separatistiske ambisjoner. Grunnet Statoils statlige eierskap vil dette kunne oppfattes som en anerkjennelse av den kurdiske regionens ambisjoner om absolutt autonomi, på vegne av den norske stat.

 

Statoils engasjement er en light-versjon av det DNO har begitt seg ut på. Med en litt mer gjennomtenkt og politisk korrekt begrunnelse, men med nøyaktig den samme negative nettoeffekten i forhold til forsøkene på å skape politisk gjenforening i Irak. Men til tross for skarp kritikk fra LO vil ikke utviklingsminster Erik Solheim gripe inn overfor Statoil for å stoppe selskapets planer om å åpne kontor i Irak. Statoil tenker tydeligvis ikke på konsekvensene i den arabiske og den islamske verden, der propagandaen fra ytterliggående miljøer fokuserer nettopp på vestlige forsøk på å splitte opp Irak. Til slutt kan nevnes at under Statoils dialog med myndighetene i Irak har forutsetningen vært at Statoil ikke vil inngå avtaler om konkrete prosjekter før landets juridiske rammeverk for slike avtaler er på plass. DNO har heller ikke blitt svartelistet av irakiske myndigheter.

 

I følge den irakiske oljeministeren Hussein Al-Sharistani vil reforhandling av DNOs avtaler i Irak være nødvendig. Dette for å sikre at man følger loven og ikke unndrar oljeinntekter fra det irakiske folk. Sharistani, som mener kurderne har mye av ansvaret for at det drøyer, kan ikke si når en ny oljelov er på plass i Irak. De kurdiske region-myndighetene har inngått mange avtaler med internasjonale selskap, noe som har vært til stor irritasjon for regjeringen i den irakiske hovedstaden Bagdad. En ny oljelov ville kunne sette fart i oljeindustrien, men regjeringen har allerede bestemt seg for å utlyse en budrunde hvor alle de store selskapene, slik som ExxonMobil, Shell, Chevron og Conoco-Phillips, samt Statoil, inviteres med i samtaler med irakiske myndigheter om tekniske samarbeidsavtaler for å øke landets produksjon av olje og gass.

 

Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet (IFOU), som organiserer rundt 26.000 oljearbeidere i Irak, reagerer på de norske planene om å etablere seg i landet. Forbundet er ikke anerkjent av irakiske myndigheter, og ettersom Norge har et samarbeidsprogram med Irak i forbindelse med Olje for utviklingsprogrammet som koordineres av Norad ber de derfor norske myndigheter om hjelp. Den norske regjeringen burde sette som betingelse for oljebistanden at oljearbeiderforbundet blir akseptert av irakiske myndigheter hvis ikke vil man i realiteten understøtte et okkupasjonsregime som fratar den irakiske befolkningen rettigheter som man i Norge mener er selvsagte.

 

I tillegg kommer at lederen for det irakiske oljearbeiderforbundet advart mot Statoils planer om å åpne kontor i Irak før de allierte styrkene har trukket seg ut av landet. Også LO ber Statoil om å holde seg borte fra Irak og krever at selskapet holder fingrene av fatet. LO ber nå regjeringen gripe inn overfor det statseide norske oljeselskapet. Ikke minst kan Statoils planer om etablering oppfattes som støtte til den kurdiske kampen for selvstendighet i tillegg til at det kan tolkes som godkjennelse av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Ingen andre store oljeselskaper er i dag i Irak.

 

Tross den skarpe kritikken har Statoil ikke endret sine planer om å åpne kontor. I lys av det statlige eierskapet burde norske myndigheter komme på banen og være mye klarere på hva slags holdning de har til at et norsk selskap blir en aktør i dette spillet i Irak. ”Jeg slår meg til ro med at Statoil ikke vil etablere seg før en oljelovgivning er på plass i Irak”, sier olje- og energiminster Odd Roger Enoksen.

 

«Vi godtar ingen plyndring av det irakiske folkets ressurser, men oppfordrer til protest mot alle norske forsøk på oljerøveri og legitimering av den ulovlige okkupasjonen av Irak.» Det vil bli holdt Global dag for aksjon mot den 22-23 februar under Oil Change Internationals banner: «Stans plyndringen av Iraks fremtid – Irakisk olje for det irakiske folk». En ny sivilisasjon uten olje har Oilwatch International allerede oppfordret til. Fredsinitiativet sammen med Hent soldatene hjem vil avholde markering i Oslo i mars. 

Advertisements

Én kommentar to “Ingen Statoil i Irak”

  1. […] Se: Ingen Statoil i Irak […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: