Sørvest Asia i perspektiv

En verden i konflikt

Posted by Fredsvenn den desember 6, 2007

Israel har en enorm sterk lobby i USA. I sin tekst The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy eller The Israel Lobby skrev John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, og Stephen Walt, ved Kennedy School of Government ved Harvard University i 2006 at ”USA er villige til å sette til side sin egen sikkerhets for å fremme interessene til en annen stat, Israel.” De skrev at USAs Vest Asia politikk ble drevet av den israelske lobby, definert som ”en løs koalisjon av individer og organisasjoner som aktivt arbeider for å styre USAs utenrikspolitikk i en pro-Israel retning.”

Kjernen i den såkalte israelske lobby er amerikanske jøder, men langt fra alle. I hans bok The Case for Peace hevder Alan Dershowitz at de fgleste høyrekonservative pro-Israel grupper i USA ikke er jøder, men  evangeliske kristne. Blant de viktigste jødiske organisasjonene er bl.a Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations (CoP), Jewish Council for Public Affairs (JCPA), Anti-Defamation League, American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), Jewish Institute for National Security Affairs (JINSA), American Jewish Congress (AJC) og American Jewish Committee (AJC). Alle disse fører en neokonservativ høyreekstremistisk politikk og spiller på lag med  Washington Institute for Near East Policy, American Enterprise Institute og Hudson Institute, samt media watchdog gruppen Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America.

Denne snevre krets av innflytelsesrike politiske aktører er alle disipler av den politiske filosofen Leo Strauss, som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper, den menneskelige tanke ennå har fostret. Strauss, som døde i 1973, ble født i Tyskland i 1899. Strauss mottok et Rockefeller Fellowship i 1932. Han var jøde, men forlot hans posisjon ved Academy of Jewish Research i Berlin for Paris og dro derfra til England og senere USA etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten. Med seg hadde Strauss med seg en kritikk av opplysningstiden, og en skepsis overfor det moderne pluralistiske demokrati, samt en respekt for de klassiske greske idealer, som han tydeligvis så som fult utviklet i det romerske imperiet.

I USA virket han gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I Chicago dannet hans tanker og ideer en skole, en gruppering innenfor politisk teori. I samarbeide med Joseph Cropsey, som etter å ha blitt straussianer begynte å fokusere på Platon og esoteriske filosofiske aspekter av teorier utviklet av Adam Smith og Karl Marx, ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Straussianerne blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag, eller deception, et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

Lederen av Pentagons nye sivile etterretningskontor heter Abram Shulsky. Han tok sin doktorgrad ved Chicago i 1972, var student av Leo Strauss og er en førende akademisk ekspert i Strauss’ politiske filosofi. Det var han som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep.

Han er en amerikansk regjeringsetterretningsanalytiker, og tjenestegjør som Director of the Office of Special Plans og leder dets Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran. ID har blitt sammenlignet med Office of Special Plans (OSP), som behandlet de kontroversielle etterretningsrapportene vedrørende Irak. ID har som formal sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk anser seg selv for å være tilhengere av Strauss. Den mest prominente er viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten. Han anses for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. Nylig økte USA støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen har samtidig økt sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

Condoleezza Rice og Robert Gates har nylig avlagt regionen en tur for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Vest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

En internasjonale Midtøsten-konferansen ble nylig avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Mossad er ikke blitt tatt med og de fleste palestinere ser ikke Mahmoud Abbas som en verdig representant. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje.

Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har  økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Etter fargerevolusjonene eller blomsterrevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge, og som kan sies å ha vært vellykket i Jugoslavia, og da spesielt i Serbia i 2000, den såkalte bulldoserrevolusjonen, Georgia i 2003, roserevolusjonen, Ukraina i 2004, oranjerevolusjonen, og Kyrgyzstan i 2005, tulipanrevolusjonen, har Putin dannet sin egen ungdomsorganisasjon, nashi.

Opponenter av fargerevolusjonene har med rette beskyldt en rekke oligarker og deres filantropiske foreninger å stå bak, ikke aller minst George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), og Soros Foundation, samt USAs regjering, som både har støttet og vært delaktige i å planlegge revolusjonene for å ta over de ulike landenes naturressurser. Etter Oransjerevolusjonen tok flere sentralasiatiske land affære med Open Society Institute (OSI). Uzbekistan, for eksempel, stengte OSIs regionale kontorer, mens tajikisk statskontrollerte media beskyldte OSI-Tajikistan for korrupsjon og nepotisme.

Soros støtte til Solidarity arbeiderbevegelsen i Polen, så vell som den tsjekkoslovakiske menneskerettighetsorganisasjonen Charter 77 var med til å ende Sovjets politiske dominerende rolle i de landene. Hans støtte og organisering av Georgias roserevolusjon ble ansett av russiske så vell som av vestlige observatører for å ha vært essensielle til dets suksess.  Soros Fund Management LLC, dannet av George Soros, er en privat holdt selskap som gir finanstjenester og investeringsstrategier for ulike fond inkludert noen kontroversielle hedge fond slik som Quantum Group of Funds. I uken før den 16. september 1992, den såkalte Svarte onsdag, tjente Quantum Funds 1 milliard dollar gjennom å selge britiske pund og kjøpe tyske mark, og tjente penger på endringen i pris, noe som gjorde at Soros fikk tittelen Mannen som knuste Bank of England.

Fra den amerikanske regjeringens side har USAID og FNs utviklingsprogram (UNDP) støttet internettstrukturer kalt Freenet, som er kjent for å inneholde en større del av internettinfrastrukturen i minst et av landene, Kyrgyzstan, hvor en av fargerevolusjonene oppsto. Guardian hevdet at USAID, National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International  Affairs (NDIIA) og Freedom House var direkte involvert. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i Shanghai Cooperation Organizations (SCO), en interregjeringsgjensighetssikkerhetsorganisasjon som ble dannet i 2001, permanente medlemsstater, som vil si Russland, Kina, Kyrgyzstan, Tajikistan, Kazakhstan og Uzbekistan, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med  veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999, og grenser til Montenegro i nordvest, til Albania i vest, Republikken Makedonia i sør og Sentral-Serbia i nord og øst. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Jewish lobby

List of Jewish American politicians

Jewish political organizations

United States-Israeli relations

Zionist organizations



Reklamer

Én kommentar to “En verden i konflikt”

  1. […] hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggere like this: