Sørvest Asia i perspektiv

Den anti-syriske blokk

Posted by Fredsvenn den desember 5, 2007

 

Walid Jumblatt, den nåværende leder av Progressive Socialist Party (PSP) i Libanon og den mest kjente lederen av druzerne, en religiøs avlegger av http://en.wikipedia.org/wiki/Ismaili ismailiene innen Islam, men som har inkludert en unik blanding av gnostisisme, neo-platonisme og andre filosofier, er den mest utalte anti-syriske politiker i Libanon og er alliert med March 14 Alliance, oppkalt etter datoen for Sedertrerevolusjonen.

 

March 14 Alliance, oppkalt etter datoen for Sederrevolusjonen, blir nå ledet av Saad Hariri, den yngre sønnen til Rafik Hariri Rafik Hariri, Samir Geagea, som er presidenten av høyrevingen i Lebanese Forces (LF) politiske parti, Amine Pierre Gemayel, som fungerte som Libanons president fra 1982 til 1988, i tillegg til Walid Jumblatt.

 

Dette er høyrefløysaktivister av for det meste sekulær karakter, men for det meste støttet av kristne, og da især av maronitter, og de har en anti-shia agenda. Dette på tross av at Walid Jumblatt er kjent for å ha myrdet tusener av kristne da han ødela alle deres landsbyer. Etter den overraskende israelske tilbaketrekningen fra Chouf distriktet, senteret av det libanesiske druze-samfunnet, i 1982 og 1983, angrep Jumblatts PSP milits sammen med sine palestinske og syriske allierte og støttet av sovjetiske våpen fra Syria hele 60 maronitt-landsbyer, hvor av over 90 prosent av dem ennå ikke har vendt tilbake ennå, og drepte tusenvis av mennesker. Jumblatt er også kjent for hans konstante endringer i hans politiske politikk, noe som har gjort ham til en druze-leder med liten eller ingen støtte fra andre.

 

Navnet Sedertrerevolusjonen er en term laget av U.S. Under Secretary of State for Global Affairs Paula J. Dobriansky i en nyhetskonferanse og brukt for å trekke en sammenligning med Roserevolusjonen i Georgia, Orangerevolusjonen i Ukraina og Fiolettrevolusjonen i Irak. Ordet Seder refererer til et nasjonalt emblem, Sedertreet i Libanon, et tre som blant annet opptrer på det libanesiske flagg og som flere ganger opptrer i hebrew skrifter. Opposisjonen tok som sitt symbol, det hvite og rode skjerfet, og den blå pro-Hariri sløyfe. Populære mottoer for bevegelsen var Horriyeh, Siyadeh, Istiqlal, som betyr Frihet, Suverenitet, Uavhengighet, og Haqiqa, Horriyeh, Wahdeh Wataniyeh, som betyr Sannhet, Frihet, Nasjonal enhet.

 

USA og Israel støttet en fargerevolusjon, den såkalte Sederrevolusjonen, i Libanon. Men til forskjell fra revolusjonene i Øst Europa og Sentral Asia fulgte ikke en debatt vedrørende valget, men heller et drap av opposisjonslederen og den sunni-libanesiske statsministeren Rafik Hariri, milliarder og handelsmann, statsminister i Libanon fra 1992 til 1998 og igjen fra 2000 og frem til han trakk seg den 20. oktober 2004, i 2005.

 

I stedet for annullering av valget ble det krevd at syriske styrker skulle trekke seg ut av Libanon. Det ble under protestene brukt så like elementer og metoder at man i media anså det for å være en av flere fargerevolusjoner. Sedertreet, symbolet for Libanon, ble brukt og revolusjonen ble oppkalt etter det. De fredelige demonstrantene brukte fargene hvit og rød, som er fargene i det libanesiske flagget.

 

Hariri hadde gode relasjoner til den saudiske kongefamilien, et kongehus som med britenes hjelp kom til å ta over den arabiske halvøya gjennom først å danne den saudiske staten, den andre saudiske staten og til slutt dagens Saudi Arabia.

 

Det var Abdul-Aziz ibn Saud som var kongerikets grunnlegger. Saudierne hadde på forhånd hersket over Nejd og var i konflikt med både ottomanerne og rashidiene i Mekka, som tidligere hadde hatt kontrollen over den arabiske halvøya og som var saudiernes største rival. Det at rashidiene samarbeidet med det osmanske imperiet kom til å bli problematisk etter hvert som det osmanske imperiet mistet sin popularitet.

 

Den første Ibn Rashidi emiren, Abdullah bin Rashid, hadde sammen med sin bror, emir Obaid og emir Zamil I al Sabhan tatt makten fra herskeren av Ha’il, Mohammad Ibn Ali, i 1836. Begge hadde bakgrunn i Jafaar linjen fra Shammar stammen, en av de eldste arabiske stammene i historien. Den har sin opprinnelse fra Tayy stammen i Yemen.

 

Tayy stammen er forbundet med Qahtan. Qahtan, den bibelske Joctan, sønn av Shem, sønn av Noa, og hans 24 sønner. Alle yemenske stammer sporer deres linjer til Saba, enten gjennom Himyar eller Kahlan, hans to sønner.

 

Hashemittene, som tradisjonelt hersket over de hellige byene og kaabaen, det helligste stedet innen Islam, tilhører Banu Hashim, en klan innen den store Quraish stammen, et arabisk dynasti med opprinnelse fra et nettverk av stammeallianser i Hejaz, langs med Rødehavet. Muhammads far døde før han var født og moren døde mens han ennå var et lite barn. Muhammad ble derfor oppdratt av sin onkel, Abu Talib, som var leder for hashemittene.

 

Adnani araberne sporer deres linje til Ma’ad bin Nizar, en av to hovedbransjer av de nord arabiske adnani stammene, hvor av den andre er Rabi’ah. De stammer fra Ismail, sønn av Abraham. I følge enkelte kilder er det 40 fedre mellom Adnan og Abraham og 40 fedre mellom Abraham og Qahtan.

 

Saudierne er samtidig forbundet med wahhabismen, eller salafi, den dominerende teologien i Saudi Arabia, Kuwait og Qatar, samt i deler av Somalia, Algeri og Palestina, samt Mauritania, gjennom ekteskapet mellom sønnen til Muhammad bin Saud med datteren til Muhammad Abd al Wahhab i 1744.

 

Fra omkring 1000 år etter vår tidsregning var sharifen, den religiøse lederen av Mekka og dets emir, tradisjonelt en hashemitt. Før den første verdenskrigen hersket hashemitten Hussein bin Ali fra Dhawu-’Awn klanen over Hejaz på vegne av den ottomanske sultanen. Den ottomanske regjeringen valgte emiren av Mekka fra en gruppe kandidater. I 1908 ble Hussein bin Ali valgt som emir av Mekka, men han fant seg selv i økende konflikt med ungtyrkerne som hadde tatt kontrollen i Istanbul.

 

I årene mellom 1917 og 1924, etter det ottomanske imperiums kollaps styrte Hussein bin Ali et uavhengig Hejaz, og erklærte seg som konge. Hans tilhengere blir ofte referert til som sharifiere eller som det sharifiske parti. Men hans hovedrival på den arabiske halvøya, kongen av Najd, Ibn Saud, annekterte Hejaz i 1925 og satte inn sin egen sønn, Faysal bin Abdelaziz Al Saud, som guvernør. Regionen kom senere til å danne en del av den nye staten Saudi Arabia.

 

Av Hussein bin Alis fem sønner tok Ali makten i Hejaz før den gikk over til saudierne, Abdullah, ble konge av Transjordan, Faisal, ble erklært konge av Syria, men endte opp med å bli konge av Irak, prins Zeid, gjorde krav på tronen i Irak etter at hans brors sønnesønn hadde blitt kuppet og myrdet i kuppet i 1958, mens Hassan døde i en ung alder.

 

Etter å ha tatt utdanning forlot Hariri Libanon i 1965 for å arbeide i et saudisk konstruksjonsselskap. I 1969 etablerte han sitt eget konstruksjonsselskap, CICONEST, som tjente mye på oljeprisboomen på 1970-tallet. Han akkumulerte enorme verdier på en kort periode. I 1978 ble han gjort til borger av Saudi Arabia av den saudiske kongefamilien som en gave for den høye kvaliteten av hans arbeid, og ble etter Israels invasjon kongedømmets utsending til Libanon. Hariri ble Saudi Arabias ledende entreprenør etter å ha anskaffet seg Saudi Oger i 1979 og dannet Oger International, som er basert i Paris. Han ble kong Fahds hovedentreprenør.  I tillegg var han den største aksjeholderen i Solidere, som transformerte det sentrale Beirut i etterkant av den libanesiske borgerkrig.

 

Hariri la grunnarbeidet for det som skulle utvikle seg til å bli Taif avtalen i 1989, som Syria organiserte for å få de ulike krigførende partene til å slutte fred med hverandre. Taif endte borgerkrigen og gjorde veien klar for at han skulle bli statsminister, noe han ble da han vendte tilbake til Libanon i 1992. Som statsminister arbeidet han mot enhet mellom de ulike religiøse og etniske gruppene og var essensiell vedrørende det å bygge Libanon etter år med borgerkrig.

 

På 1980-tallet kom Hariri inn i Forbes top 100 og i 2002 var han den fjerde rikeste politiker i verden, en formue han ikke aller minst brukte til å utvikle Libanon slik som da han i 1982 donerte 12 millioner dollar til libanesiske ofre for Israels invasjon og hjalp til med å rydde opp i Beiruts gater med sitt selskapets penger, samt investerte i Libanon i en tid da få andre var villige til å risikere å gjøre det.

 

Forbes beregnet hans personlige og families formue til å være på hele 4.3 milliarder dollar i sin liste av verdens rikeste folk i 2005. Etter drapet på ham arvet hans familie totalt 16.7 milliarder dollar i 2006. Alle familiemedlemmene ble oppført i Forbes liste av milliardærer i 2006.

 

Hariri førte en liberalistisk politikk og forsøkte å restrukturere nasjonaløkonomien gjennom å fokusere på privat virksomhet og investering. Men da det begynte å gå i nedoverbakke etter at store lån var tatt, men ikke like lett kunne tilbakebetales, ble han beskyldt for korrupsjon og for å forsømme de fattige. Regjeringsansatte ble gransket.

 

Hariri arbeidet under syrisk støtte i mange år, men han gikk imot syrisk innflytelse i libanesisk politikk, men det var den maronitt-katolske presidenten Emile Lahouds støtte til Syria som gjorde at han trakk seg som statsminister i 1998. I følge Hariri måtte Syria fortsatt bli i Libanon på grunn av at landet trengte beskyttelse frem til de ikke trengte det og Libanon spurte om de kunne dra.

 

De økonomiske problemene i landet ble stadig verre og han ble valgt som statsminister igjen i 2000. Han begynte da en rask privatisering og kostnadsbesparende programmer, noe som hadde blitt vedtatt av internasjonale donorer ved en konferanse i Paris i 2002. Dette på tross av at Lahoud og hans tilhengere hadde gått sterkt imot det. I 2002 var Libanon rammet av finanskrise, men nok en gang forsøkte Hariri å løse dette gjennom lån.

 

Hariri forsøkte å unngå syrisk innblanding i libanesisk politikk og det blir sagt at han etter hvert startet en FN sikkerhetsrådsresolusjon 1559, støttet av USA og Frankrike, som krevde at Syria skulle trekke seg tilbake fra Libanon, noe som ikke resulterte i noen praktiske handlinger, noe som økte Hariris konflikt med Syria, samt med Lahoud. Han var enn videre uenig med Damaskus vedrørende en utvidelse av maronitt presidenten Lahouds term, noe som skapte en politisk krise.

 

I følge Hariri måtte Syria fortsatt bli i Libanon på grunn av at landet trengte beskyttelse mot Israelsk aggresjon. Under et BBC intervju i 2001 ble Hariri spurt av Tim Sebastian i HARDtalk hvorfor han nektet å overlevere medlemmer av Hezbollah som ble beskyldt av USA for å være terrorister. Han svarte da at Hezballah var dem som forsvarte Libanon mot den israelske okkupasjonen og kalte for innføring av inngåtte FN resolusjoner mot Israel. Da Israel bestemte seg for å kaste ut 400 palestinere til Libanon i 1992, nektet Hariri dem innreise på tross av internasjonalt press og insisterte i stedet på at Israel skulle handle med palestinerne som en innenriks sak, heller enn å bruke Libanon som dumpingplass.

 

Hariri ble beskyldt for å ha stemplet USAs koalisjon i Krigen mot terror som verdiløs og spurt om han var klar for konsekvensene av dette, samt mint på hva Bush hadde sagt: ”Enten er dere med oss, eller dere er sammen med terroristene.” Han svarte da at han hadde håpet at det ikke ville bli noen konsekvenser, men at han ville ta seg av dem hvis de kom. Han sa deretter at han var imot drapet av alle mennesker uansett om de var israelere, palestinere, syrere eller libanesere og trodde på dialog som løsning.

 

Rafik Hariri hadde arbeidet under syrisk støtte i mange år, men var uenig med Damaskus vedrørende utvidelsen av president Emile Lahouds term, noe som skapte en politisk krise i 2004, noe som førte til at Hariri trakk seg som statsminister og erklærte at: ”Jeg har… levert avskjedigelsen til regjeringen, og vil erklære at jeg ikke vil være en kandidat for å lede den neste regjeringen.” Det var dette som var utgangspunktet for den anti-syriske opposisjonen, en koalisjon av anti-syriske politiske partier og uavhengige i Libanon.

 

Sivile grupper og organisasjoner

 

·                                 Qornet Shehwan Gathering (Liqa’ Qornet Shehwan)

·                                 Citizens for a free Lebanon: Non-governmental organization

·                                 The Center for Democracy in Lebanon: Non-governmental grass-root movement

·                                 The Global Organization of Democratic Believers: An all volunteer group of various religious backgrounds

 

Hovedpolitiske partier involvert i sederrevolusjonen

 

·                                 Democratic Renewal Movement (Harakat Al-Tajadod Al-Dimokrati)

Leader: Nassib Lahoud, former MP and presidential hopeful

 

·                                 Democratic Left (Yassar Dimoukrati)

Leader: Elias Atallah, MP and former member of the communist party

 

·                                 Free Patriotic Movement (Tayyar Al-Watani Al-Horr)

Leader: Michel Aoun, MP and presidential hopeful

 

·                                 Future Movement (Tayyar Al Mustaqbal)

Leader: Saad Hariri, MP and son of Rafiq Hariri

 

·                                 Lebanese Forces (Ouwet el Lebneniye)

Leader: Samir Geagea, former militia leader

 

·                                 National Liberal Party (Hizb Al-Wataniyin Al-Ahrar)

Leader: Dory Chamoun, son of former President Camille Chamoun

 

·                                 Phalangist Party (Al-Kataeb Al-Loubnaniya)

Superior President: Amin Gemayel, former President of Republic

President: Karim Pakradouni, former MP

 

·                                 Progressive Socialist Party (Hizb al-Taqadummi al-Ishtiraki)

Leader: Walid Jumblat, MP and son of former leader Kamal Jumblat

 

Sederrevolusjonen hadde som mål å gjøre slutt på den syriske militære okkupasjon av Libanon som hadde vart fra 1976, fjerne Karamis pro-syriske regime, sparke de seks libanesiske kommandantene for nasjonens sikkerhetstjenester sammen med statsanklageren, få de syriske styrkene og etterretningstjenester til å trekke se gut av Libanon, etablere en internasjonal kommisjon for å granske drapet på Hariri, samt holde et fritt parlamentsvalg. Man krevde slutt på syrisk innblanding i libanesisk politikk.

 

Flere innen den anti-syriske bevegelsen krevde at tidligere maronitt statsminister Michel Aoun, som hadde vært i eksil siden 1989, men som 11 dager etter at Syria hadde trukket seg ut vendte tilbake for med kallenavnet Generalen å lede Free Patriotic Movement (FPM) partiet, skulle få vende tilbake og at den tilfangetatte høyrekonservative Lebanese Forces leder Samir Geagea skulle bli løslatt. Aoun hevder at hans plattform er liberal og sekulær, noe han blant annet har vist gjennom å signere en Memorendum of Understanding med Hizballah.

 

Den anti-syriske bevegelsen hevdet på tross av mangel på bevis at Syria sto bak mordet på Hariri og krevde at Syria skulle trekke tilbake sine tropper og etterretningspersonale fra Libanon, noe Omar Karami pro-syriske regjering motsatte seg. Enkelte innen den anti-syriske bevegelsen hevdet at Karamis regjering hadde vært involvert i drapet.

 

Den pro-syriske Karami, sønn av den tidligere statsminister og uavhengighetshelt Abdul Hamid Karami og bror til åtte-ganger arabisk-nasjonalistiske statsminister Rashid Karami, som ble drept i 1987, var statsminister av Libanon fra 1990 og frem til 1992 da han resignerte etter massive protester da den libanesiske myntenheten kollapset og ble på nytt utpekt som statsminister dagen etter Hariris avskjed i 2004, men måtte resignere etter høylytte protester i etterkant av drapet av Hariri i 2005.

 

Syria, som ved begynnelsen av den såkalte revolusjonen hadde hatt en styrke på omkring 14.000 soldater og etterretningsagenter i Libanon, trakk seg i april 2005 ut av landet og den pro-syriske regjeringen med ble oppløst.

 

Uansett om man manglet bevis på at Syria på noen måte hadde stått bak mordet på Hariri var det den syriske regjeringen som fikk alle tilbakeslagene fra det libanesiske og internasjonale raseriet ettersom landet hadde militær og etterretning i Libanon og var innblandet i den offentlige splittelsen mellom Hariri og Damaskus før drapet. Syria trakk seg etter i april 2005 ut av landet og den prosyriske regjeringen til Karami, som er hadde blitt utpekt som statsminister dagen etter Hariris avskjed, ble oppløst.

 

Den anti-syriske bevegelsen hevdet at Syria sto bak mordet på Hariri og krevde at Syria skulle tilbake sine tropper og etterretningspersonale fra Libanon, noe Karamis pro-syriske regjering motsatte seg. Enkelte innen den anti-syriske bevegelsen hevdet til og med at det var Karamis regjering hadde vært involvert i drapet. Protestene økte i Beirut på tross av et offisielt forbud, og opposisjonen planla å kalle for et mistillitsvalg.

 

Protestene økte i Beirut på tross av et offisielt forbud, og opposisjonen planla å kalle for et mistillitsvalg. Forårsaket av presset annonserte Karami at hans regjering ville trekke seg. Men 10 dager senere, etter langt store protester i Beirut som støttet Syria, gjeninnsatte Lahoud Karami som statsminister og ba ham om å danne en ny regjering. Han ble støttet av størstedelen av MPene, og ba alle partier om å delta i en koalisjonsregjering for på den måten å samle nasjonen. Men etter å ha mislykkes i å skape en ny regjering trakk Karami seg igjen, noe som økte kaoset.

 

 

Etter seieren til den anti-syriske opposisjonen i parlamentarvalget holdt i 2005 ble sunni muslimen Fouad Siniora spurt om å danne regjering. Siniora har arbeidet i Citibank, en stor internasjonal bank dannet i 1812 som City Bank of New York. Den er nært tilknyttet Rockefeller familien gjennom James Stillman Rockefeller og David Rockefeller.

 

Det er William R. Rhodes, som bl.a også er styreleder i både Americas Society og Council of the Americas, som opprinnelig ble dannet av David Rockefeller i 1965, og som styremedlem i Group of Thirty, som er Citibanks styreleder. Citibank er nå konsument- og selskapsbanken til finanstjenestegianten Citigroup, som er det største selskapet av sin type i verden og den største banken i USA hva gjelder aksjeeiendom.

 

Siniora har med andre ord sterke bånd til den internasjonale finansen og arbeidet for sentralbankens revisjonskomite før han ble ansatt av Rafik Hariri i 1982 i hans voksende handelsimperium. Han var finansminister i det meste av etterkrigstidsperioden i Libanon i Hariris etterfølgende kabinetter. Han er pro-handel og blir ansett for å være en talsmann for frihandel. Han var nær rådgiver til Rafik Hariri og star også hans sønn Saad Hariri veldig nær. Han ble beskyldt for korrupsjon og vanstyre etter at Hariri ble sparket i 1998, i hva som ble ansett for å være en konflikt mellom Hariri og president Émile Lahoud, men ble renvasket av parlamentet i 2003.

 

Etter seieren til den anti-syriske opposisjonen i parlamentarvalget holdt i 2005 ble Siniora av Lahoud spurt om å danne regjering. Han trakk seg da fra Group Mediterranee, et bankaksjeselskap kontrollert av Hariri familien og dannet etter lange forhandlinger med Lahoud og andre politiske krefter regjering. Dette var den første regjeringen dannet etter den syriske tilbaketrekkingen fra Libanon og den første regjeringen som inkluderte medlemmer av Hezbollah, noe som kommer fra Sinioras kabinetts offisielle stilling om at ”Regjeringen anser motstand som et naturlig og ærlig uttrykk for det libanesiske folks nasjonale rett til å frigjøre deres land og forsvare deres ære mot israelsk aggresjon og trusler.” Men Siniora kabinettet har samtidig, sammen med March 14 Alliance, arbeidet for å avvæpne Hezbollahs militære fløy gjennom en intern politisk prosess.

 

I november 2006 trakk både Hezbollah og Amal bevegelsene seg fra regjeringen, noe som resulterte i at det ikke var noen shia minstere igjen i kabinettet og at færre mainstream partier var representert. Dette for å protestere mot etableringen av den såkalte internasjonale domstolen som skulle granske drapet på Rafiq Hariri i 2005, som Siniora regjering så vell som USA hadde beskyldt den syriske etterretningen for å være involvert i, noe Syria benektet. Den libanesiske opposisjonen hevder at denne avsigelsen betyr at Siniora regjeringen er illegitim ettersom den ikke representerer alle de etniske gruppene i Libanon. De krevde økning i opposisjonsrepresentasjon i kabinettet, nok til å holde veto over avgjørelser, for å vende tilbake igjen, noe regjeringen så på som et syrisk-orkestrert trekk for å blokkere etableringen av Hariri domstolen.

 

Den 1. desember 2006 erklærte Aoun under en markering at den nåværende regjeringen i Libanon var ukonstitusjonell og hevdet at den hadde ”gjort korrupsjon til en daglig affære” og kalte for dens avskjed. Over en 1.2 millioner støttespillere, der i blant medlemmer av den kristne FPM, samt Amal Movement og Hezbollah, samlet seg i Beirut for å få Fouad Siniora, statsminister i Libanon, en posisjon han overtok etter konsensus kandidaten Najib Mikati i 2005, til å abdisere. Hans kontor, Grand Serail, har blitt skjermet fra offentligheten på grunn av den potensielle risikoen.

 

To år etter drapet på Hariri hadde USAs Sedertrerevolusjon i Libanon blitt sitron. De libanesiske divasene med deres hushjelpere med deres protestsymboler på deres arbeidsgiveres regning er borte. Riad El Sohl i Beirut er nå okkupert av arbeiderklassens teltbyer med sitronstøttere fra opposisjonen. Religiøse shia-Hezbollah i gult, sekulære shia-Amal i grønt og kristne fra Free Patriotic Movement i orange. Men alle under banneret “Rydd opp i regjeringen.”

 

Man lanserte en kampanje av gatedemonstrasjoner med det til formal å lage en nasjonal samlingsregjering. Nylige forhandlinger mellom Saudi Arabia, som støtter Siniora, og Iran, som støtter opposisjonen, viser tegn til at det skal utvikle seg en maktdelingskompromiss, men Siniora, med sterk støtte fra flere av araberlandene, USA, Frankrike og FN, i tillegg til et libanesisk parlamentsflertall, forblir motstander av å gi opposisjonen en veto-holdende blokk i kabinettet.

 

Aoun på sin side får støtte fra både det kristne samfunnet og shiaene, samt en stor minoritet av sunniene. I følge nesten alle spørreundersøkelsene gjennomført i de siste to årene er Aoun den eneste av kandidatene som har fått støtte av over 50 prosent av ut fra et antall på seks kandidater. Han er samtidig den eneste kandidaten som hevder at han ikke er en vasall for det internasjonale samfunnet, uansett om det skulle være Syria/Iran eller USA.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: