Sørvest Asia i perspektiv

Hvem har retten på sin side?

Posted by Fredsvenn den november 9, 2007

En tekst om Iraks jøder og innkrevning av penger man synes å ha rett på.

Folk og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har en helt annen regjering enn den som var der under den gjeldende perioden, at landet siden 1970-tallet har vært ofre for voldsom urettferdighet, at det vil bli det allerede utmagrede og herjede irakiske sivilsamfunn som må betale prisen og at det er et stort spørsmål hva som førte til at jødene reiste fra Irak.

Den britiske eiendomsgiganten Naim Dangoor, som tidligere var handelsmann i Bagdad men som flyttet til Storbritannia i 1964 og som nå er leder for et av de største eiendomsselskapene i London, fikk i 2006 Order of the British Empire, en ridderorden stiftet 4. juni 1917 av kong Georg V av Storbritannia, i Queen’s Birthday Honours List på grunn av sitt arbeid innen utdanning og filantropi innen det jødiske samfunn. Han fremmer blant annet irakisk-jødisk utdanning og historie gjennom sin webside The Scribe.

Dangoors bestefar var Iraks sjefsrabbi og hans far var verdens største utgiver av arabiske bøker. Under den andre verdenskrig gjorde Naim Dangoor Bagdad til et handelssenter, men det falt sammen. Med Israels fødsel i 1948 startet anti-jødisk plyndring den arabiske verden. I 1952 hadde de fleste forlatt Irak. Dangoor ble I Bagdad frem til 1964. Mens hans besøkte London det året fikk han beskjed om at vende tilbake straks eller ha hans eiendom konfiskert som en denasjonalisert jøde. Han fryktet at det ventet noe ennå værre på han og valgte å gå i eksil i England, hvor han slo seg opp med å kjøpe eiendom.

Dangoor gjorde seg selv til eksilark av Babylon, Mesopotamia, i 1970, en stilling som ikke hadde vært tatt i brukt på 700 år. Stillingen som eksilark i Babylon, leder for jødene i det babylonske eksil, et navn gitt til deportasjonen og eksilet av jødene fra kongedømmet Judah til Babylon, eksisterte i 1.500 år, fra tiden under Alexander den store og frem til 1270.

Mens det nordlige kongedømmet hadde blitt erobret av det assyriske imperium i 720 f.vt., overlevde kongedømmet Judah, et rike styrt av Davids linje, noen ganger referert til som Israels kongehus, i nesten 350 år frem til det i 586 f.vt. ble erobret av det babylonske imperiet under Nebuzar-adan, kaptein i hæren til Nebuchadnezzar, hersker av Babylon i det kaldeiske dynasti fra 605 til 562 f.vt., en hendelse som falt sammen med ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem og med det babylonske fangenskapet. Det gjenreiste tempelet i Jerusalem, som eksisterte mellom 516 f.vt. til 70 e.vt., var det andre tempelet.

Tre ganger ble jødene i kongedømmet Jadah fort i eksil til Babylon av Nebuchadnezzar, noe som blir nevnt i Jeremiah 52:28-30. Men etter at Babylonia var blitt av perserne ga Cyrus den store jødene tillatelse til å vende tilbake til deres land i 537 f.vt., noe mer enn 40.000 gjorde.

Irak var i lang tid en del av Persia, men i 656 ble det erobret av araberne, og i 762 flyttet kalifatet til den nye byen Bagdad, som var i nærheten av det gamle Babylon. Etterfølgerne av jødene i Babylonia dannet det viktigste jødiske samfunnet i etterkant av at romerne hadde ødelagt Jerusalem, noe det vedble med å frem til middelalderen da den mongolske invasjonen førte til forfølgelse av de lokale muslimene og nedgangstider. I 1258 ble området okkupert av mongolene, som plyndret og ødela Bagdad. Denne byen forble likevel sentrum for den arabiske og den muslimske verden inntil den ble innlemmet i Det osmanske imperium i 1534.

Eksilarken, en tittel grekerne brukte til å referere til lederen av det jødiske folk etter det første tempelets fall brukte, hersket over det østlige jødeskapet og løste alle konflikter som ble brakt til ham av jøder som levde så langt borte som fra India til Spania, som for det meste vil si sephardi og mizrahi jøder som fikk leve i relativ stor frihet i det arabiske riket, men stillingen endte da de mongolske hordene erobret Babylon, i århundrer hjem til verdens største jødiske samfunn.

Etter mange store omveltninger kom Mesopotamia og Irak i hendene på de osmanske tyrkerne da sultan Suleiman II i 1534 tok Tabriz og Bagdad fra perserne, noe som ledet til en forbedring i jødenes liv. Persernes gjenerobring i 1623 ledet til en værre situasjon, slik at gjenerobringen av Irak av tyrkerne i 1638 inkluderte en hær som inkluderte et stort antall jøder, i følge enkelte kilder så mye som 10 prosent av hæren. Dagen for gjenerobringen ble gitt status som helligdag, Yom Nes, mirakelets dag. Men over tid minsket det tyrkiske styret og situasjonen for jødene forværret seg, på tross av at befolkningen økte.

I 1915 erobret britiske tropper store deler av Mesopotamia fra osmanerne og slo de to osmanske vilayatene eller provinsene Bagdad og Basra sammen under navnet Irak. Senere ble også vilayaten Mosul, der de fleste innbyggeren var kurdere, lagt til den nye staten. Motsetningene mellom de ulike folkegruppene som på denne måten ble forent, har preget landets senere historie.

Britene styrte, med hard hånd, landet som mandatområde fram til 1932 da Irak ble erklært som et selvstendig kongedømme under hasjemittkongen Faisal I. Samme år ble Irak medlem av Folkeforbundet. Britene fortsatte likevel å dominere Irak militært og politisk. Den 14. juli 1958 tok derfor en gruppe militære under ledelse av Abd al-Karim Qassim og Abd al-Salam Arif makten ved et kupp og avsatte kongen og innførte republikk.

I 1963 tok det arabisk-sosialistiske Baathpartiet makten ved et nytt kupp, og henrettet Qassim. Baathregimet ble, på sin side, kastet av en gruppe offiserer som innsatte Abdul Salam Arif som hersker året etter, men som ble drept i en helikopterulykke og avløst av sin bror Abdul Rahman Arif, men tok makten igjen i 1968 og hersket deretter fram til den amerikanskledede invasjonen i 2003.

Den 89-år gamle Naim Dangoor vil nå reetablere æren til det irakiske jødeskap og krever i følge Wall Street Journal nå 20 milliarder dollar i oppreisning, en sum han regner med at de irakiske jødene har tapt i etterkant av den andre verdenskrig. I følge den britiske jøden Edwin Shuker, som forsøker å danne en sannhets- og forsoningskomisjon som vil adressere spørsmålet om irakisk erstatning til jøder, hevder at Dangoors krav er legitime.

En ny organisasjon, Jews for Justice from Arab Countries, ble etablert for å søke erstatning for jødiske flyktninger og for århundrer med muslimsk rasisme. En kampanje de lanserte for å presentere de legale årsakene for å hevde krav adresserte hele 750.000 jøder fra alle de arabiske landene. Abraham Sofaer, som også er en irakisk jøde, hevder at de irakiske jøders krav er legitime, og at mye av eiendommen i Bagdad og i det sentrale Irak er jødisk eid. Israeli Ministry of Justice har satt opp World Organization for Jews of Arab Countries (WOJAC) for å samle krav om erstatninger mot alle arabiske land. 25.000 krav har hittil kommet frem.

Ved Congregation Kahal Joseph synagogen i Los Angeles har flere familier hevdet krav; kravet til en av familiene som flyktet fra Bagdad i 1967 er en 13 siders lang liste av bygninger, fabrikker og plantasjer. Milliardær familien Zilkha fra Los Angeles og Houston planlegger et søksmål og hevder eierskap på mye av banksektoren i Vest Asia, inkludert flere hundre banker i Bagdad, Kairo, Damaskus og Beirut. I følge Ezra Zilkha, president av Zilkha & Sons Inc., familieaksjeselskapet: ”Vi tar alt hva vi kan nå.”

I Bagdad blir muslimer stadig mer oppmerksomme på spillet som foregår og en avis, Al-Saah, skrev at såkalte gjenvendende jøder forsøker å få tak på eiendom i Bagdad. Et merke på et fabrikksbulletine i Bagdad advarer muslimer om å ”motstå fristelsen å selge noe til jødene slik at pengene de tjener ikke vil bli brukt på våpen som vil bli brukt mot palestinere.” Irakere som har holdt ut under Saddams styre har forakt for jøder og kurdere så nå krever eiendommer etter år med komfortabel eksil.

Nagoor mener at Iraks nye ledere, uansett hvem det måtte være, skylder hans folk for katastrofen som fant sted mot verdens eldste og rikeste jødiske samfunn da radikale arabiske nasjonalister begynte å herske i Irak etter den andre verdenskrig.

I 1884 var det 30.000 jøder i Bagdad, som var under osmansk styre frem til etableringen av Irak, som var under britisk kontroll i 1921 og i 1900 var det 50.000. Byen befolkning vokste fra 145.000 i 1900 til 580.000 i 1950, hvor av 140.000 var jøder. Det bodde hundretusener av jøder i forskjellige arabiske land, deriblant Irak.

 

 

I årene like etter uavhengigheten i 1922 spilte vellutdannede jøder en stor rolle i Irak. Iraks første finansminister, Yehezkel Sasson, var jøde og jøder var essensielle når det gjaldt å utvikle både det juridiske systemet og postsystemene. I Baghdad finansdepartement var 10 ut av dets 19 medlemmer i 1947 jøder. De var representert i det irakiske parlament, og mange holdt viktige seter i byråkratiet.

 

 

I begynnelsen inkluderte den voksende irakisk-arabiske nasjonalismen de irakiske jødene, som så seg selv som jødiske arabere, heller enn som en separat rase eller nasjonalitet. Tidlig sionisme, som skulle hatt møte i Munchen, men som endret dette til Basel på grunn av frykt for jødisk motstand mot den sionistiske bevegelsen, var først og fremst rettet mot jøder i Europa, mens man ignorerte de irakiske jødene på grunn av deres mangel på interesse i jordbruk. Før den andre verdenskrig hadde sionismen gjort lite ute av seg i Irak.

 

 

Det var i begynnelsen forholdsvis liten oppslutning om politisk sionisme, en retning skapt av Theodor Herzl, som skrev boken Der Judenstaat i 1896, der han fremmet tanken om at jøder kun hadde muligheter for å overleve som folk hvis de fikk opprettet egen nasjonalstat i Palestina, noe som ga grunnlaget for en aktiv politisk sionisme som hadde jødisk bosetning til Palestina som et praktisk mål.

 

 

Jødenes posisjon kom med tiden til å endre seg etter hvert som konflikten rundt det palestinske mandatet surnet til og nazi propaganda vant gehør. Jødiske bosetninger i Palestina begynte å vokse på 1880-tallet og tiltok ettersom jøder kjøpte land fra landeiere som ofte var bosatt i Beirut, Damaskus, eller Kairo, men forble under 50 prosent helt frem til dannelsen av Israel. Det utviklet seg sterk motstand blant arabere til den jødiske innvandringen. Denne motstanden tiltok etter at den panarabiske nasjonalismen fikk fotfeste etter det osmanske riket gikk i oppløsning i 1917-1918.

 

 

Arabiske fedayeen, som utførte et opprør under det britiske mandatet i Palestina fra 1936 til 1939, fikk sitt motstykke i flere jødisk-sionistiske paramilitære grupper, som Haganah, Irgun Zvai Leumi, og den såkalte Stern-gjengen, også kjent som Lehi. I mandatperioden ble det innført restriksjoner på jødisk innvandring, og britiske styrker bekjempet både jødiske og arabiske grupper.

 

 

På tross av deres lojalitet til Irak ble de irakiske jødene stadig mer ofre for økt diskriminering. I 1934 mistet mange av dem deres arbeid i den offentlige sektor. Sionistiske aktiviteter ble forbudt, og det ble forbudt å lære om jødisk historie og hebrew på jødiske skoler.

 

 

Pogromer ble holdt i 1941 i Bagdad og 180 jøder ble myrdet, og 250 ble skadd. Farhud, voldelig fratagelse, fant sted da byen var uten politisk lederskap etter Rashid Ali al-Kaylani, en arabisk nasjonalist som ønsket å fjerne britisk innflytelse fra Irak og som derfor forsøkte å forhandle fred med aksemaktene som statsminister i 1940-1941, hadde flyktet, men før britene og transjordanske styrker hadde ankommet. Dette er den eneste pogrom i historien til de irakiske jødene, selv om det var flere episoder med vold mot jøder så vell som flere lover som ga ordre om ødeleggelse av synagoger i Irak og noen tvungne konverteringer til Islam.

 

 

Etter annen verdenskrig meddelte Storbritannia at de ville frafalle det palestinske mandatet og overlate problemet til FN, som anbefalte på grunnlag av forslag fra United Nations Special Committee on Palestine (UNSCOP) en delingsplan for det gjenværende Palestina, der det skulle bli en arabisk stat og en jødisk stat, hver i tre deler med tynne knutepunkter mellom delene. Jødene utgjorde på den tiden fortsatt rundt 40 prosent av befolkningen.

 

 

Arabiske og muslimske land kritiserte FN for å ha satt av mye av det gjenværende mandatområdet Palestina til jødene. Jewish Agency, som var forløperen til den israelske regjeringen, godtok delingsplanen etter hemmelige møter med den daværende norske FN-generalsekretæren Trygve Lie, dog under sterk tvil og innsigelser. De arabiske landene forkastet umiddelbart planen, som de mente var urettferdig.

 

 

Irak var med på å grunnlegge Arab League i 1945, og arbeidet mot at staten Israel skulle bli opprettet. På den tiden utgjorde muslimske og arabiske land et ubetydelig mindretall i FN, og de var heller ikke sterke nasjoner. Derfor fikk delingsplanen flertall i generalforsamlingen. Senere har det vist seg at både USA og Sovjetunionen hadde lagt politisk og økonomisk press på sine samarbeidspartnere for å få delingsforslaget vedtatt.

 

 

Etter opprettelsen av staten Israel i mai 1948 kom det til væpnet konflikt mellom palestinskjødiske paramilitære grupper og jordanske militærstyrker og palestinskarabiske paramilitære allerede i 1947 og da britene trakk seg ut gikk arabiske styrker til angrep på Israel fra Syria, Jordan, Egypt og Irak. Men krigen endte da FNs sikkerhetsråd to måneder senere forlangte våpenhvile som skulle etterfølges av fredsforhandlinger. Fredsforhandlingene brøt sammen, og en formell krigstilstand eksisterer frem til i dag mellom Israel og den arabiske verden, med unntak av Egypt og Jordan. Territoriale krav, handelsårer og vannrettigheter har skapt grunnlag for flere kriger mellom Israel og den arabiske verden siden 1948, blant annet i 1956, 1967 og 1973.

 

 

Nakba, eller katastrofen, er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne, det palestinske eksodus. Grunnleggelsen av staten Israel regnes som begynnelsen på Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen. Man regner med at hele 900.000 palestinere måtte forlate sine hjem. Det er veldokumenterte eksempler på direkte etnisk rensning fra byer og landsbyer, for eksempel Lydda og Ramle. FN har beregnet antallet palestinske flyktninger fra 1948 til å være 711.000 i 1951, et antall som har steget til 4 millioner.

 

 

I Irak utviklet det seg sterke antisionistiske og antivestlige holdninger. I 1948 ble landet satt under krigslov, og straffen for sionisme økte. Krigslov ble brukt til å intimidere rike jøder som ble arrestert. Jøder mistet sine stillinger i den offentlige tjenesten og kvoter ble plassert på universitetsposisjoner. Økt regjeringsundertrykkelse, anti-jødiske holdninger og offentlige uttrykk mot jøder skapte en atmosfære av frykt og usikkerhet. En av de viktigste anti-sionistiske jødiske handelsmenn i landet ble arrestert og henrettet for angivelig å ha solgt varer til Israel, noe som sjokket samfunnet.

 

 

Det jødiske eksodus fra arabiske land fant i de kommende årene sted. Emigrasjonen begynte i etterkant av 1948 Arab-Israeli War og ble forårsaket av to prosesser, hvor av den ene var den økende diskrimineringen mot jødiske borgere, og den andre en sionistisk bevegelse for å øke jødisk immigrasjon fra arabiske land til Israel.

 

 

Som med de fleste Arab League stater illegaliserte Irak en hver form for utvandring for å hinder dem i å dra til Israel. Men på grunn av intenst diplomatisk press endret dette seg. I 1950, to år etter at staten Israel ble opprettet, fikk irakiske jøder beskjed om at de måtte forlate landet innen et år. Men det var på betingelse av at de ga avkall på sitt irakiske statsborgerskap.

 

 

Fra starten av immigrasjonsloven i 1950 og frem til slutten av året registrerte 60.000 jøder seg for å forlate Irak. Det var svært mange irakiske jøder som emigrerte. Fra 1949 til 1951 ble 104.000 jøder evakuert fra Irak i det som ble kalt Operation Ezra og Nehemja og som ble ledet av israelske utsendinger og Halutz Movement. Først gjennom Kypros, deretter rett til Israel. Ytterligere 20.000 jøder ble smuglet ut via Iran. De irakiske jødene etterlot seg mye eiendom, ofte i hjertet av Iraks hovedbyer. Flere dro til flyktningleire i Israel kjent som Maabarot.

 

 

I tillegg til at jødene ble arrestert og mistet deres jobber, ble dette eksodus oppmuntret gjennom en serie bombinger fra 1950, noe som resulterte i et lite antall skadde og døde. To måneder før lovens slutt, da 85.000 jøder hadde registrert seg, drepte en annen bombe ved Masuda Shemtov synagogen 3 eller 5 jøder og skadet mange andre. Eiendommene til de jødene som hadde emigrert ble nå beslaglagt, og de jødene som hadde valgt å bli boende ble gjenstand for strenge økonomiske restriksjoner. I løpet av 1952 hadde de fleste jøder forlatt landet. De måtte la alt de eide bli igjen etter seg. Under de neste månedene, oppmuntret av enda en bombe, dro nesten alle de resterende jødene. Totalt dro omkring 120.000 jøder fra Irak.

 

 

De fleste av de 10.000 jødene som var igjen etter Operation Ezra og Nehemiah ble værende under tiden med Abdul Karim Qassim da situasjonen bedret seg, men anti-semittisme økte under Baath partiet, og kulminerte i 1969 med offentlig hengning av 14 irakere, ni av dem jøder, som med urette ble anklaget for å ha spionert for Israel, noe som ledet til at de fleste andre jødene reiste. I 1968 var det kun 2000 jøder igjen i Irak og i dag er det mindre enn 100, hvor av alle lever i Bagdad.

 

 

Det har blitt spekulert rundt målet for disse bombene og hvem det var som sto bak dem. Philip Mendes skrev i hans bok om post-1948 jødiske flyktninger at anti-sionist jødiske forfattere, der i blant mange irakiske jøder, mente angrepene ble utført av den sionistiske undergrunn. I følge en hemmelig israelsk granskning i 1960 trodde de fleste vitnene at jøder hadde vært ansvarlige for bombingen, men man fant ingen bevis om at de var blitt beordret av Israel eller noe annet motiv som ville ha forklart angrepet. Irakiske aktivister i Israel stiller ennå Israel ansvarlig for med bruk av vold å ha skapt et eksodus, mens israelske offiserer benekter det.

 

 

Historikeren Moshe Gat rapporterte at ”troen på at bombene hadde blitt kastet av sionistiske agenter ble delt av de irakiske jødene som like etter nådde Israel.” I følge Gat reflekterer mye av litteraturen den universelle domfellelse av bombingen hadde en enorm virkning på jødenes storskala eksodus. Det blir foreslått at sionistiske utsendinger begikk disse brutale handlingene for å knuse det fremgangsrike irakisk jødiske samfunnet og få det til å reise til Israel.

 

 

På tross av dette argumenterer Gat at begge disse formodningene mangler bevis. Han hevder at det var lite direkte forbindelse mellom bombingen og eksodus, dette på grunn av den jødiske registreringen for denaturalisering og avreise ble drevet av kunnskap om at denaturaliseringsloven skulle utgå i 1951. Innflytelsen fra presset vedrørende frysning av eiendom og fortsatt anti-jødiske holdninger, noe som økte frykten for pogromer, var også gjeldende. Gat reiser også seriøs tvil om det var jødiske bombekastere.

 

Affæren har i tillegg vært emne for en sak mot Mordechai Ben-Porat, som endte i et utenomrettslig kompromiss med en beklagelse for journalisten, men som forklarte anklagene som sanne. Ben-Porat, et tidligere israelsk medlem av Knesset og kabinettminister som spilte en nøkkelrolle i den sionistiske undergrunnen og som har blitt ansett for å være en av dem som sto bak bombingen av en av de irakiske granskerne av bombingen, var en av flere hemmelige israelske Mossad agenter som ble arrestert i Bagdad etter eksplosjonen. Han flyktet til Israel og har benektet en hver innblanding, en anklage han karakteriserer som en blodig æreskrenkelse og som fikk ham til å skrive boken To Baghdad and Back i 1998 hvor han blant annet skriver at den falske anklagen av ham ble skapt på et irakisk politihovedkvarter.

De irakiske myndighetene dømte tre medlemmer av den sionistiske undergrunnen for bombingen. To av dem, Shalom Salah Shalom og Yosef Ibrahim Basri, ble funnet skyldig og henrettet, mens den tredje ble dømt til en lang tid i fengsel. Salah Shalom hevdet i hans rettssak at han var blitt torturert til å tilstå og Yosef Basri opprettholdt at han var uskyldig. Mange år senere hevdet sionistutsendingen Yehuda Tager at mens hovedbombingen ble utført av det Muslim Brotherhood, så ble mindre angrep utført av Yosef Beit-Halahmi, på eget initiativ, for å få det til å se ut som om aktivister som var under rettssak ikke var de skyldige.

I 1952 forbød den irakiske regjeringen de få jødene som fortsatt bodde i landet å emigrere. Situasjonen ble ikke noe bedre det påfølgende året, og da det i 1963 oppsto stridigheter mellom ulike fraksjoner innen Baath-partiet ble jødene utsatt for ytterligere restriksjoner. Etter Seksdagerskrigen ble de utsatt for massive represalier: Jødiske eiendommer ble beslaglagt, jødiske bankkonti ble sperret, jøder som jobbet i det offentlige, fikk sparken, jøder fikk ikke lenger lov til å drive handel, og telefonene deres ble koplet fra. Mange ble satt i husarrest for lengre perioder av gangen, eller de fikk påbud om kun å oppholde seg i byene. På grunn av alt dette, var det mange av de gjenværende jødene som nå forlot Irak. De etterlot seg sine eiendommer, sine eiendeler og sine synagoger.

Sami Mikhael, en irakisk jøde nå bosatt i Israel, sa: ”Det kan være mulig å anklage Saddam Hussein for alt, men han var ikke en fiende av jødene, tvert i mot. Da man skulle bygge en ny vei i Bagdad, og den vei ville gå gjennom den gamle jødiske kirkegård, ga Saddam Hussein en meget stor sum penger til det jødiske samfunn i Bagdad som talte omkring 50 til 60 personer for å transportere alle de jordiske rester og gravene til en ny kirkegård, og denne nye kirkegård er nå innhegnet og befinner seg her i Israel. De skjuler den. Den sionistiske propagandaen skjuler den.”

 

 

Naeim Giladi, kanskje den mest prominente irakiske eksisraeler, gir britene skylden for angrepene og sionister for å ha kastet bombene som hjalp dem til med å fordrive dem fra Irak. Giladi selv flyttet til Israel, men mistrivdes og skrev boken Ben-Gurion’s Scandals: How the Haganah and the Mossad Eliminated Jews med beskyldninger om rasisme og internasjonal aggresjon. Han hadde store problemer med å få utgitt boken og hevdet den ble sensurert i både Israel og USA, noe han skrev om. Han ga den ut i 2003.

 

 

Invasjonen i 2003 ga irakiske jøder over hele verden et visst håp om å kunne vende tilbake og igjen skape grunnlag for jødiske bosetninger i landet. Det er da også rapporter om at et lite antall jøder vendte tilbake. Men håpet om å kunne renovere de gamle synagogene og gjenoppbygge gamle irakisk-jødiske lokalsamfunn, er nesten borte, på grunn av de stadig større problemene de irakiske samfunn nå står over for. I oktober 2006 sammenlignet Rabbi Emad Levy, Bagdads siste rabbi og en ut av 12 medlemmer av det jødiske samfunnet som ennå befinner seg i byen, hans liv med å leve i et fengsel. De fleste irakiske jøder lever nå mesteparten av deres tid i deres hjem på grunn av frykt for å bli kidnappet eller drept, en situasjon de ikke er alene om. I juli 2007 kunne Time magazine melde om at kun 8 jøder ennå befant seg i Bagdad.

I dag lever etterkommerne av Iraks jøder rundt om på kloden, men på grunn av Dangoors arbeid er det få som pakker deres bager for å dra til Bagdad. Og noen frykter at kravene fra en gammel mann som lever i luksus i London vil bedre de arabisk-jødiske relasjonene. I et land med konflikt mellom kurdere og arabere og mellom shiaer og sunnier, kan det virke som om jødiske krav er noe irrelevant.

Det å kreve tilbake tapt eiendom vil i følge Wall Street Journal Europe være hardt. En lokal avis, al-Saah, har spekulert på om at gjenvendende jøder står bak stigningen av Bagdads eiendomspriser i etterkant av Saddam Husseins fall. Bagdads borgere håper at gatene på nytt vil være fremgangsrike, men at dette kanskje ikke vil inkludere en rolle for dets tidligere borgere. En av Dangoors tidligere naboer nekter å gi hans navn, men skjuler ikke hans forakt for kurdere og jøder i eksil som sier de nå vil komme tilbake igjen og som krever tidligere eiendom.

Enkelte mener det er mye penger å få tak på. USAs skattemyndigheter har fryst 3 milliarder dollar i irakiske andeler fra Saddam Hussein tiden, mens amerikanske offiserer regner med at ytterligere 10 milliarder dollar kan være i andre land og i Irak. Spørsmålet er om det ikke også er Israel man må kreve erstatnig fra og om det for tiden ikke heller er bedre å bruke pengene på å bygge opp Irak, et land hvor folk sulter og ikke har råd til medisin.

Jews for Justice from Arab Countries

World Organization of Jews from Arab Countries (WOJAC)

Jews Against Zionism
Procon

Advertisements

Én kommentar to “Hvem har retten på sin side?”

  1. […] og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: