Sørvest Asia i perspektiv

En knust verden

Posted by Fredsvenn den november 6, 2007

Den antikapitalistiske bevegelse

Hyperkapitalismen forårsaker mer utbytting, undertrykkelse, urettferdighet, fattigdom, forurensning og krig enn noen gang tidligere, og det i et voldsomt tempo. Regjeringer, multinasjonale selskap og finansinstitusjoner, som styrer den globale økonomien, fortsetter med å konsentrere rikdom og makt. De kontrollerer våre liv og ressurser gjennom multilaterale institusjoner og avtaler, som G8, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken, International Monetary Fund (IMF) og andre regionale handelsavtaler, som EU, Free Trade Area of Americas (FTAA), Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) osv.

Disse enhetene sikrer at urettferdighet og ødeleggelse sprer seg over hele verden, øker smerten til alle undertrykte og diskriminerte grupper, som bønder, urbefolkning, kvinner, arbeidere, arbeidsløse, slumbeboere, etniske og religiøse minoriteter, undertrykte kaster, osv. I dag lider 1 milliard mennesker av kronisk sult og mer enn 1 milliard mangler sikkert drikkevann, mens de 3 rikeste eier mer enn de fattigste 48 landene, og 285 mennesker eier mer enn halvparten av resten av menneskeheten.

En av inspirasjonene som førte til den antikapitalistiske bevegelsen var Madrid94. Under 50års feiringen til IMF og Verdensbanken, som ble feiret i Madrid i oktober 1994, foregikk det protester utført av en ad-hoc koalisjon av hva som senere skulle komme til å kalle seg for anti-globaliseringsbevegelsen.

En annen inspirasjon er Zapatista Army of National Liberation (EZLN), den zapatistiske hæren for nasjonal frigjøring, stiftet i jungelen Lacandona i 1983. Den 1. januar 1994, etter at Free Trade Area of the Americas (NAFTA), en av neoliberalismens hjørnestener på det amerikanske kontinent, hadde trådt i kraft, hadde urbefolkningen sett seg lei på utbyttingen og undertrykkelsen fra staten Mexico. Gruppen som invaderte San Cristobal og fire andre store byer i Chiapas, kalte seg zapatister etter den revolusjonære helten Emiliano Zapata og krevde å bli hørt.

Den 12. januar 1994 ble det våpenhvile og dialog mellom den folkelige motstandsbevegelsen til zapatistene, viss mål var å kjempe for overlevelse og selvbestemmelse for urbefolkningen i Chiapas, og staten og i 1995 stilte zapatistene 11 krav vedrørende vann, mat, husly, uavhengighet, fred, frihet, demokrati, helse rettferdighet, utdanning og likhet, krav som i 1996 skulle lede frem til San Andres avtalen, som ga autonomi og spesifikke rettigheter til urbefolkningen, men som ble ignorert av president Ernesto Zedillo og Institutional Revolutionary Party (PRI), som i stedet økte den militære tilstedeværelsen i region.. Zapatistene ble jaget tilbake til jungelen hvor hæren hadde en svært lite gunstig posisjon.

Målet for EZLN var å starte en revolusjon i hele Mexico, men da dette ikke skjedde, brukte de opprøret som en plattform for å få verdens oppmerksomhet til det store gapet mellom rik og fattig og protestere mot NAFTA, som de mente kun ville intensivere gapet. Mens staten førte en lavintensiv krig og dannet paramilitære grupper i et forsøk på å ta kontroll over opprørerne, utviklet zapatistene en mobiliserings- og mediekampanje gjennom ulike såkalte avis comunicados og over tid et sett av deklarasjoner, men stanset ytterligere militæraksjoner. Bruk av internett førte til at budskapet ble spredt.

Den 28. juni 2005 presenterte zapatistene Sixth Declaration of the Lacandon Jungle som erklærte deres prinsipper og visjon for Mexico og resten av verden. Denne ender med en formaning til alle dem som har mer respekt for menneskeheten enn for penger å om å bli med zapatistene i deres kamp for rettferdighet. Parolen er ”Alt for alle og ingenting til oss selv.” De bygger på ikke-voldelige løsninger.

I 1995 kom oppropet fra zapatistene hvor de ba europeere om å "starte en revolusjon” i de europeiske maktsentrene for det internasjonale markedet og kapitalistiske system og i 1996 kom tusener av mennesker fra hele verden til zapatistenes unnsetning i den sørøstlige delen av Mexico for å støtte zapatistene gjennom deres tilstedeværelse og ta del i det globale møtet av motstandsbevegelser som ble holdt i jungelen i den sørøstlige delen av Mexico og ble kjent som det første internasjonale møtet for menneskeheten og mot neoliberalisme. Omkring 3000 mennesker møtte opp fra 43 forskjellige land. Møtet resulterte i ulike pro-zapatista støttegrupper utenfor Mexico, ikke minst i USA, Argentina, Spania, Italia, Tyskland, Østerrike, Sveits, Frankrike og Storbritannia.

I Zurich, byen til Ulrik Zwingli, puritanisme, protestantisk arbeidsetikk, kapitalisme, av anonyme internasjonale bankfolk og penge hvitvaskere, for eksempel ble svigerinnen til Carlos Salinas, president av Mexico fra 1988 til 1994, arrestert der for å forsøke hente millioner av dollar fra en av Raul Salinas mange bankkontoer hvor han under falsk identitet hadde satt bort milliarder før han ble arrestert for et mord, avholdt man et tre dager langt forberedende møte som inkluderte 140 mennesker fra 15 europeiske land, samt fra Meksiko og Nicaragua. Det andre intergalaktiske møtet fant sted i Spania i 1997. Der møtte det opp 3000 mennesker fra 50 land. Senere fulgte det flere møter.

Fra 23. til 26. februar 1998 møttes et mangfold av grasrotbevegelser fra alle kontinenter i Geneve for å lansere et globalt koordineringsnettverk som arbeidet for et bæredyktig politisk, sosialt, grenseløst og direkte demokratisk alternativ til kapitalisme og alle undertrykkende systemer, en motvekt til partipolitikk, stater og statlige ideologiske institusjoner som blant annet handelsunioner og multinasjonale NGOer.

Den nye alliansen for motstand mot det globale marked, neoliberalisme og WTO ble kalt Peoples Global Action (PGA). Dette var fødselen for et globalt verktøy for kommunikasjon og koordinering mot kapitalisme og alle de som slåss imot ødeleggelsen av mennesket, dyrene og naturen. Man ville bygge lokale alternativer mot globaliseringen. Nettverket var inspirert av Zapatista ideer og Zapatista opprøret i Chiapas, Mexico, i 1994.

PGA skulle være en allianse for motstand mot den globale markedsøkonomi og solidaritet mellom mennesker over hele verden, et nettverk av nettverk, en bevegelse i bevegelsen. Det skulle være et verktøy for mobilisering av globale aksjonsdager mot kapitalisme under møter holdt av organisasjoner som WTO, G8, IMF/WB, osv., og inspirere til andre former for aksjon og solidaritet, som for eksempel interkontinentale karavaner, lokale aksjoner, genderkonferanser, seminarer og utveksling, utgivelser, osv. Man ønsket å bygge lokale alternativer mot globaliseringen. Dette var fødselen for et nytt globalt verktøy mot kapitalisme og alle de som ødelegger levevilkårene for mennesker, dyr og natur.

Fra PGA het det seg blant annet at: ”Kapitalismen er komplisert og måtene å undertrykke på er mangfoldige. Svaret på hva som må gjøres må være like mangfoldige som den globale kapitalens ansikt. Dette svar bør innholde en type ulydighet som, i likhet med kapitalismen, er avhengig av vårt dagligliv, men som til forskjell fra kapitalismen, innebærer glede og fellesskap for alle berørte.”

Møtet i Geneve og opprettelsen av PGA kan på mange måter sies å være startskuddet til det som kom senere. Det ble rettet en global koordinering av motstand mot den globale markedsøkonomien og senere på året var det hundrevis av velkoordinerte demonstrasjoner, aksjoner og gatefester på alle kontinenter mot G8 og WTO. Fra Seattle til Genova. Mange av gruppene og bevegelsene involvert i PGA har siden den gang vært en dynamisk kraft bak anti-kapitalist mobiliseringene som har funnet sted.

En global grasrotinfrastruktur, laget av millioner av autonome grasrotgrupper som bygger på horisontale og desentraliserte prinsipper og som oftest deltagerstyrt og konsensusbasert, var ved å bli dannet. Anarkistiske prinsipper ble tatt i bruk som aldri før. Det ble særlig i Italia, og da spesielt i Roma, dannet selvstyrte kollektiver, såkalte Social Centers, men også i Norge dukket det opp stadig flere. Hausmania er et eksempel på dette. En typisk måte å organisere seg på er gjennom diverse samvirkeformer, kooperasjon.

World Social Forum (WSF) ble for første gang holdt i 2001. WSF ga en unik mulighet for sosiale bevegelser, fagorganisasjoner, NGOer, flyktninger, freds- og anti-imperialist grupper, anti-rasist bevegelser, miljøvernbevegelser og et mangfold av kampanjer fra hele verden til å komme sammen og diskutere hvordan man best kan oppnå rettferdighet for alle, for ikke å si å komme fram til hvordan man kan skape en bedre verden.

På WSF møtet i Porto Alegre, Brasil, lanserte man også regionale møter. I Europa ble det såkalte European Social Forum (ESF) holdt i Firenze i 2002, i Paris i 2003, i London i 2004 ig i Athen i 2006. Norges sosiale forum (NSF) er en del av en mangslungen internasjonal bevegelse som arbeider for en rettferdig verden og mot den neoliberale økonomien og politikken som dominerer i verden i dag og er en norsk avlegger av og den norske komiteen for WSF. NSF tilsluttet seg WSFs Charter of Principles fra den 10. juni 2001.

En av de første internasjonale anti-globaliseringsprotester ble organisert i flere byer rundt om i verden den 18. juni 1999, med dem i London og Eugene, Oregon, som de mest nevnte. Det hele ble kalt Carnival Against Capitalism eller J18. Det var en internasjonal protestdag som fant sted samtidig med det 25te G8 møtet som ble holdt i Köln, Tyskland. Karnevalet var inspirert av 1980-tallets Stop the City protester og Global Street Party, som fant sted samtidig som det 24de G8 møtet i Birmingham, Storbritannia i 1998. Slagordet var Vår motstand er like transnasjonal som kapital. Senere på året fulgte en demonstrasjon 70.000 mennesker ble holdt mot WTO i Seattle i 1999. Folk fra hele verden protesterte ut fra sitt eget ståsted, og deres felles plattform var at WTO utvikler et regelverk som ikke er i deres interesser.

Flere store demonstrasjoner mot diverse multinasjonale organisasjoner fulgte. Også under Verdensbankens og IMFs møte i Washington i april året etter ble det gjennomført en stor demonstrasjon og da det årlige toppmøtet til Verdensbanken og IMF skulle bli holdt i Praha i september ble det mobilisert over hele verden til demonstrasjoner i Praha for å vise motstand og protestere mot den økende makten til den globale storkapitalen og for rettferdig fordeling og demokrati. Deretter fulgte protester og store demonstrasjoner i blant annet Genova, Gøteborg og Oslo.

Tiden da slike møter foregikk i stillhet var forbi. Det hele var som Summer of Love 1967 eller studentopprøret i 1968. Vi dannet agendaen og trodde på en lysere fremtid. Men da Tony Blair ga det han kalte for anarkistenes omflakkende sirkus skylden for volden under toppmøtene og ba andre politiske ledere om ikke å vike en tomme for demonstrantene forsto man at ting ville komme til å endre seg mot det verre. Han ville i følge egne ord hindre et hvert forsøk på fra demonstrantenes side å knuse demokratiet, noe som for oss ville bety det stikk motsatte. En hver protest mot den herskende verdensorden ville nå bli stanset.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: