Konflikt:
I etterkant av forfølgelse, folkemord og krig ble Kars-avtalen signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.
Gjennom Kars avtalen av den 13. oktober ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt. Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.
Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).
Kars avtalen spesifiserte samtidig at Nakhchivan, som inkluderer Nakhchivan og Sharur delen av Sharur-Daralagez Uyezds i det tidligere Erivan guvernat i det russiske imperiet, skulle være et autonomt territorium under Azerbaijans forsvar. I 1924 ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic dannet på dette territoriet som en eksklave under sovjetisk Azerbaijan, og dele en 15-km lang grense med det nåværende tyrkiske distriktet Surmalu. Det ble samtidig bestemt at både Tyrkia og Russland ville bli garantister av Nakhchivans status.
I etterkant av Februarrevolusjonen var regionen underlagt en Special Transcaucasian Committee satt opp av den russiske provisjonsregjeringen og deretter den kortlivde Transcaucasian Democratic Federative Republic. Da denne ble oppløst i mai 1918 ble det stor kamp mellom Armenia og Azerbaijan vedrørende Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som vil si dagens armenske provins Syunik, og Qazakh. I juni 1918 kom regionen under ottomansk okkupasjon. Ottomanerne massakrerte 10.000 armenere og la 45 av deres landsbyer øde.
Under Mudros avtalen ble ottomanerne tvunget til å trekke sine styrker ut av Transkaukasus for å gjøre plass til den kommende britiske militærtilstedeværelsen. Under britisk okkupasjon lagde Sir Oliver Wardrop, britisk sjefskommissjonær i Sør Kaukasus et grenseforslag for å løse konflikten. I følge Wardrop skulle ikke armenske krav mot Azerbaijan gå lenger enn til de administrative grensene til det tidligere Erivan guvernatet, som under tidligere keiserlig russisk styre inkluderte Nakhchivan, mens Azerbaijan skulle begrense seg til guvernatene Baku og Elisabethpol. Dette forslaget ble rejected av både armenerne, som ikke ville opp gi sin hevd overfor Qazakh, Zangezur og Karabakh, og azerisene, som ikke ville opp gi Nakhchivan. Ettersom disputt mellom begge landene fortsatte ble det klart at den sårbare freden under britisk okkupasjon ville vare.
Som en protest mot et grenseforslaget til Sir John Oliver Wardrop, som ville avsette området til Armenia erklærte Jafar Kuli Khan Nakhchivanski i desember 1918, med støtte fra Azerbaijans styrende part Musavat partiet og Ungtyrker regjeringen i det ottomanske imperiet, republikken Aras i Nakhchivan uyezd i det tidligere Erivan guvernatet. Republikken, som korresponderte med dagens azerbaijanske Nakhchivan Autonomous Republic, var kortlivd og ble ikke anerkjent. Dets eksistens endte da soldater fra Armenia tok kontroll over regionen under Aras krigen i midten av juni 1919, noe som førte til en invasjon fra Azerbaijan og på slutten av juli ble armenske soldater tvunget til å forlate Nakhchivan by.
Igjen ble det nye voldsomheter og omkring 10.000 armenere døde og 45 armenske landsbyer ble lagt ødelagt. Britene trakk seg nå ut av regionen. Kamp mellom armenere og azeriere fortsatte og etter en serie trefninger, som fant sted rundt om i Nakhchivan distriktet, ble en våpenavtale signert. Denne varte kun i kort tid nye kamper brøt ut i mars 1920, og da primært i Karabakh mellom Karabakh armenere og Azerbaijans regulære hær, noe som førte til konflikter i andre områder med blandet befolkning, inkludert i Nakhchivan. I juli 1920 invaderte Sovjet og okkuperte regionen og den 28. juli ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic, som hadde nære bånd til sovjetisk Azerbaijan, erklært.
I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse Nakhchivan til Armenia sammen med Karabakh og Zangezur for på den måten å vinne offentlig støtte. Dette ble oppfylt da Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia, som erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Sovjet Armenias kamp mot den tidligere armenske regjeringen.
Vladimir Lenin, som på tross av at han hilste denne handlingen av sovjetisk brorskap hvor grenser ikke hadde noen betydning blant de ulike Soviet folkene velkommen, var uenig i denne bestemmelsen og krevde i stedet at folkene i Nakhchivan skulle bli konsultert og at det skulle bli holdt et folkevalg. I følge formelle figurer fra dette valget, som ble holdt i begynnelsen av 1921, ville hele 90 % av Nakhchivans befolkning bli inkludert i sovjetisk Azerbaijan med retten til en autonom republikk. Dette ble slått fast i Moskva avtalen mellom Sovjet og det nydannede Tyrkia den 16. mars 1921. Denne avtalen slo også fast at det tidligere Sharur-Daralagez uyezd, som også hadde en solid azerisk majoritet, skulle bli tillagt Nakhchivan, noe som tillot Tyrkia å dele grense med sovjetisk Azerbaijan. Denne avtalen ble igjen slått fast i Kars avtalen den 23. oktober. Den 9. februar 1924 etablerte Sovjet offisielt sovjetisk Nakhchivan, viss konstitusjon ble innført den 18. april 1926.
Som del av Sovjet minsket konflikten over den etniske komposisjonen i Nakhchivan, samt de territorielle kravene, men konflikten mellom armenere og azerere vedrørende Nagorno-Karabakh blusset opp igjen på 1980-tallet, noe som førte til Nagorno-Karabakh krigen. Azerbaijans folkefront klarte å presse sovjetisk Azerbaijan til å føre en jernbane- og luftblokkade mot Armenia gjennom å angripe tog som tok seg inn på armensk territorium fra Azerbaijan, noe som resulterte i at jernbanepersonale nektet å komme inn i Armenia. Dette kneblet den armenske økonomien ettersom hele 85 % av kargo og varer ankom via jernbanen. Som et tilsvar stengte Armenia jernbanen til Nakhchivan, noe som stengte eksklavens eneste forbindelse til resten av Sovjet og førte til at dens økonomi ble kvelt.
I desember 1989 var det uroligheter i Nakhchivan ettersom dets azeriske innbyggere fysisk la ned den sovjetiske grensen med Iran for å kunne flykte fra området og møte deres etniske azeriske kusiner i det nordlige Iran, noe som ble sterkt kritisert av det sovjetiske lederskap og de sovjetiske mediene, som beskyldte azeriene for å omfavne islamsk fundamentalisme.
I januar 1990 erklærte Sovjetrepublikken Nakhchivan at den ville skille Nakhchivan fra Sovjet for på den måten å protestere mot Sovjets aksjoner under Svart januar, også kjent som Svart lørdag eller Januarmassakren, eller Qara Yanvar, som var en aksjon mot demonstrerende azeriere utført av den sovjetiske hæren i Baku den 20. januar 1990. Demonstrantene krevde utvisning av azerbaijanske kommunistoffiserer og krevde uavhengighet fra Sovjet. Deres retorikk var i følge en Human Rights Watch rapport, ”veldig anti-armenske.”
I Azerbaijan blir dette ansett som å være fødselen til dagens Azerbaijanske republikk. Landet var det første landet i Sovjet som erklærte uavhengighet, og foregikk Lithuanias erklæring med kun noen få uker.
Sumgait pogromene, også kjent som Sumgait massakrene eller Februarhendelsene, var en azeri-ledet pogrom mot den armenske befolkningen i Sumgait i det sovjetiske Azerbaijan i februar 1988. Den 27. februar 1988 dannet store mobber av etniske azeriere grupper som angrep og drepte armenere både på gaten og og i deres leiligheter; vidspredt plyndring og en generell mangel på handling fra politioffiserer tillot situasjonen å øke i styrke. De voldelige hendelsene i Sumgait var på en skala som ikke før hadde funnet sted i Sovjet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra vestlig media. Massakren kom i lyset av Nagorno-Karabakh bevegelsen som vant oppmerksomhet i det sovjetiske Armenia.
Den 28. februar kom en liten gruppe av relativt uvæpnede sovjetiske MVD soldater til byen og forsøkte å stanse de voldelige aksjonene, men uten å lykkes. Situasjonen ble til slutt stanset da flere professjonelt militærenheter med tanks og andre væpnede kjøretøy kom en dag senere. Styrkene sendt av regjeringen innførte krigslov i Sumgait og etablerte portforbud og endte krisen. Hendelsen ble bemerket med forbauselse i både Armenia og i resten av Sovjet ettersom etnisk kamp i landet stort sett var blitt undertrykt og offisielt ikke-eksisterende. Ideologi som internasjonalisme og Sovjet patriotisme hadde kontinuerlig blitt fremmet i republikkene for å unngå slike konflikter. Massakren, sammen med Nagorno-Karabakh konflikten, presenterte en stor utfordring for reformene som ble innført av den daværende generalsekretær i Sovjet, Mikhail Gorbachev, som ble kritisert for hva som ble ansett som hans sakte reaksjon på krisen.
Kirovabad pogrom var en annen azeri-ledet pogrom som hadde armenere i byen Kirovabad (dagens Ganja) i sovjetisk Azerbaijan i november 1988 som mål. En uidentifisert armensk presseredaktør sa kommandanten av de sovjetiske styrkene spurte innenriksministeren i Moskva om tillatelse til å evakuere noen av byens armenske befolkning på 100.000. Men forsøk fra de sovjetiske soldatene til å forsvare armenere under pogromen var til ingen nytte. Konflikten økte høsten 1988 ettersom armenere i Kirovabad og de omkrinliggende områdene ble drevet fra deres hjem og tvunget til å søke ly i Armenia. Den 23. november ble det gjort et forsøk på pogrom mot bygningen til byens eksekutivkommitte. Under kamper mellom aggressive folk og de væpnede styrkene som forsøkte å holde orden og forsvare de armenske borgerne ble tre soldater drept og 67 mennesker ble skadd. Opprørerne brant ned og ødela militærmaskinene.
Pogromer mot armenere begynte i Baku den 13. januar 1990, en gjentagelse av pogromene i Sumgait og Kirovabad. Armenere ble kastet i døden fra deres balkonner. Den azerbaijanske folkefront, som startet angrepene, hevdet at pogromene var et resultat av armensk aggresjon. De lokale autoritetene gjorde ingenting for å stanse volden og Bakus 300.000 armenere flyktet. MVD internstyrkene på 12.000 personer og flere sovjetiske soldatet og flåteenheter i Baku, samt Den kaspiske flåte intervenerte ikke for å stanse det, men hevdet at de ikke hadde blitt beordret av Moskva til å gjøre det. Den 15. januar erklærte autoritetene unntakstilstand i andre deler av Azerbaijan, men ikke i Baku, og pogromaktiviteten begynte å øke. Ut fra frykt om intervensjon fra de sentrale Sovjet autoritetene begynte folkefronten å blokkere militærbarrakker og hadde allerede tatt de facto kontroll i flere azerbaijanske regioner.
Den 19. januar 1990 stormet derfor 26.000 sovjetiske soldater Baku for å knuse folkefronten. Skytingen fortsatte i tre dager. Sovjet erklærte på vegne av av president Gorbachev en unntakstilstand, som kom til å vare i 4 måneder, men som kun ble offentliggjort etter at folkefronten var blitt stormet og mange av dem allerede lå skadd eller døde i gatene, hospitalene og likheus i Baku. På tross av at det ble hevdet at de sovjetiske troppene kun var ute etter å redde armenerne, så er det mye som taler for at de forsøkte å redde regimet, lov og orden og Sovjets fortsatte eksistens. Nesten hele befolkningen i Baku kom ut for å begrave de døde den tredje dagen, den 22. januar.
I mer enn 40 dager holdt landet seg unna arbeidsplassene for å vise sorg og masseprotest. Den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Yazov erklærte da at bruken av makt i Baku var ment å forhindre en de facto kupp av lokalregjeringen av den ikke-kommunistiske opposisjonen, folkefronten, for å forhindre deres seier i det kommende valget i mars 1990 og å ødelegge dem som politisk styrke slik at kommunistene ble værende med makten. Et spesialmøte i regi av det sovjetiske parlament i Azerbaijan holdt den 22. januar 1990 på krav fra det sivile samfunnet og på initiativ fra noen parlamentsmedlemmer forsøkte å vurdere den 20. januar hendelsen og vedtok noen dokumenter som fordømte operasjonen i regi av den sovjetiske hær. The Wall Street Journal redaktør hevdet den 4. januar 1995 at Gorbachev valgte å bruke vold mot uavhengighetssøkende azerbaijanere.
Den 18. oktober 1991 gjenopprettet parlamentet i Azerbaijan landets uavhengighet. Gorbachev unnskyldte seg senere med at: ”Erklæringen om unntakstilstand i Baku var den største feilen i min politiske kariere.” I 1994 vedtok Azerbaijans nasjonalforsamling en full politisk og juridisk evaluering av Svart januar. I følge en forordning vedtatt av Azerbaijans president Heydar Aliyev fra den 16. desember 1999 ble alle ofrene for volden gitt en ærestittel som Martyr av den 20. januar.
Heydar Aliyev returnerte etter å ha blitt kastet ut fra hans posisjon i politbyrået av Gorbachev i 1987 til hans fødested i Nakhchivan i 1990. Aliyev ble der valgt til Sovjetet av en overhvelmende majoritet. Han trakk seg fra CPSU og etter et mislykket august 1991 kupp mot Gorbachev førte han et opprop for uavhengighet for Azerbaijan, samtidig som han fordømte Ayaz Mütallibov for å ha støttet kuppet. I 1991 konsoliderte han sin maktbase som leder for sovjetet i Nakhchivan og hevdet Nachichevans nesten totale uavhengighet fra Baku.
Den 4. mai 1992 ble Nakhchivan skueplass for kamp i forbindelse med Nagorno-Karabakh krigen. Den største kampen begynte den 18. mai da armenerne erobret Nakhchivans eksklave Karki, et lite territorium som Armenias nord-sør hovedferdselsåre passerer. Denne befinner seg ennå under armensk kontroll. Etter Shushas fall beskyldte Mütallibov regjeringen i Azerbaijan Armenia for å ville erobre hele Nakhchivan, men på tross av dette erklærte Heydar Aliyev en unilateral våpenhvile den 23. mai og forsøkte å konkludere en separat fred med Armenia, noe den armenske presidenten Levon Ter-Petrossian uttrykte støtte for. Men konflikten i området førte til en hard reaksjon fra Tyrkia, som sammen med Russland står som garantist for Nakhchivans status i følge Kars avtalen.
Den tyrkiske statsminister Tansu Çiller annonserte at en hver armensk fremgang i Nakhchivan ville resultere i en krigserklæring mot Armenia. Russland på sin side erklærte at tredje parti intervenering i disputten kunne utløse en tredje verdenskrig. Tusener av tyrkiske soldater ble sendt til grensen mellom Tyrkia og Armenia. Russiske militærstyrker i Armenia møtte deres bevegelser gjennom å øke antallet soldater langs med den armensk-tyrkiske grensen og styrket forsvaret i en periode hvor krig mellom de to ble sett på som uunngåelig. Iran, som også reagerte på Armenias angrep, utførte en militærmanøver langs med sin grense med Nakhchivan som en advarsel overfor Armenia, som ikke utførte flere angrep mot Nakhchivan. Etter en periode med politisk ustabilitet vendte Azerbaijan seg til Aliyev i 1993 og inviterte ham å returnere fra eksil i Nakhchivan for å lede landet.
Nakhchivan har beholdt sin autonomi og er internasjonalt anerkjent som en konstituert del av Azerbaijan regjert av sin egne valgte parlament. En ny konstitusjon for Nakhchivan ble vedtatt gjennom et folkevalg den 12. november 1995 og vedtatt av republikkens rådssamling den 28. april 1998 og har vært i bruk siden den 8. januar 1999. Men republikken forblir isolert, ikke kun fra resten av Azerbaijan, foruten hele det sørlige Kaukasus. Vasif Talibov, som er relatert via ekteskap til Azerbaijans herskende familie, Aliyevene, fungerer som den nåværende parlamentariske lederen og er kjent for hans autoritære og korrupte styre. De fleste borgerne vil heller se tyrkisk TV fremfor Nakhchivansk, som en azerbaijansk journalist kritiserte for å være en propagandakanal for Talibov og Aliyevene. Det er økonomisk nedgang og energimangel på grunn av Armenias fortsatte blokkade av regionen som tilsvar på den azeriske og tyrkiske blokkaden av Armenia. Det er en høy emigrasjonsrate til Tyrkia.
Den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, også kjent som den armenske nasjonalbevegelse eller den armenske revolusjonsbevegelse, var en armensk kampanje for å gjenetablere en armensk stat i det historiske armenske hjemland i det østlige Lilleasia og Transkaukasus. Det var individuelle helter som ofret seg for saken, men bevegelsen var en organisert aktivitet som involverte tre organisasjoner: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party), også kjent som Armenakan, og Armenian Revolutionary Federation (ARF), hvor av ARF var den største og mest inflytelsesrike.
I etterkant av Van motstanden, som var en del av det russiske keiserrikets Kaukasus kampanje, under folkemordet på armenerne oppnådde armenerne å sette opp Administration for Western Armenia (1915–18), som var en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De holdt ottomanerne ute via de frivillige armenske enhetene innen den russiske Kaukasusarme, samt armenske militser.
Administration for Western Armenia, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Fra desember 1917 lå den under Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar og i begynnelsen på etableringen av Armenia gikk den sammen med andre armenske nasjonalråd i et kortvarig samlet Armenia.
Den russiske offensiven under Kaukasus kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra det ottomansk-tyrkiske styre. Med hjelp fra flere battalioner armenere rekrutert fra det russiske imperiet hadde den russiske hær progress på Kaukasus fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916. Russerne fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar 1917.
I mars 1917 etablerte de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland en provisorisk regjering, som kort tid senere skiftet ut Nicholas’ administrasjon i Kaukasus med en 5-medlemmers Special Transcaucasian Committee kjent som Ozakom, som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian og som skulle hele sårene utført av det gamle regime. Vest-Armenia skulle ha en generell kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Forordningen var en stor konsesjon til armenerne. Vest-Armenia ble plassert under sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Hakob Zavriev ville fungere som assistant for sivile affærer og han ville passe på at de fleste betjente var armenere. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både fra både de vestlige og Kaukasus frontene. Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg bolsjevikisk legitimitet.
Den 5. desember 1917 ble Våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og ottomanerne. Denne endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det ottomanske imperiet i Kaukasus kampanjen. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som Transkaukasisk Seim. Kommissariatet og Seim var tungt tynget av den formodningen av at Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati. De armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrig og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.
Som et resultat av at Det russiske keiserdømmet hadde gått i oppløsning som en følge av Den russiske revolusjon gikk armenerne, georgerne og azerierne uvillig sammen for å skape Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk i februar 1918. En nasjonalforsamling ble etablert og møttes 10. februar 1918, ledet av den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje og den 24. februar ble føderasjonen erklært.
Den 3. mars 1918 ble Brest-Litovsk avtalen, en fredsavtale mellom Sentralmaktene og Den russiske føderative sovjetrepublikk, vedtatt, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra Første verdenskrig. I Brest-Litovsk avtalen, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til det ottomanske imperiet. Det skulle ikke tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det ottomanske imperiet. Tyrkerne ble i Brest-Litovsk avtalen med andre ord tillatt til å ta tilbake de vestarmenske provinsene og overtok Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan.
I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både det vestlige og det østlige Armenia. Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det ottomanske imperiet nå seg i gang med å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk avtalen begynte derfor den tyrkiske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Den 21. mai fortsatte den ottomanske hæren, noe som førte til Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), BSlaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai).
Etter etableringen av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Mustafa Kemal Pasha og autoriteten til Turkish Grand National Assembly i Ankara, og den suksessfulle tyrkiske uavhengighetskrig, hvor under man vellykket motsatte de seg greske, armenske og franske styrker og sikret seg et territorium som ligner det de har i dag, endte de revolusjonære det ottomanske sultanat den 1. november 1922 og Tyrkia ble erklært den 29. oktober 1923. Bevegelsen var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen. Den tyrkiske nasjonalbevegelse utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva avtalen med Sovjet den 16. mars 1921, Ankara innrømmelsen med Frankrike, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig og Alexandropol avtalen og Kars avtalen, som fastsatte de østlige grensene.
Det wilsonske Armenia refererer til grensen for et foreslått Armenian trukket av USAs president Woodrow Wilson for Sèvres avtalen, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet etter mønster av hemmelige avtaler blant de allierte maktene og som ble signert av noen av de allierte under Første verdenskrig den 10. august 1920. Verken USA eller Sovjet signerte, ettersom landet hadde forhandlet frem Brest-Litovsk avtalen med det ottomanske imperiet i 1918. Avtalen ble ikke sendt til det ottomanske parlament for ratifisering ettersom den var blitt brutt den 18. mars 1920 av britene under okkupasjonen av Konstantinopel. Den ble aldri ratifisert av Det ottomanske imperiet.
Den foreslåtte staten inkorporerte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som Det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia. Denne regionen ble forlenget i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen for at Armenia skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.
Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i Armenia ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA via en invasjon av Armenia utført av fire tyrkiske battalioner, noe som fikk Armenia til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september. Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu og Slaget om Sarıkamış, Slaget om Kars og Slaget om Alexandropol sendte Mustafa Kemal Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.
Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Yerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk avtale. Avtalen, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. Armenia forsikret at de ville forsvare Kars. Den tyrkiske nasjonalbevegelse, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og Armenia, invaderte Kars samme dagen som avtalen ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.
Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske andsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfor å forsøke å nå Yerevan. Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha konkludert en avtale med Armenia om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytrasl sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.
Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem måtte de kapitulere. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.
På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Yerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol avtalen med Grand National Assembly of Turkey den 2. desember 1920. Avtalen, som endte den tyrkisk-armenske krig, ble signert før erklæringen vedrørende Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Det var den første avtalen signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat. Termene i avtalen ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.
I følge avtalen skulle Armenia skulle avvæpne det meste av sine militære styrker og Armenia ble nødt til å trekke seg fra Sevres avtalen, som stipulerte det wilsonske Armenia. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk avtalen mellom Sovjet og Det ottomanske imperiet. Armenia hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk avtalen, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum avtalen. I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de ottomanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde South West Caucasian Republic med senter i Kars blitt dannet, men denne ble lagt ned av britene i 1919 i etterkant av okkupasjonen av Istanbul, noe som gjorde Armenia i stand til å erøvre seg territoriene. Alexandropol avtalen endret grensene til Armenia til Ardahan-Kars grensen og Armenia måtte gi fra seg mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium, samt oppgi alle territoriene lovet det via Sèvres avtalen.
Avtalen, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Joseph Stalin, på kommando av Vladimir Lenin og samtidig som Armenia ble tvunget på kne av Den tyrkiske nasjonalbevegelse, beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere Armenia fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol avtalen skiftet ut med Kars avtalen.
På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det kommunistiske ARF ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920, selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen. ARF ble illegalisert og dets ledere sendt i eksil og mange av dets medlemmer reiste til andre steder i verden.
Dette andre sovjetiske angrepet fant sted i slutten av november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom Armenia og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.
Da Den røde hær den 4. desember 1920 gikk inn i Yerevan overga den armenske regjeringen seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember gikk Chekaen, Sovjets det hemmelige politi, inn i Yerevan. Dette endte Armenias eksistens ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under kontrollen til den kommunistiske regjeringen. Raskt etter oppsto Den armenske sovjetsosialistiske republikk under lederskap av Aleksandr Miasnikyan.
Maktskiftet fant sted den 2. desember i Yerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Armenia bestemte seg for å anerkjenne Soviets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF medlemmene ble tvunget ut av landet. Den delen som var okkupert av Tyrkia forble for en stor del deres slik det sto skrevet i Kars avtalen. Den armenske Sovjet republikk, som ble inkludert i den nyetablerte Transcaucasian Soviet Federated Socialist Republic, ble erklært under lederskapet til Aleksandr Myasnikyan.
Volden i Transkaukasia under den tyrkisk-armenske krig endte med en vennskapsavtale mellom Tyrkia og Sovjet. Vennskaps- og broderskapsavtalen, også kalt Moskva avtalen, undertegnet den 16. mars 1921, ga Tyrkia Kars regionen, som vil si dagens Kars, Iğdır og Ardahan, mens Sovjet fikk Adjarae.
Den tyrkiske nasjonalbevegelse tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres avtalen for der å komme frem til Lausanne avtalen av 1923, som annullerte Sevres avtalen og etablerte de nåværende tyrkiske grensene. Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene av Brest-Litovsk avtalen, Alexandropol avtalen, Moskva avtalen og Kars avtalen. Lausanne avtalen stadfestet dem.
Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.
Gjennom Kars avtalen av den 13. oktober ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt. Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.
Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).
I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å annullere Kars avtalen og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken. Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.
Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.
Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet opp ga sitt krav.
“Minst 30 brasilianere har solgt deres nyrer til en internasjonal menneskeorgan trafikkingring for transplantasjon utført i Sør Afrika, med Israel ståenede for mesteparten av pengene”, kom en lovgivningskommisjon i Brasil frem til. Pernambuco statslovgivningsetterforsningskommissjon begynte sine undersøkelser i desember og har siden hjulpet det føderale politiet og de juridiske autoritetene i å løse mysteriet rundt salg av menneskeorganer. To israelske borgere, Gedalya Tauber og Eliezer Ramon, samt 6 brasilianere ble arrestert i Recife, hovedstaden i Pernambuco.
Den israelske ambassaden i Brasil erklærte at de nektet for en hver deltagelse av den israelske regjering i illegal handel med menneskeorganer, men anerkjente at dets borgere, i ødtilfelle, kunne gjennomgå organtransplantasjon i andre land med støtte via deres helseforsikring.
I følge kommisjonens leder, Raimundo Pimentel, er det israelske standpunktet i bestefall antietisk ettersom trafikk i organer kun kan finne sted i en stor skala hvis det er en hovedkilde for finansiering, slik som det israelske helsesystemet. I følge professor i medisinsk antropologi, Nancy Scheper-Hughes, som var med på å danne og fungerte som direktør for Organs Watch, en organisasjon dannet i 1999, som opererer fra University of California, Berkeley, og som har forskningsprosjekter i over et dusin land, begynte internasjonal trafikk av menneskeorganer for 12 år siden. Den ble fremmet av Zacki Shapira, som tidligere var direktør på et hospital i Tel Aviv. Shapira utførte mer enn 300 nyretransplantasjoner, hvor av noen av dem ble gjort i andre land, slik som Tyrkia. Dem som mottok var rike eller hadde veldig god helseforsikring og donorene var fattige folk fra Øst Europa, Filippinene og andre utviklingsland.
UN Convention against Transnational Organised Crime, som blant annet dekker forebyggelse, håndhevelse og sanksjoner vedrørende trafikk i mennesker, inkluderer i sin definisjon av menneskelig utbytting utvinningen av organer. WHO har også fordømt praksisen med å selge kroppsdeler og organer, noe som er forbudt i det meste av verden. I november 2000 erklærte World Medical Association at betaling for organer eller kroppsvev for donasjon og transplantasjon skulle bli forbudt. I Brasil er det å kjøpe og selge organer en forbrytelse som i følge en lov fra 1997 kan straffes med opp til 8 år i fengsel. I tilfelle donoren dør kan straffen bli opp til 20 år. En person som selger hans eller hennes egne organer kan få opp til 3-8 år i fengsel.
I følge den lovgivende granskningskommisjonen, politiet og de juridiske autoritetene var ressursene fra det israelske helsesystemet ”en avgjørende faktor”, som tillot nettverket å fungere og det nødvendige forholdet som skulle til for massiv trafikk. Organtrafikk krever enorme finansielle og tekniske resurser, ettersom problemene relatert til forholdet mellom donor og mottaker og på grunn av at transplantasjon ikke kan bli utført i et hvilket som helst hospital.
Fire år siden stanset Moldova en blomstrende babyadopsjonshandel på grunn av frykt for at noen skulle stjele organer. I følge Haaretz utforsker Romania lignende anklager i Israel og har stanset tillatelse til å adoptere romanske babier for dusinvis av par. For få dager siden sto det i Haartez at romanske autoriteter ser på mulige bånd mellom israelske adopsjonsbyråer og en illegal global konspirasjon som går ut på salg av organer for transplantasjon. Den romanske ambassaden i Israel har spurt og mottok fra Arbeids- og sosialaffære ministeriet en liste over alle barn født i Romania, som har blitt brakt til Israel via adopsjon i de siste årene. Man ønsker å finne ut om alle barna kom til Israel med alle sine organer inntakt. Granskningen var en del av en bredere etterforskning som involverer romenske barn sendt til Italia og USA. I følge Haaretz har noen israelske leger vært involvert i illegal nyretransplantasjon og salg av menneskelige egg i Tyrkia, Romania og andre land i Øst Europa, hvor mange israelere, sammen med sine israelske leger, drar til på såkalt organturisme for å utføre transplantasjon.
I følge Huffington Post resulterte en nylig opprulling av en korrupsjonssirkel i New Jersey til at 44 mennesker, inkludert statslovgivere, regjeringsoffiserer og flere rabbier, ble arrestert og tiltalt for å drive en internasjonal pengevasking svindelforetagende som trafikkerte menneskeorganer. Dette førte til at Israel igjen har kommet i søkelyset når det kommer til organtransplantasjoner. I følge Scheper-Hughes var Levi-Yitchak Rosenbaum involvert i illegal organtrafikk gjennom besøk til utlandet for der å enten tvinge eller mislede folk til å komme til New York, hvor de ville bli betalt 10.000 dollar for en nyre som kunne bli solgt for mellom 160.000-200.000 dollar. I følge henne ble transplantasjoner av solgte organer utført ved Mount Sinai Medical Center i New Jersey og Albert Einstein Medical Center i Filadelfia.
New Jersey har aldri manglet korrupsjonsskandaler, men den som utfoldet seg i sommer var overraskende selv for standardene til den stat som inspirerte filmserien The Sopranos. New Yersey har nå blitt en base for Kosher Nostra’ og Mossad aktivitet. Blant annet har Levy-Izhak Rosenbaum blitt anklagd for å ha stjålet og transportert menneskeorganer. FBI brukte et konfidensielt vitne for å identifisere et antall syriske jødiske rabbier som brukte synagoger og yeshivas som pengevask fronter for illegalt salg av organer.
På tross av økende bevissthet rundt internasjonal organhandelsindustri er ikke denne bra forstått på grunn av mangel på informasjon og dens utbredte karakter. I følge World Health Organization (WHO) har jakten på organer økt rundt om i verden på grunn av en økning i nyresykdommer og mangel på sådanne. Verden rundt venter stadig flere fortvilte mennesker på livsnødvendige transplantasjoner. Det er prekær mangel på egnede organer enten det gjelder nyrer lever lunger hjerter mm. Bare i USA ligger om lag åtti tusen i kø og antallet som dør mens de venter er minst fem tusen i året. I Norge har det i de senere år vært i gjennomsnitt 2-300 i tilsvarende køer og ifølge Stiftelsen Organdonasjon dør det fortsatt mange på venteliste også her i landet. Kun 10 prosent av det globale behovet ble møtt i 2005. Som et resultat har illegal nyrehandel økt enormt over de siste årene med et utstrakt illegalt antall nyretransplantasjoner ukjent selv for WHO.
“Del av løsningen er å gå vekk fra den tro at om at det kun er myter” sa Scheper-Hughes, som hevder at et lavt anslag setter antallet trafikkerte nyrer til 15.000 hvert år. Utover Israel er Egypt, Brasil, Sør Afrika, Indonesia, India og Irak, hvor det i etterkant av invasjonen har blitt skapt et blomstrende marked, noen av de største spillerne i dette spillet. Organtrafikk er illegalt i alle disse landene, men krig og nød gir grobunn for denne slags aktiviteter. På internasjonale nettsteder finnes en rekke tilbud om transplantasjoner. Det er særlig land som India Kina Filippinene Nigeria Pakistan Tyrkia Moldova og Mexico som går igjen.
Generelt tjener selgeren mellom 2000-6000 dollar for en nyre. Omkring 1000 dollar er hva en inder eller en afrikaner kan få for en sund nyre på den globale markedsplassen for organer. En filippiner kan få litt mer, 1.300 dollar. Høres det ut som en nyre fra Romania eller Moldova er bedre, ja, så kan den fås for 2.700 dollar. I den dyrere ende finner vi nyrer fra Tyrkia og Peru til 10.000 dollar stykket. Aller dyrest er, naturligvis, nyrer fra USA og Europa. 30.000 dollar skulle være markedsprisen på en god, amerikansk nyre, mens en tysk kan bli solgt for 40.000 euro. Det billigste stedet å få tak i menneskeorganer nå er i følge Scheper-Hughes Irak. Dette på grunn av at sanksjoner og krig har ført til enorm stor fattigdom.
Fattigdom og korrupsjon er årsaker til at selgere gir fra seg deres organer ettersom de fleste donorer ser det som den eneste muligheten for å tjene penger. Uvitende på alle riskene involvert finner donorene seg ofte kun i enda verre tilstand enn før operasjonen, og med få eller ingen penger igjen til å leve for. De fleste kjøpere, som har måttet vente på transplantasjon i måneder, presses syke mennesker, som leter etter muligheter for å overleve, til å begå illegale handlinger av sitt desperate behov. I sin og frustrasjon og fortvilelse tyr til tilbud om organreiser. Ofte blir de fortalt at de menn og kvinner som de kjøper fra er friske og i god form. I noen deler av India bruker fattige deres nyrer som gjeldssikkerhet for lån av penger. Lawrence Cohen, UC Berkeley professor i antropologi, har dokumentert at nyrer i regionen ofte blir solgt til rike mennesker i Sri Lanka, Bangladesh, Gulf statene, Storbritannia og USA. I følge ham solgte flesteparten av dem deres nyrer for å betale lån, men var tilbake i gjeld kort tid senere.
Det finnes mange tragiske skildringer av donorenes skjebne. Fattige mennesker drar fra Moldova til Tyrkia i den tro at de skal få arbeid. Men det viser seg at den såkalte jobben består i være donor. I media har det vært rapportert at fattige barn blant annet fra Russland er blitt kidnappet for å selges som donorer. Andre er blitt innlagt på sykehus og istedenfor å få behandling som foreskrevet er de blitt utsatt for grotesk organtyveri. Vi har nok bare sett toppen av isfjellet når det gjelder mafiastyrt organtrafikk.
Vi ser det samme mønsteret som under den gamle kolonialismen. Det er rike menn svært få kvinner – i vestlige land som USA, Canada, Australia, Tyskland, Israel, Storbritannia og Italia som benytter seg av mulighetene til handel med organer. De kjøper ikke organer i vestlige land som USA hvor det er forbud mot slikt kjøp og salg, men i land hvor det er tillatt. I dag er det omkring 60.000 europeere som står på venteliste for å få en ny nyre eller lever. Når mangelen på organer i EU er så stor er det stor risiko for at det allerede illegale markedet for organhandel blir mer omfattende, noe som gjør det viktig å komme al form for organturisme til livs.
Ettersom suksessen av organtransplantasjon øker blir gapet mellom forsyningen og etterspørselen for organer større. 15-30 prosent av pasienter i Europa dør mens de venter på grunn av den store mangelen. Internasjonale forbryterorganisasjoner har identifisert dette lukrative gapet og satt press på folk som befinner seg i ekstrem fattigdom. I følge Scheper-Hughes: ”Hva vi har nå er at folk reiser over det hele og får tak i konstruksjonsarbeidere og illegale, udokumenterte arbeidere, som kun forsvinner; De ender opp i desperate situasjoner og fattigdom uten medisinsk tilsyn og en høyere risiko for å bli syke.”
Handel med organer er brudd på menneskerettighetene ettersom en slik handel kan bli sett på som en form for menneskehandel. Vår tids kannibalisme kaller Scheper-Hughes den omfattende handelen med organer. Mens det for ti år siden først og fremst var folk fra de arabiske landene som i stort antall reiste til Bombay, Calcutta og Delhi for å kjøpe en nyre av fattige indere eksisterer det nå ifølge Scheper-Hughes en velorganisert handel over store deler av verden på tross av at handel med organer er imot god legeetikk og fordømmes av så vell regjeringer som humanitære organisasjoner og leger i størstedelen av verden.
Den kinesiske regjering vil nå begrense antallet organtransplantasjoner til utlendinger. Årsaken er at mange hospitaler heller selger ettertraktede organer til rike utenlandske gjester enn til fattige kinesere. Hvert år behøver to millioner kinesere organtransplantasjon, men mangelen på organer gjør at kun 20.000 blir operert. Gjennom å stoppe den såkalte organturismen håper regimet i Peking å vaske bort Kinas rykte som skruppelløs fri kapitalistisk markedsplass for organhandel. De organer som har dukket opp til salg på det frie marked er fremfor alt kommet fra henrettede fanger, og da ikke aller minst torturerte Falun Gong fanger.
I India, som i flere år har vært kjent som Nyrenes varehus og Den store organbasar og som har fungert som et av de største sentrene for nyretransplantasjoner i verden, er det økende motstand mot organturismen. Det er lave kostnader og nærmest ubegrenset tilgang. Kun tre av delstatene har vedtatt et forbud mot salg av organer. Dette på tross av at WHO har uttrykt stor bekymring over situasjonen og har oppfordret alle land til å forby handel med organer. Tidligere i år brakte Aftenposten informasjon om pakistaneren Mohammed Iqbal, som sto overfor et forferdelig valg: Han måtte enten donere bort en nyre eller selge sine egne barn. Den fattige mannen står i gjeld til sin husvert, som nå krever tilbakebetaling av det han skylder. For å få penger blir han nå derfor tvunget til å donere bort en nyre. Dagbladet skrev om dansken Jim Jarlmann, som hadde ventet på ny nyre i seks år da han reiste til Pakistan og kjøpte seg en. Han betalte 180.000 kroner. Donoren fikk bare 9.000.
Det man kan gjøre for å endre situasjonen er å sette inn tiltak som fjerner grunnlaget for organturismen. Dette gjennom først og fremst å innføre mye mer omfattende måter å rekruttere donorer på. Spørsmålet om samtykke til at ens organer etter at det er slått fast at en er hjernedød – kan benyttes til å redde andre bør stilles oss alle på flere tidspunkter i livet. Her gjelder det å finne egnede former og gi forsvarlig informasjon. Dette kan for eksempel bli en del av fastlegenes rutiner. Deretter bør vi satse på den mest framtidsrettede løsningen: Å utvikle egnede organer fra stamceller som kan bli til alle slags celletyper i kroppen vår. De vil også kunne injiseres for å istandsette delvis ødelagte organer. Her har forskningen kommet et godt stykke videre de siste årene og det pågår store satsinger i blant annet California, Spania, Storbritannia og Sverige. I Norge har den borgerlige regjeringen forbudt dette, noe man bør endre så snart som mulig.
Generelt:
HowStuffWorks: How Organ Transplants Work
International traffic in human organs
Toward Freedom – Organ Snatchers
The Organ Trade: A Global Black Market
Illegal Organ Trafficking Poses A Global Problem
Trafficking in organs in Europe
Israel
”There is an old Jewish joke that tells the story of a dying Jewish merchant who calls his son to his sickbed just before he perishes. He tells him, “Listen to me Moisha’le, life is not just about money… you can also do gold and diamonds.”
Dissident Voice: The IDF – Israel’s Organ Grinder
”Earlier this week, the Sweden’s biggest daily, Aftonbladet, published an article that suggested Israeli military troops killed young Palestinians and stole their organs. The man who penned the article, Swedish photographer and journalist Donald Bostrom, claims he witnessed such an incident himself in the early 1990s. The article has attracted a great amount of international attraction and sparked an intense media debate in Sweden as well as outside. Israel has responded with fury over the piece, accusing Sweden of publishing a “blood libel against Jews” and demanding that national authorities officially condemn the article.”
Israel Claims Swedish Press Committing ”Blood Libel” over Organ Theft Allegations
Høyesterettsdommer Elyakim Rubinstein beordret politi å lansere en forskning mot professor Yehuda Hiss, landets ledende patolog og direktør ved Abu Kabir Forensic Institute, som blir anklagd for en lang liste anklager, og da ikke minst illegal salg av og handel i organer og kroppsdeler som blir fjernet fra avdødde personer uten tillatelse, samt det å sette tilbake falske organer, slik som toalettpapirruller og metalltråd for på den måten å fylle tomrommene i kroppen og skjule tyveriet, i returnerte kropper. En ransakning av instituttet fant store forsyninger av lagrede organer tatt ulovelig fra soldaters kropper. Over årene har lederne av instituttet gitt flere tusen organer til forskning uten tillatelse, mens man har opprettholdt et lager av illegale organer. Det har i enighet med de avdødes familier blitt besluttet at graver vil bli åpnet og organene begravd sammen med levningene av hver soldat involvert.
Israel har tilstått at doktorer ved Abu Kabir hadde stjålet vitale organer av tre palestinske tenåringer drept av IDF. Den israelske helseminister Nessim Dahhan sa på et svar på et spørsmål fra et arabisk medlem av Knesset, Ahmed Teibi, at han ikke kunne nekte for at organer fra palestinsk ungdom og barn drept av IDF ble tatt ut for transplantasjon eller vitenskapelig forskning. Teibi skal selv ha mottatt bevis på at israelske doktorer ved instituttet stjal slike vitale organer som hjerte, nyrer og lever fra palestinere drept av IDF i Gaza og Vestbredden. Israelske autoriteter beholder normalt kroppene til drepte palestinere i noen dager uten noen forklaring.
Den svenske avisen Aftonbladet hevder nå i artikkelen Våre sønner plyndres for sine organer, som også siterer den nylige arresten av en New York rabbi beskyldt for å drive trafikk i menneskeorganer, at israelske patologer har fjernet og plyndret kroppsdeler og indre organer fra palestinske krigsofre for å bøte på Israels enorme kø av folk som venter på å få transplantert nye organer uten tillatelse.
Tusener av palestinske sivile har blitt drept av israelske styrker via massakre, etnisk rensing, bruk av hvit fosfor mot sivile, massehenrettelser, tortur, bombing av flyktningleire osv. Dette kan forklare forklare hvorfor skadde og drepte i mange tilfeller blir tatt til medisinske fasiliteter og returnert kun for å bli begravd umiddelbart uten å forklare hvorfor deres kropper ble åpnet “for autopsi” og sydd sammen igjen med manglende organer.
“The reporter Donald Bostrom, Aftonbladet claim that Levy Rosenbaum, a Jewish resident of New York Brooklyn, is involved in human organ trafficking.Bostrom stated that nearly half of kidney transplants conducted in Israel since 2000 were illegally purchased from Latin America, Turkey and Eastern Europe.The reporter also claimed that Israel’s Foreign Ministry is aware of the illegal trade but acted against it.Rosenbaum was arrested in July after he told an undercover FBI agent that he is a “match maker”, the agent was taping him while posing as a customer. Later on, Rabbis and elected officials were arrested in New Jersey for human organ trafficking.Rosenbaum said that he buys bodies from poor families in Israel for $10.000 and would then sell the organs to patients in the United States for $160.000.In its report the Aftonbladet newspaper noted that Israel is the only Western state that does not condemn illegal organ trade, and fails to take any legal action against the doctors and persons involved in it.”
Anklagen, samt et svensk krav om at det hele må granskes, har utløst en diplomatisk krise av dimensjoner mellom de to landene. ”Vi krever og forventer en formell fordømmelse fra den svenske regjeringen”, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu i en tale under en regjeringssamling.
Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt har svart tilbake at Israel ikke kan vente seg noen fordømmelse av artikkelen ettersom dette ville være et brudd mot ytrings- og pressefriheten. ”Det er viktig for meg å si at man ikke kan henvende seg til den svenske regjeringen og be den bryte med den svenske grunnloven”, sier han. ”Fra noen hold i Israel har det kommet ønsker om at vi skal gå offentlig ut og beklage og ta avstand fra denne artikkelen, eller sågar gripe inn for å stoppe den. Men slik fungerer ikke vårt land – og slik skal det heller ikke fungere”, legger han til. Den israelske avisen The Jerusalem Post skriver at Bildt har sagt at han forstår hvorfor artikkelenen skaper de sterke israelske reaksjonene, men legger til at grunnleggende verdier i samfunnet best vernes av fri diskusjon.
Sveriges ambassadør til Israel, Elisabet Borsiin Bonnier, har beklaget den såkalte antisemittiske artikkelen i Aftonbladet. Men utenriksdepartementet i Stockholm har tatt avstand fra Bonniers beklagelse, og dette får den israelske høyrevridde utenriksministeren Avigdor Lieberman, som mener det er sterkt beklagelig at svensk UD ikke griper inn mot den omstridte avisartikkelen og sammenligner den med gamle antisemittiske løgner, som at jøder ofrer kristne barn i ritualdrap for å få tilgang til barnas blod, til å reagere knallhardt mot sin svenske kollega. ”Fordøm artikkelen, ellers kastes en meget lang skygge over alle politiske og diplomatiske relasjoner mellom vår to land”, sa en talsmann for Lieberman til Sveriges utenriksminister Carl Bildt.
Lieberman har ført en tirade mot den svenske utenriksministeren og minnet ham om den rollen landet spilte under Andre verdenskrig. ”Det minner oss om Sveriges opptreden under andre verdenskrig, da svenskene heller ikke grep inn (mot jødeutryddelsene). Pressefrihet betyr at man skal offentliggjøre sannheten og ikke løgner”, framholder den israelske utenriksministeren. Men svensk UDs talsmann Anders Jörle gjør det klart at det ikke er departementets oppgave å bestemme hva som skal stå på trykk i avisene. ”Departementet driver ingen sensur av artikler i svensk presse”, fastslår Jörle.
Lieberman kritiserte tidligere i år utenriksminister Jonas Gahr Støre og 150-års jubileet for Knut Hamsun. ”Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en ”kriger for menneskeheten”, sa Lieberman til en gruppe studenter på universitetet Ariel i Israel, ifølge Haaretz, som skriver at markeringen har fått kritikk både i Israel og av jødiske organisasjoner, og nå også av Den internasjonale Raoul Wallenberg-stiftelsen. Den Internasjonale Raoul Wallenberg-stiftelsen gikk i VG i juli til knallhardt angrep på dronning Sonja for hennes hyllest av Knut Hamsun. I et brev sendt direkte til det norske slott fredag, refset den anerkjente stiftelsen kongehuset – og i særdeleshet Dronningen.
I en pressemelding fra utenriksdepartementet publisert i juli forklarte UD sitt standpunkt om markeringen av Knut Hamsun. I uttalelsen la departementet vekt på at markeringen er en hyllest av forfatteren Hamsun, men at de mørkere sidene av forfatterens liv også blir tatt opp under markeringen, noe Israel kunne tolerere. ”Norske regjeringer har tatt et helt klart standpunkt mot nazi-ideologien og de skrekkelige resultatene den førte til. De har tatt et like klart standpunkt mot anti-semittisme og rasisme”, sto det.
Lieberman tok seg også tid til å refse sin norske kollega Jonas Gahr Støre og hans opptreden under Irans president Mahmoud Ahmadinejads tale på FNs Durban II-konferanse mot rasisme i april i år. ”Den norske representanten var blant de få som ikke gikk ut. I dag forstår jeg at det ikke er en tilfeldighet. Hvor langt er det mulig å gå?”, spurte Lieberman. Støre forklarte i etterkant av talen til den iranske presidenten at han ble sittende fordi han hadde blitt oppfordret av andre europeiske land om å ta til motmæle.
”Det er opp til norske myndigheter å stanse denne rettferdiggjøringen av nazismen og leve opp til de standarder verden forventer. Hvis ikke, må Norge leve med konsekvensene av denne uakseptable oppførselen”, sa Nicholas Tozer, en av de 15 styremedlemmene i stiftelsen.” I et protestbrev tilsluttet Tozer seg til kritikken fra fremstående bekjempere av antisemittisme, som mener Norge skader arbeidet med å fremme kunnskap om folkemordet på europeiske jøder under andre verdenskrig.
Også Israels tidligere ambassadør i Sverige, Zvi Mazel, som i 2004 ble verdenskjent for å ha gått til angrep på et svensk kunstverk, som han mente glorifiserte palestinske selvmordsbombere, går hardt ut mot Aftonbladet og resten av den svenske pressen. ”Det finnes ingen pressefrihet i Sverige. Det er en illusjon”, siterer Aftonbladet ham på. ”85 prosent av avisene som gis ut i Sverige, både de lokale og de riksdekkende, eies av partier på venstresiden. Spesielt Socialdemokraterna og fagforeningene. Og helt siden Olof Palmes tid på 60-tallet har de kommet med ustanselige angrep. De slenger skitt på Israel.” Men dette er imidlertid ikke første gang han har gått til angrep på svensk presse. Noen dager etter at han gikk til angrep på det nevnte kunstverket sa han til Svenska Dagbladet at det daglig ble oppfordret til å drepe jøder i svenske medier. Hans kone Michelle Mazel har nå gått ut i den israelske avisen Jerusalem Post med et innlegg hvor hun sier at Aftonbladet-artikkelen er et eksempel på misbruk av ytringsfriheten.
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, mener at den svenske regjeringen har gjort rett i å ikke fordømme artikkelen. ”Jeg er glad for at den svenske regjeringen har opptrådt som den har gjort. En regjering i et fritt og demokratisk samfunn har ingenting med å fordømme sin egen eller andre frie land sin presse”, sier han til Dagbladet.no, og sier at Aftonbladet med artikkelen, så fremt opplysningene som kommer frem i den er riktige, har ivaretatt pressens grunnprinsipper. ”En fri presse har tre oppgaver: Å formidle informasjon, å avdekke kritikkverdige forhold, som kanskje er det aller viktigste, og å ta standpunkt. Den svenske regjeringen har rett til å kreve at Aftonbladet har sjekket og dobbeltsjekket at opplysningene som kommer frem stemmer, men det er også det. Aftonbladet er selv ansvarlige for å beklage artikkelen dersom det viser seg at opplysningene ikke holder vann.”
Kokkvold, som blant annet sier ”Dette er utidig og viser at den israelske regjering ikke har full oversikt over hva som er pressens oppgave og regjeringens oppgave i forhold til den. I et fritt samfunn har regjeringen som oppgave å forsvare den frie presse”, mener med andre ord at den israelske regjeringen ikke har noen rett til å kreve at Sveriges regjering fordømmer artikkelen. Han forstår imidlertid at artikkelen ikke blir godt mottatt i Israel. ”Det er høyst legitimt at den israelske regjeringen raser, men de kan likevel ikke kreve at den svenske regjeringen skal ta avstand fra artikkelen”, sier han.
I Israel har statsminister Ehud Barak bedt om en juridisk vurdering for å utrede om man kan stemme for retten journalisten som skrev artikkelen i Aftonbladet, Donald Boström, som hevder at behovet for organer er stort i Israel og at det har pågått en omfattende ulovlig organhandel over lengre tid. ”Det skjer med myndighetenes samtykke, og framtredende leger på store sykehus deltar”, tilføyer han.
Da den kristne avisen Magazinet trykket Muhammed-karikaturene, tegninger som viste profeten Muhammed med en bombe i turbanen, i januar 2006 var det visstnok fordi ytringsfriheten vår var truet. Det var i følge avisen en plikt å trykke det noen forsøkte å hindre skulle bli trykket: ”Jeg mener at ytringsfriheten er under press, og dette er en viktig debatt som må på bordet”, hevdet redaktør Vebjørn K. Selbekk, som mente det var viktig å sette søkelyset på det han hevdet var muslimske ”voldstrusler mot ytringsfriheten.” I følge ham handlet det om å ”prøve å kjempe mot den snikinnskrenkning av ytringsfriheten.”
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, som støttet Magazinets redaktør i denne saken, uttalte at ”Det er en måte å markere den frie ytring på. Publikum og lesere har dessuten hørt om disse tegningene fra før, og da er det greit at de får se hvordan de ser ut”, sa Kokkvold til Magazinet, og la til at ”Vi burde kanskje presse Islamsk Råd til å kurse sine medlemmer i ytringsfrihet, som er en forutsetning for et demokratisk liv.”
Ifølge Oddbjørn Leirvik, førsteamanuensis i interreligiøse studier ved UiO, var det hele en overlagt fornærmelse som rammet mange muslimer. Feilen som ble begått var at det ble gitt et inntrykk av dette var en trussel fra muslimer flest mot ytringsfriheten, og så svarte man på det ved å fornærme alle muslimer. I følge ham finnes muslimer i Europa som truer ytringsfriheten, men kun i små grupper. ”Jeg er enig i at ytringsfriheten må forsvares, men den kan bare fungere hvis alle aktører pålegges et minstemål av anstendighet”, hevdet Leirvik, som samtidig hevdet at norske muslimer ikke hadde forsøkt å begrense den norske ytringsfriheten.
Ikhlaq Ahmad, talsmann i Islamic Cultural Centre på Tøyen i Oslo, sa i et intervju med Dagbladet.no at man jobber for å bygge bro mellom kulturer og religioner og bygge forståelse og at de ikke vil foreta seg noe i sakens anledning, men at de sørget over det som hadde skjedd ettersom det er en klar tradisjon at man ikke trykker bilder av profeten, og en klar og tydelig oppfatning blant muslimer at det bør man ikke gjøre, og det mens man feiret at pilgrimsferden Hajj hadde begynt. At norske muslimer skulle representere en voldelig trussel mot ytringsfriheten stiller han seg uforstående til.
Tegningene hadde skapt debatt i Danmark og det hadde kommet reaksjoner også fra muslimer langt utenfor Danmarks grenser. Flere muslimske land, med Egypt i spissen, hadde engasjert seg i saken og lagt press på danske myndigheter for å få avisen straffet for det de mente var en fornærmelse av Islam. Det kom krav fra flere muslimske land om at det offisielle Norge måtte beklage. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var ikke særlig stødig på hånden i starten, men til slutt var alle tilsynelatende enige om at statsledere ikke har noe med å beklage hva aviser skriver eller publiserer bilder av. En fri presse kan ikke instrueres eller sensureres av utenforstående, var den åpenbare konklusjonen som enkelte trengte litt tid på å komme fram til og kommunisere.
De som med en gang var tydeligst på at den minste lille tvetydighet fra Støre ville være en skandale, var Fremskrittspartiet. Resten av opposisjonen sa seg ganske enig. Avisen Dagen (nå fusjonert med Magazinet) la seg også på denne linjen. Den som etter min mening var klarest i sitt budskap, var den utmerkede generalsekretæren i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, som med sine tale- og skrivegaver virkelig satte på plass dem som forkynte en slags gyllen middelvei mellom ytringsfrihet og religionsdialog i møte med totalitære stater.
Magazinets sjefredaktør, Odd Sverre Hove, støtter nå Israels krav om offisiell beklagelse og sier i avisen Magazinet at han er rystet over Sveriges utenriksminister Carl Bildts håndtering av saken og at ”Han gir uttrykk for at ytringsfriheten er enveiskjørt. Aftonbladet har rett til å ytre seg, men det har Sveriges utenriksminister også. Han burde ta til motmæle og tilbakevise avisens kritikk av Israel. Slik Bildt opptrer nå, er han helt på jordet.”
Hove mener den svenske utenriksministeren bør beklage påstandene om at israelske soldater selger organer fra drepte palestinere. På spørsmål om Sveriges utenriksminister har noe med hva Aftonbladet trykker å gjøre sier han at ”Han har en enorm stor betydning når det gjelder å signalisere avstand til jødehat. Jeg mener saken i Aftonbladet er åpenbar antisemittisme og at kildegrunnlaget er syltynt.” I følge skal ikke ytringsfriheten misbrukes til å spre antisemittisme og at det er utenriksministerens oppgave å sikre at jødehat ikke får gå upåaktet hen.
Boström beskriver blant annet hvordan en navngitt 19 år gammel palestinsk gutt skal ha blitt utsatt for organtyveri av israelske soldater i 1992. I en artikkel i Magazinet skrev Hove på lederplass at ”Boström skriver så makabert detaljert (og kildemessig dypt anfektbart) om de forskjellige kulenes treff i den 19 år gamle kroppen at han selv burde ha vært i stand til å spørre om det overhodet kunne finnes uskadde indre organer igjen å ”stjele”. Hele artikkelen oser at ukritisk etterplaprerjournalistikk.” Men bør ikke prinsippet om ytringsfrihet gjelde uansett, selv når innholdet i ytringen regnes som kontroversielt?
I sin iver etter å logre halen for Israel ser Magzinet ut til å glemme et viktig prinsipp om pressefrihet – at den er uavhengig og fri. Under striden om karikaturtegningene først publisert i de danske avisene Jyllands-posten, Politiken og Berlingske Tidende var tonen noe annerledes. Da ble Støre kritisert for å ikke ta et klart standpunkt i saken. Senere valgte Støre å stå lojalt på rettighetene til Magazinet. Dette viser oss at det ikke er prinsippet som er så viktig, men hvem slike artikler rammer. Muslimer må tåle såpass, men jøder skal forskånes fra slike meninger.
Dette henger ikke på greip. Da det ble avkrevd av vår utenriksminister å ta avstand fra muslimhets og blasfemi så ble dette kontant avvist. Til stor lettelse for Vebjørn Selbekk og Kristen-Norge. Nå skal vi altså gjøre det motsatte? Nøyaktig de samme argumentene som Hove nå bruker kan benyttes for å kritisere gjengivelsen av Muhammed-karikaturene. Dette er med andre ord det endelige beviset på at Dag Solstad hadde rett: I et essay i Samtiden skrev han at Muhammed karikaturstriden var en usedvanlig pløsete, kristen pøbelstrek. Muhammed-karikaturene handlet aldri om ytringsfrihet. Det handlet om å provosere muslimer. Og på den måten å sikre egen vekst.
Egentlig burde jo Magazinet og dets like, slik som Selbekk og Kokkvold, som støtter de svenske myndighetene med klar referanse til det han selv opplevde i forbindelse med striden rundt Muhammed-karikaturene, nå gjør, selv gå i bresjen for også kristenprovoserende stoff om det virkelig var ytringsfrihetens kår som var dets agenda. Men det var det jo aldri. Lars Gule, Kokkvold og Selbekk fungerte som nyttige idioter i den påfølgende, helt unødvendige, krigen om ytringsfrihet, for folk vil til evig tid få drapstrusler for sine ytringer av galninger. Vi behøver ikke å være pompøst bekymret for ytringsfriheten av den grunn. Vi bør ikke være så bevisstløse i vår beslutning om å dele ut roperter og talerstol til rasistiske ytringer slik Magazinets redaktør gjorde.
Magazinets redaktør hisset seg voldsomt opp over regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre for det han oppfattet som en beklagelse av denne karikaturtrykkingen.” Nå krever den samme avisen Magazinet at den svenske regjeringen ber om unnskyldning for en artikkel trykket i en svensk avis.
Partiet FrP og FrPs innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, ytret flere ganger sin mening om saken og oppfordret norsk presse til å stå opp for ytringsfriheten ved å trykke Muhammed-karikaturene. I følge Amundsen var det ”skremmende å se hvordan store deler av norske medier bevisst unnlater å trykke Muhammed-karikaturer.”
I følge Amundsen, som hevdet at norsk presse opptrådte feigt mens det stormet som verst rundt Muhammed-karikaturene i 2006: ”Jeg ble flau på Norges vegne da regjeringen med Jonas Gahr Støre i spissen i 2006 var mer opptatt av å blidgjøre totalitære regimer enn å forsvare pressefriheten. Dette er ikke verdier vi forhandler bort for å tekkes ekstremister.” I følge Amundsen skulle norske myndigheter ”forsvare aviser som uredd står opp mot undertrykkende ideologier.” ”Nå må de stå opp for sin drapstruede kollega i Danmark og vise at ytringsfriheten også gjelder i Norge”, sa han, og la til at ”Fundamentalistene som ikke trives med friheten i Norge kan når som helst melde flytting til muslimske land som Saudi-Arabia eller Iran.”
Amundsen, som oppfordret norsk presse til å stå opp for ytringsfriheten, bør nå gå ut og kreve at norske aviser trykker den Israel-kritiske artikkelen som Magazinet ønsker at den svenske regjering skal beklage, at Magazinets redaktør flytter til Israel og at Israel er en ekstremiststat som krever beklagelse av det offisielle Sverige for en sak trykket i en svensk avis.
”Vi velger å vise vår avsky for de truslene som er framsatt mot den danske tegneren Kurt Westergaard gjennom det vi skriver om saken i avisen, heller enn å gjøre det på en måte som åpenbart oppleves som en fornærmelse av mange”, sa VGs sjefredaktør Bernt Olufsen til Fagbladet. Kanskje VG nå kan støtte opp om Aftonbladets Boström?
Spørsmålet nå er hvor langt den opphetede krisen vil gå. Det får vi sannsynligvis snart greie på når den svenske utenriksministeren om to uker etter planen skal på statsbesøk til landet. I går antydet den israelske handelsminister ifølge Aftonbladet at besøket kunne bli innstilt som følge av krisen. Det vil i så fall mest sannsynlig forverre krisen ytterligere. ”Den som er uvillig til å fordømme slike historier kan betraktes som uønsket i Israel”, skal Yuval Steinitz ha sagt. Israel, som nekter for at det er tilfelle at israelske patologer stjeler kroppsorganer, bør, hvis det har seg slik at de ikke har noe å skjule, svare på den svenske regjerings krav ved å tillate en uavhengig internasjonal kommisjon å forske på saken.
Stadig flere setter nå spørsmålstegn på om Israel kan kalles for et demokrati slik som det hevdes både fra sentrum og høyresiden i norsk politikk (og kristenliv), hvor vi i alle år har blitt servert påstander om at Israel er en demokratisk oase, omringet av arabiske røverstater der menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke gjelder. Men da krigen raste i Gaza i vinter ble de fleste pressefolk nektet innreise, noe som fra israelsk hold ble hevdet at skyldtes sikkerhetsgrunner. Nå vil de forsøke å stenge for ytringsfriheten i Sverige. Spørsmålet er hvor vidt et land som forlanger statlig sensur av andre lands aviser fortjener å kalles demokrati. Eller gjelder det egne regler for Israel også på dette feltet?
Skulle likt å se en lignende vinkling på en lederartikkel i Magazinet eller en annen norsk avis dersom det var Iran som krevde en vestlig journalists hode på et fat.
YouTube: Rabbis Selling Human Organs, Kidney
YouTube: Jews, Politicians, Busted Selling Human Organs on the Black Market
YouTube: Eight Israelis Charged with Trafficking Human Organs
Israel
Haaretz: Top Sweden newspaper says IDF kills Palestinians for their organs
Israeli crimes in broad day light
IDF Kills Palestinians to Steal Organs for Transplants
Israel Harvesting Palestinian Organs?
Rosenbaum Arrest Exposes Worldwide Organ Smuggling Mafia
Homofili er forbudt i de fleste islamske land, der i blant Saudi-Arabia og Iran, som trolig er det land som henretter flest homofile. Ifølge menneskerettighetsforkjempere i Iran har mer enn 4000 homofile og lesbiske blitt henrettet siden den islamske revolusjonen i 1979. Den siste henrettelsen skal ha funnet sted i desember. Da ble Makwan Moloudzadeh henrettet for sodomi, som er et brudd på iransk lov.
Det er homofile handlinger som er forbudt i Iran, ikke legning. Straffen for samleie mellom menn er – forutsatt at alle vilkår er oppfylt – dødsstraff. Med samme forutsetninger er straffen for lesbisk seks 100 piskeslag de tre første gangene. Dømmes noen for fjerde gang er straffen dødsstraff.
I følge Utlendingsdirektoratet (UDI) finnes det ingen dommer hvor menn er dømt kun for homofili eller hvor kvinner er dømt for lesbisk praksis. Det finnes imidlertid noen dommer hvor homofili har vært en av flere påståtte forbrytelser (for eksempel voldtekt, overgrep mot barn, utroskap, prostitusjon eller hallikvirksomhet), og hvor vedkommende er blitt dømt til døden og henrettet.
I følge iransk lov er det imidlertid svært strenge beviskrav som må være oppfylt før man kan dømme en person for homofil praksis. Som bevis regnes tilståelser eller vitneforklaringer. Ved vitneforklaringer kreves det at fire mannlige muslimske vitner må ha sett de seksuelle handlingene. Vitnenes forklaringer må være sammenfallende. Hvis ikke, risikerer vitnene å bli dømt for falsk forklaring og idømt 100 piskeslag.
De strenge beviskravene, samt fare for straff for å fremsette beskyldninger som ikke kan bevises tilstrekkelig, gjør at det skal svært mye til for at det i det hele tatt skal kunne komme til sak. Hvis bevisene i et slikt tilfelle ikke holder risikerer anmelderen å bli dømt for falskt vitnesbyrd og strengt straffet.
Etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning forutsetter straff for slike handlinger at beviskravene i huddud-lovgivningen er oppfylt. Det følger av denne at de eneste godtakbare bevis er tilståelse ved fire separate anledninger foran en muslimsk dommer, eller vitneforklaringer fra fire aktverdige muslimske menn, som alle har vært vitne til at den aktuelle handlingen ble utført. De fire vitnene vil bli avhørt grundig og hver for seg av en muslimsk dommer, og dersom forklaringene avviker på noen måte, vil vitnene bli straffet for å ha avlagt falsk forklaring. Disse beviskravene er gudegitte i islamsk straffelov, og kan ikke endres eller erstattes av menneskegitte lover. Etter Utlendingsnemndas (UNE) oppfatning er ikke disse beviskrav etter det som er opplyst i sak oppfylt. UNE bemerker for øvrig at iranske domstoler er svært tilbakeholdne med å dømme etter huddud-lovgivningen ettersom straffene er svært strenge og ikke kan omgjøres.
Den 19 år gamle homofile Mehdi Kazemi kom til London for å studere engelsk i 2004. Kort tid etter fikk han vite at kjæresten hadde blitt arrestert av iransk politi og hengt i april 2006. Kazemi, som søkte asyl i Storbritannia i etterkant for å unnslippe henrettelse, kan nå bli sendt tilbake til Iran og møte samme skjebne. Britiske myndigheter innvilget ikke asylsøknaden, og for å unngå å bli deportert rømte den homofile tenåringen til Nederland hvor han i retten trygler om ikke å bli sendt tilbake til Storbritannia ettersom dette vil innebære store sjanser for at han blir deportert. Der blir han nå holdt i varetekt, opplyser britiske Independent.
19-åringens fremtid vil nå bli avgjort av en ankedomstol, som skal fastlå hvorvidt han får tillatelse til å søke asyl i Nederland eller blir sendt tilbake til Storbritannia. Saken har vakt stor oppsikt blant homofile rettighetsforkjempere, som nå kjemper for at han skal få bli værende i Storbritannia. Det å bli sendt tilbake til Iran for der å bli henrettet på grunn av sin legning vil være et skamløst brudd på Storbritannias forpliktelser gjennom flyktningkonvensjonen.
Dette er nok et eksempel på at myndighetene setter målene om å redusere antall mennesker som får innvilget asyl høyere enn å ta hensyn til enkeltsaker. Myndighetene i Storbritannia har ikke for vane å kommentere enkeltsaker som denne, men en talskvinne uttaler overfor Independent at de ikke deporterer noen som trenger beskyttelse.
Da Irans president Mahmoud Ahmadinejad sist høst besøkte Columbia-universitetet i New York ble han møtt med skarp kritikk, ikke minst pga Irans menneskerettighetsbrudd, og da ikke minst vedrørende homofili, som han hevdet ikke eksisterte i landet. Da Ahmadinejad ble spurt om henrettelsene av homofile i Iran, svarte han at rettsvesenet håndterer voldelige kriminelle og narkotikasmuglere ved å avrette dem. Han sammenlignet det med hvordan bakterier og virus effektivt blir fjernet gjennom medisinsk behandling, noe som sterkt minner om den israelske ledelses syn på palestinere. Da han ble presset ytterligere i spørsmålene om avstraffelsene av homofile, svarte han at ”I Iran har vi ikke homofile som i deres land. I Iran har vi ikke dette fenomenet, og jeg vet ikke hvem som har fortalt dere at vi har det.”
Så sent som i forrige uke hadde departementet et møte med ambassaden i Norge om nettopp bruken av dødsstraff i Iran.- Problemet er at situasjonen i Iran er uoversiktlig. For oss virker det som om myndighetene ikke har full kontroll i alle tilfeller, sier Endresen.
UDI innvilget i 2006 asyl i Norge til alle iranere som sa de var homofile, noe som kom frem av dokumenter tillitsvalgte i UDI har sendt til granskingskommisjonen. Dette ble det splid om ettersom UDI-direktør Manuela Ramin Osmundsen, som forsøkte å slå nedover i systemet, hevdet at det hadde vært en kommunikasjonssvikt, noe som fikk de tillitsvalgte for jurister og samfunnsvitere i UDI til å gå til motangrep mot sin egen ledelse.
Debatten gikk på at det var en kommunikasjonssvikt eller ikke, om sakene skulle bli behandlet individuelt eller om man antok at faren var såpass stor at ”Så lenge en legger til grunn at søker er homofil/lesbisk, så skal asyl gis”, slik saksbehandlerne fikk beskjed om. Nemda mente at selv om homofil praksis er forbudt i Iran, og formelt sett kan medføre dødsstraff, er ikke homofil legning tilstrekkelig for å kunne påberope seg forfølgelsesfare.
Flere UDI-ansatte mener ledelsen feilinformerte Kommunal- og regionaldepartementet i 2003 da de i brev til departementet hevdet at UDI foretok individuell vurdering av risikospørsmålet for homofile iranere. Det har i perioden 2003-2005 vært gitt helt klare signaler om at det skal gis asyl i saker der det legges til grunn at søker er homofil. UDI har tolket begrepet ”leve ut sin seksuelle legning” til ”…en har lagt til grunn at søkeren hvis han/hun en gang i fremtiden skulle ønske å proklamere/leve ut sin seksuelle legning offentlig, skulle vedkommende kunne gjøre dette uten å risikere forfølgelse. Det vil i praksis si at det ikke har blitt foretatt noen individuell vurdering av risikoen for forfølgelse i disse sakene. Praksis har vært at asyl har blitt gitt i de fleste saker hvor søkeren har angitt at han/hun er homofil.” Asyl skulle gis i slike tilfeller, var de generelle retningslinjene.
Asylsøkeren, som forøvrig selv er muslim, ankom Norge den 9. oktober 2005 og søkte asyl den 10. oktober 2005. Han fylte ut egenerklæring den 13. oktober 2005 og asylintervju ble avholdt den 4. november 2005. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Som grunnlag for asylsøknaden opplyste han at han er homofil, noe som blir betraktet som en forbrytelse i hjemlandet og at han som sådan risikerer dødsstraff i Iran. I tillegg til landets lover risikerer han at hans egen familie iverksetter straffen før han blir rettslig tiltalt og dermed å miste livet ved å bli henrettet og utsatt for vold fra slektninger og foreldrene sine.
Han fant ut at han var homofil i pubertetsalderen. Miljøet befant seg i var religiøst og hans legning ble undertrykket. Han hadde i en lengre periode forsøkt å dekke over for sine fortrolige følelser slik at ingen i det miljøet han bodde skulle finne ut av det, men foreldrene sørget imidlertid for at personer som var mer religiøse enn dem fikk vite om det. Disse utgjør en stor fare.
Første gang han hadde seksuell omgang med noen, var med en klassekamerat. Da han som 16-åring var han hjemme hos sin kjæreste ble de oppdaget nakne da de omfavnet hverandre av foreldrene til kameraten. De leverte ham til politiet og anmeldte ham, ikke for seksuell omgang med sønnen, men for å ha plaget familien. På denne måten ville de skape problemer for vennen hans. De var klar over at dersom foreldrene til vennen gikk til anmeldelse mot på grunn av homofili, ville også deres sønn bli forfulgt.
Kameratens foreldre tok opp saken med foreldrene hans, noe som førte til at de begynte å straffe ham fysisk og utsette ham for så stort press at han ikke klarte å fullføre skolen. Han fikk ikke delta i sosiale situasjoner der det var andre gutter, fikk ikke barbere seg, gå i jeans eller stelle seg. Han fikk husarrest og ble fysisk straffet av faren. Han ble utsatt for de mest intense ydmykelser og psykisk og fysisk tortur. Dette fortsatte helt til han ble voksen. Han ble også fornedret av andre familiemedlemmer. Mens han avtjente militærtjeneste ble han hånet, narret og utsatt for krenkende ord fordi han var en renslig person og fordi hans atferd var relativt annerledes enn andre vanlige menns.
Etter dette begynte han å arbeide. Da han studerte i det offentlige biblioteket i Ovar ble han kjent med en gutt, sin siste kjæreste, som reddet ham fra dette fornedrende miljøet. Han var eldre og hadde samme legning som ham. Forholdet utviklet seg raskt fordi de begge hadde lidd på grunn av legningen. Da hans foreldre reiste bort for en tid tok ham kjæresten sin hjem til seg for å være sammen med ham, men mens de var nakne og ferdige med å ha sex med hverandre, kom foreldrene hans uanmeldt inn i huset og oppdaget dem. Faren hans banket ham opp og holdt ham i husarrest, mens kjæresten klarte å rømme. Gjennom døren kunne han høre noen som gikk ut på at de ville tvinge ham til å gifte seg, noe som har ført til mange problemer for homofile og lesbiske, med sin kusine, noe han var imot. Han benyttet seg derfor av en passende mulighet og rømte derfra.
Det var en dag moren kom med mat til ham mens faren var i moskeen. Han dyttet moren tilside og rømte ut av huset. Han tok kontakt med en tidligere kjæreste, som hadde bra økonomi og gode muligheter. Han tok opp problemene sine med ham og ble ført til et relativt trygt sted. Senere, gjennom samme kamerat, fikk han vite at faren hadde samlet inn skriftlig vitneforklaring fra naboer og slektninger og hadde anmeldt ham hos domstolsmyndighetene.
De lette etter ham for å arrestere ham og utlevere ham til domstolsmyndighetene. Kameraten foreslo da at han skulle forlate hjemlandet og reise til et trygt sted. Han hjalp ham og betalte til og med reiseutgiftene.
Han frykter nå å bli torturert og henrettet ved retur til hjemlandet. Han frykter at myndighetene, vil behandle ham på bakgrunn av vitneforklaringene og betrakte ham som en homofil person, en person som er farlig for samfunnet, eller at hans egen familie vil henrette ham før en eventuell rettssak. Han risikerer å bli fengslet og fysisk avstraffet.
Søknaden om asyl ble avslått ved UDIs vedtak av 26. januar 2007. Dette ettersom de mente han ikke oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel lA. UDI mente det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til hjemlandet vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingsloven og flyktningkonvensjonens forstand. UDI la til grunn at han er homofil og viste videre til at personer med homofil legning anses å utgjøre en “spesiell sosial gruppe” i flyktningkonvensjonens forstand, og at han således omfattes av de grunner som er angitt i flyktningdefinisjonen,jf. flyktningkonvensjonen artikkel IA.
Vurderingstemaet ble dermed om han har sannsynliggjort at han på bakgrunn av sin seksuelle legning risikerer reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse ved retur. Men etter iransk lov er det kun homofile handlinger som er straffbare, og ikke selve legningen i seg selv. I en sak som gjelder homofili og hvor dette ikke kan bevises gjennom vitneførsel eller det foreligger sprik/avvik i vitnenes forklaringer, vil vitnene, etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning, kunne bli idømt 80 piskeslag hver på grunn av falsk anklage, noe som viser at det kan få alvorlige konsekvenser å anmelde en person for homofili eller å vitne falsk hvis dette ikke kan bevises. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at noen vil vitne falsk eller å anklage noen for slike handlinger.
UDI er klar over at man som homofil i Iran ikke kan leve åpent på samme måte som man kan i Norge. Den som er flyktning har krav på asyl etter utlendingloven § 17. Begrepet flyktning er definert i utlendingsloven § 16 som ”utlending som går inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 art. 1 A, jf. protokoll 31. januar 1967.”
Flyktningkonvensjonen definerer flyktning som en person som ”med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse” UDI har i sin praksis lagt til grunn at homofil legning er et kjennetegn som gjør at man tilhører en spesiell sosial gruppe i flyktningkonvensjonens forstand og at forfølgelse på grunn av homofil legning omfattes av konvensjonen.
For at man skal kunne snakke om forfølgelse må imidlertid reaksjonene være av et visst omfang. I disse sakene har UNE vurdert det slik at den trakassering og diskriminering som er anført ikke utgjør reaksjoner som er så alvorlige at det omfattes av forfølgelsesbegrepet i konvensjonen. UNE har i sakene gjort en konkret vurdering av om det man risikerer kan sies å utgjøre forfølgelse. Det er fremtidig fare for forfølgelse som begrunner beskyttelsesbehovet, noe som innebærer at man har valgt å vurdere konkret i hver sak hvilken situasjon vedkommende vil komme i ved en retur til hjemlandet.
I Midtøsten og Nord-Afrika er imidlertid homofil praksis forbundet med formelle straffesanksjoner. Asylsøkere fra disse landene kan derfor påberope seg risiko for straff. Risiko for straff har vært påberopt av asylsøkere fra Libanon og Iran. I disse sakene er faren for at asylsøkeren vil bli straffet for sin homofile legning/handlinger stor og det foreligger en objektiv risiko for overgrep som utgjør forfølgelse.
Den 20. februar 2008 ble det truffet avgjørelse vedrørende saken hans. UDIs vedtak av 20,02.08 tilsier at han ikke innvilges oppholdstillatelse i Norge. Vedtaket et endelig avslag på søknad om asyl. Klage over UDIs vedtak ble ikke tatt til følge. Politiet vil om kort tid sette en utreisefrist. Innen denne fristen må han ta kontakt med politiet eller IOM for å avtale utreise. I motsatt fall risikerer han å bli pågrepet. Utreisefrist settes i til 10. mars 2008. I følge Utlendingsloven § 41: har personer med avslag på søknad om asyl plikt til å reise ut av landet innen den fastsatte utreisefristen. Dette innebærer direkte kontakt med politiet. Dersom han ikke har gyldig reisedokument, har han også plikt til å skaffe seg dette.
Etter UDIs oppfatning er det flere forhold ved forklaringen som gjør det vanskelig å feste lit til den. UDI viser til at det på bakgrunn av det ovenstående er lite sannsynlig at hans far vil anmelde han for å være homofil da han selv vil risikere straff for å fremsette en slik anklage, fordi ovennevnte beviskrav ikke vil være oppfylt. Av samme grunn er det også usannsynlig at naboer og slektninger ville avgi skriftlige vitneforklaringer på at han er homofil, når det ikke forelå tilstrekkelige bevis for en slik anklage.
Etter UDIs mening har det videre formodningen mot seg at faren skulle ta opp hans seksuelle legning med slekt og naboer, samt anmelde forholdet til en offentlig domstol, dersom dette var en så stor skam for familien som blir anført. Når det gjelder anførselen om at han også frykter at faren skal drepe ham, fremstår det etter UDIs mening som lite sannsynlig at faren i så fall ville ha anmeldt saken til myndighetene, og dermed ha gjort myndighetene oppmerksomme på forholdet. På denne bakgrunn la ikke UDI til grunn at han har blitt anmeldt av sin far for homofili. Selv om hans forklaring blir lagt til grunn ville han ikke risikere å bli straffet for homofili ettersom det ut fra forklaringen ikke foreligger opplysninger som tilsier at de nevnte beviskrav ville være oppfylt.
UDI anså det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til Iran i fremtiden vil opptre på en slik måte at han vil risikere straff for homofili. Å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom er ikke sosialt akseptert i Iran, verken for heterofile eller homofile.
UDI bemerket at det heller ikke har fremkommet opplysninger som tyder på at han har hatt en slik atferd tidligere, verken i Iran eller i Norge, som tilsier at han har levd ut sin legning i det offentlige rom og at han ikke ønsker å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom i hjemlandet ettersom det ikke er sosialt akseptabelt i Iran.
Så lenge man lar sin seksualitet være et privat anliggende, er det i følge UDI ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil være interessert. På bakgrunn av dette la UDI til grunn at han vil opptre i henhold til de sosiokulturelle rammene for seksuell utfoldelse som eksisterer i Iran ved en eventuell retur til hjemlandet.
I forhold til hans anførsel om at han som homofil har levd under vanskelige forhold i Iran, særlig i forhold til sin egen familie, bemerket UDI at ikke enhver reaksjon utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand. Det at han risikerer å bli utsatt for diskriminering og trakassering i enkelte sammenhenger på grunn av sin legning utgjør ikke i seg selv så alvorlige reaksjoner at det kan anses som forfølgelse. Heller ikke de sosiokulturelle begrensningene han må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin seksuelle legning på grunn av sosial og religiøs fordømmelse i samfunnet, kan anses som forfølgelse i konvensjonens forstand.
I følge UDI er det at hans far har mishandlet ham psykisk og fysisk gjennom mange år ikke forhold som kan danne grunnlag for asyl ettersom dette er forhold som iranske myndigheter må anses å beskytte ham mot, da vold er straffbart i henhold til iransk lovgivning. Videre la UDI til grunn at dersom familiesituasjonen var uutholdelig for ham vil han kunne flytte hjemmefra. Han er en voksen mann på 30 år som antas å være i stand til å forsørge seg selv, jf opplysningene om hans tidligere arbeidsforhold. Etter UDIs vurdering forelå det ikke omstendigheter som kunne være til hinder for retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne tilsi opphold i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd.
Vedtaket ble påklaget den 13. desember 2007 og det ble begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. Dette pga at han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det er dødsstraff for å utøve homofilt samleie i Iran og annen homofil praksis er straffelagt med opp til 100 piskeslag. Denne typen straffesanksjoner må falle inn under lovens ordlyd og UNHCR viser til at alvorlige krenkelser av menneskerettighetene er forfølgelse. UDIs praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse. Det er hevet over enhver tvil at homofili er uakseptabelt og at homofile strafflegges i Iran.
Kriminalisering av homofili er brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv. Selv om en person ikke selv har blitt straffet innebærer straffetrusselen et kontinuerlig inngrep i en persons privatliv, jf. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) Dudgeon v. UK fra 1981. Det er tilstrekkelig sannsynliggjort at han står i fare for å bli utsatt for forfølgelse.
UDIs begrunnelse om at det er lite sannsynlig at faren har anmeldt ham og innhentet vitneforklaringer fordi falsk anmeldelse og falske vitneforklaringer er forbundet med streng straff, er ren spekulasjon. I henhold til forklaringen har faren skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse.
Det anføres at det er like sannsynlig at hans forklaring er sann, som at den ikke er det. Ved vurderingen av om forklaringen skal legges til grunn må det tas hensyn til at det er umulig å bevise påstanden. I slike tilfeller bør tvilen komme ham til gode, jf. UNHCRs håndbok punkt 203. Det vises til at forklaringen ikke er motstridende, verken i forhold til egen forklaring eller i forhold til allment kjente fakta. Det er ingenting med forklaringen som er med på å svekke tilliten.
Han er uansett vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Det vises i den forbindelse til at han ved en eventuell retur henvises til å velge mellom å ikke leve ut sin homofile legning eller til å risikere dødsstraff.
UDI gikk ikke tilbake på sitt vedtak, men samtykket til utsatt iverksettelse. UDI presiserer at det ikke er uenighet om at dødsstraff og piskestraff for homofili må kunne anses som forfølgelse i loven og konvensjonens forstand, men at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han vil risikere slike reaksjoner ved retur til Iran.
Når det gjelder henvisningen til dommen fra EMD, Dudgeon v. UK, bemerker UDI at den omhandler spørsmålet om hvorvidt det å ha et system for alvorlige straffereaksjoner rettet mot homofil praksis er i strid med EMK artikkel 8, men at den ikke berører spørsmålet om det å nekte en homofil utlending opphold, slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes, kan anses som et brudd på EMK artikkel 8. Dette spørsmålet har derimot vært vurdert av norsk rettspraksis. jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 10. juni 2002 (RG.2002-1259), som gjaldt spørsmålet om retur av en homofil mann til Iran.
Lagmannsrettens konklusjon var at de begrensningene homofile i Iran må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin homofile legning på grunn av sosial og religiøse fordømmelse i samfunnet, åpenbart ikke kan anses som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand eller gi krav på vern mot utsendelse Retten finner det videre klart at det å nekte en homofil utlending opphold slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes og sosial fordømmelse av homofile må påregnes, ikke kan anses som et brudd på FMK art. 8. På denne bakgrunn legger UDI til grunn at vedtaket av 26. januar 2007 ikke er i strid med EMK artikkel 8.
Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett han utføre straffbare homofile handlinger.
UNEs vurdering:
For at en utlending skal ha rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd, første punktum,
må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 16
første ledd, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1A. Som flyktning i henhold til utlendingsloven § 17 første ledd jf § 16 første ledd og flyktningkonvensjonen artikkel IA, regnes utlending som har en ”velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.”
Begrepet forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand forutsetter at reaksjonene er av en viss art og et visst omfang. Det sentrale er en fremtidsrettet vurdering av om han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Han skal etter beste evne og i tilstrekkelig grad underbygge sine asylanførsler. Tvil om sakens fakta skal komme han til gode dersom UNE finner hans generelle troverdighet tilfredsstillende. UDI skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse blir truffet, jf forvaltningsloven § 17 første ledd. På bakgrunn av de fakta som legges til grunn i saken, skal det foretas en vurdering av risikoen for forfølgelse ved retur.
Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett ham utføre straffbare homofile handlinger.
I tillegg kommer uklare forhold i forklaringen. I følge forklaringen skal han ha blitt oppdaget første gang han hadde seksuell omgang med noen. Men først fremgår det at hans foreldre anmeldte hans venn til politiet, og at de på den måten ville utsette ham for press, mens det senere heter at vennens foreldre anmeldte han og at vennens foreldre tok opp dette med hans foreldre. Men dette har ikke fått avgjørende betydning for UNEs vurdering av saken.
Etter praksis omfattes homofile av konvensjonsgrunnen “sosial gruppe”, jf flyktningkonvensjonen artikkel IA, og hans anførte asylgrunnlag har således årsakssammenheng med en av konvensjonsgrunnene i flyktningkonvensjonen.
Det er homofile handlinger som er straffbare etter iransk straffelov, og ikke homofil legning som sådan. UNE er ikke kjent med at noen har blitt straffet ene og alene på grunn av homofili i Iran. Dersom alle vilkårene er oppfylt, kan homofili medføre dødsstraff i Iran. Vurderinger er at han ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han vil risikere å bli dømt til langvarig fengsel eller dødsstraff ved retur til Iran.
I følge UDI viser de iranske myndighetene stor toleranse vedrørende homofili. Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. Det vises til at det finnes egne miljøer, treffsteder og nettverk for homofile i Iran, hvor menn søker og finner partnere. Det finnes særskilte parker og treningsstudioer som er kjent, også av myndighetene, som treffsteder for homofile. Det finnes med andre ord aktive homofile miljøer i Iran. Det foreligger ikke holdepunkter for å si at iranske myndigheter forfølger personer, verken på grunnlag av offisiell politikk eller annet grunnlag.
Denne allmenne toleransen innebærer at så lenge man lar sin seksuelle legning være en privatsak, og ikke manifesterer denne utad, er det ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil fatte interesse for vedkommende.
De sosiokulturelle rammer eller begrensinger som gjelder utøvelse av seksuell legning gjelder for øvrig for heterofile så vel som homofile personer. Det er heller ikke for heterofile personer sosialt akseptabelt å kysse eller på annen måte vise kjærtegn i forhold til en partner i det offentlige rom i Iran. Den begrensning på den seksuelle utfoldelse som det innebærer å leve med slike sosiale normer, i forhold til hva man kan eksempelvis i Norge, kan ikke sies å utgjøre forfølgelse i loven og konvensjonens forstand. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.
Han har anført at han på grunn av sin homofile legning frykter voldelige reaksjoner fra familien. UNE bemerker i denne sammenheng at for at en reaksjon skal kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, kreves det at den er av en viss art og et visst omfang. Praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse, mens trakassering, diskriminering og kortvarig fengsling i utgangspunktet faller utenfor begrepet. De sist nevnte forholdene kan imidlertid etter en samlet vurdering få et så stort omfang at de defineres som forfølgelse. De forhold han har vært utsatt for, anses ikke som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at det er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.
UNE viser for øvrig til begrunnelsene i UDIs vedtak og oversendelsesbrev. Det foreligger følgelig ikke tilstrekkelige holdepunkter for at han ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. UNE mener etter dette at han ikke er å anse som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
Retur skal ikke finne sted til et område hvor han kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det stilles krav om at det må foreligge forfølgelse i konvensjonens ,fo orgs taatn ddenne har sin årsak i en konvensjonsgrunn. I praksis innebærer bestemmelsen beskyttelse til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon ved at det stilles et noe senket krav til bevis og risiko for å være vernet mot utsendelse enn for anerkjennelse som flyktning i henhold til utlendingsloven §§ 16 og 17. Selv med et noe senket bevis- og risikokrav, kan ikke UNE se at han er omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter denne bestemmelsen. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.
Retur skal heller ikke finne sted til område hvor han av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Bestemmelsen
må tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelse i henhold til EMK artikkel 3, der det fremgår at “Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff jf, utlendingsloven § 4. Så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er etter denne bestemmelsen noe strengere enn etter flyktningkonvensjonen.
UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at § 15 første ledd annet punktum er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling.
Utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum anses følgelig ikke til hinder for retur til Iran.
Når sterke menneskelige hensyn taler for eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse innvilges med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriftene § 21 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Aktuelle tema i en konkret helhetsvurdering vil blant annet være om retur til hjemlandet er utilrådelig for han og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn.
Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at han for øvrig er i en særskilt sårbar situasjon i forhold til retur til hjemlandet. UNE mener at han heller ikke har en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges etter ovennevnte bestemmelse. UNE bemerker at oppholdstid i Norge i forbindelse med søknad om asyl i utgangspunktet ikke danner slik særlig tilknytning.
UNE mener det ikke er grunnlag for en annen vurdering i hans tilfelle. På denne bakgrunn mener UNE at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelse.
Vedtaket innebærer at klageren plikter å forlate landet frivillig. Dersom klageren ikke forlater landet frivillig, skal politiet iverksette vedtaket, jf utlendingsloven §§ 40 og § 41. Utlending som i medhold av utlendingsloven føres ut av Norge, plikter å betale utgiftene ved egen utreise, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi han ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan dessuten gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise dersom utgiftene ikke er dekket, jf. utlendingsloven § 27 første ledd bokstav h. Klageren bes kontakte Politiets utlendingsenhet (PU), forut for en eventuell ny innreise, for å dekke utgifter som nevnt.
Det gjøres oppmerksom på at beslutninger om avgjørelsesform ikke kan påklages, jf utlendingsloven § 38b sjette ledd. Med mindre det mottas underretning om at det er gitt utsatt iverksetting av et vedtak som er anmodet omgjort, må dette påregnes effektuert dersom klageren ikke har reist ut av landet innen den frist politiet har fastsatt. Det gjøres særskilt oppmerksom på at utlendinger i henhold til utlendingsloven § 6 må ha tillatelse til opphold og arbeid i riket, og at opphold uten tillatelse kan danne grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.
Norske utlendingsmyndigheter følger nøye med på situasjonen for homofile i Iran. UNE benytter både offentlige kilder og kilder unntatt offentlighet. Av offentlige kilder kan nevnes rapporter fra UNHCR, FNs spesialrapportører, nasjonale og internasjonale anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner, andre NGOer, internasjonale pressebyråer og aviser fra ulike land. Kilder som er unntatt offentlighet omfatter blant annet opplysninger og verifikasjonsrapporter i forbindelse med enkeltsaker, samt rapporter fra utenrikstjenesten og andre lands utlendingsmyndigheter. I tillegg foretar UNE regelmessige tjenestereiser til Iran hvor man har samtaler med egne og andre lands ambassader, organisasjoner og minoritetsgrupper.
UNE har i sine vurderinger ikke funnet at forholdene i Iran for homofile i seg selv er tilstrekkelig til at man har krav på asyl. Det er den konkrete risikoen for at klageren skal pådra seg alvorlige reaksjoner på grunn av sin legning som eventuelt kan begrunne anerkjennelse som flyktning. UNE foretar derfor en konkret vurdering av forfølgelsesfaren i hver enkelt sak. Det framgår også av UNEs vurderinger at den begrensning man må tåle i den sosiale utfoldelse i og med at de kulturelle forskjellene gjør at man ikke har det samme tilbudet i hjemlandet som i Norge mht åpne miljøer og klubber, ikke utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand.
Den verdensfjerne, men allikevel ubehagelig nære, George Bush, ga under en nyhetskonferanse i forbindelse med G8 i St. Petersburg sommeren 2006 uttrykk for bekymring vedrørende demokratiet i Russland og oppfordret Putin til å innføre presse og religionsfrihet “slik som i Irak.”
Bush ønsker i følge ham selv å ”fremme institusjonell endring i deler av verden”, slik som i Irak hvor det i følge ham er ”fri presse og religionsfrihet”, noe, i følge Bush, ”mange mennesker i vårt land håper at Russland vil gjennomføre.” I følge Bush vil det trolig bli snakk om ”et demokrati med sin egen russiske stil”, noe han trolig sa for å være ironisk.
Til dette svarte Putin, som ser på Irak krigen som kanskje Bush administrasjonens største blemme at “For å være helt ærlig vil vi helt sikkert ikke ha det samme type demokrati som det de har i Irak.”
I sin tale til nasjonen i januar 2008 priste George Bush hva han kalte for det nye ”unge demokratiet” i Afghanistan hvor folk ser på fremtiden med et nytt håp og sa at USA med sine allierte ”hjelper det afghanske folk med å forsvare deres frihet og gjenoppbygge deres land.”
USA er jo vellkjent for sin propaganda. Propagandarådgiverne til Bush, ikke aller minst den norsk-ætta Karl Rove, også kjent som Bush sin hjerne, har arbeidet hardt for å fremstille de nykolonialistiske krigene i Afghanistan og Irak på en mest mulig positiv måte, noe som har ført til en rekke skandaler hvor ulike kilder har kommet frem med informasjon vedrørende de ulike mediekampanjene.
Internasjonale jurister føler stadig mer at det de gjør i Afghanistan er å fungere som kulisser for dermed å skyggelegge situasjonen. Vi skal tro at det nå, i etterkant av invasjonen, med den nye regjeringen er demokratiske forhold hvor menneskerettighetene gjelder, men faktum er at det også i dag er krigsherrene som sitter med makten.
For få dager siden ble en ung afghansk journalist, Sayed Parwez Kaambakhsh, dømt til døden i det nordlige Afghanistan pga blasfemi, som vil si å publisere en tekst om kvinners rettigheter i Islam, i en teaterlignende rettssak hvor han ikke hadde noen forsvarer og ingen mulighet til å forsvare seg selv. Homofili gikk fra å være en hovedforbrytelse til å bli straffet med bøter og fengsel, men er ennå ulovelig.
Den tidligere tradisjonelt toleranse for homofili i Afghanistan forsvant da Taliban tok over og regimeendringen har ikke hatt stor betydning for den legale statusen for Afghanistans homofile, lesbiske og biseksuelle. Sharia lover blir ennå brukt sammen med straffeloven, slik at homofili, på tross av at retten har forstått lovene mer moderat etter Talibans fall, i teorien ennå kan bli straffet med døden.
Det faktum at homofili ennå er ulovelig ble konfirmert av lederen for Afghanistans høyesterett. En amerikansk rådgiver til den afghanske regjering ble arrestert og dømt til fengsel for homofilt forhold med en afghaner i 2004. Lignende rapporter tilsier at det er straffekoden som er den høyeste autoritet. Den nye afghanske konstitusjonen sier at Islam skal være basen for all regjeringsbestemmelser og reguleringer. Ingen av de politiske partiene har vært åpne for eller nevnt gay rettigheter. Kun Afghan Social Democratic Party (ASDP) har svart ved å erklære at det er i favør av en internasjonal kamp mot AIDS-HIV, men at homofile og samme-kjønn ekteskap står i motsetning til alle store religioner.
Den legale statusen til homofile er ennå under angrep i det okkuperte Irak. Det er ikke forbudt, men tabu. Enkelte av militsene har gått så langt som til å utføre utrenskninger mot homofile. Ingen av de politiske partiene i Irak har tatt noen erklæring i favør av homofile rettigheter, men nekter utenlandske undersøkelser tilgang. Utkastet til den irakiske konstitusjonen inneholdt bestemmelser som sa at ingen av rettighetene eller frihetene i konstitusjonen ville gjelde såkalte avvikere, noe som har blitt strøket bort i senere revisjoner, men blitt skiftet ut med flere klausuler som legger til grunn at Islam vil være grunnlaget for loven og at de ulike borgerrettighetene skal bli begrenset av såkalt offentlig moral, som vil si Islam.
I 2003 ga Paul Bremer ordre om at den irakiske kriminalloven skulle føres tilbake til dets 1969 utgave, mens den irakiske sivilloven skulle føres tilbake til sin 1972 utgave. Han adresserte ikke irakisk religiøs lovgivning vedrørende personlig status. Kriminalloven tar ikke opp spørsmålet rundt homofili eksplisitt, men inneholder bestemmelser som kan bli brukt til å straffe slike praksiser. For eksempel legaliserer paragraf 111, som ble fjernet fra kriminalloven før 1990-tallet, praksisen med æresdrap.
I følge en artiklen Killings Surge in Iraq, and Doctors See a Procession of Misery publisert av Alex Berenson i New York Times den 26. september 2004 blir homofili ansett som ulovelig i Irak og leger eksaminerer menn beskyldt for homofili.
Den 5. februar 2005 publiserte IRIN en rapport kalt Iraq: Male Homosexuality still a Taboo. I denne står det at æresdrap av irakere mot et homofilt familiemedlem er vanlig og blir gitt legalt forsvar. Lovendringen fra 2001 som stipulerer dødsstraff for homofile har heller ikke blitt fjernet. Dette på tross av at Paul Bremer ga ordre om at kriminalloven skulle føres tilbake til sin 1969 versjon. Medlemmer av den irakiske regjeringen kritiserte en rapport vedrørende menneskerettigheter i Irak i januar 2007. En av årsakene var at de var kritiske pga at den inkluderte gay rettigheter.
Norske myndigheter uttrykker hyppig bekymring over voldsbruk, maktovergrep og manglende demokrati og menneskerettigheter i en rekke land, for eksempel Iran, som man truer med sanksjoner og andre former for protestmarkeringer, men glemmer å nevne land som Afghanistan og Irak, for ikke å glemme Israel.
Det er påfallende at denne moralske fordømmelsen ikke ser ut til å gjelde for tilfellet Irak, sannsynligvis det land i verden med de fleste, mest omfattende og mest brutale formene for maktmisbruk og statlig terror rettet mot sivilbefolkningen som lever under okkupasjonsregimets skrekkvelde. Daglige luftangrep, en målrettet politikk for sekterisk rensing av hele byer og bydeler og tilfeldige drap på sivile begrunnet med kamp mot terrorister har så langt kostet over en million irakere livet, mens fire millioner er flyktninger i inn- og utland. Denne virkeligheten til tross, norske myndigheter støtter den såkalte politiske prosessen som er regissert av sjefsokkupanten USA og lakeiregimet i Den grønne sonen. Denne holdningen kan vanskelig forstås annerledes enn at Norge godtar både okkupasjon og de groveste menneskerettighetsbrudd så lenge vår nære allierte USA og Storbritannia står bak.
Komiteen for et fritt Irak krever at regjeringa avbryter dette dobbeltspillet og gjør det klart at Norge ikke på noe vis, verken militært, politisk eller økonomisk vil undersøtte USAs ulovlige krig og okkupasjon, og at oljeindustrien pålegges å avslutte alle prosjekter og investeringsplaner i landet inntil Irak igjen er blitt et fritt og suverent land.
Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken, hvor av den ene er at ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, som forhenværende utenriksminister Henry Kissinger sa da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973, og den andre er at USA, i følge visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton, ”vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent, noe som fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010.”
Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.
Situasjonen for homofile har ikke blitt bedre etter invasjonen av Irak og trusselen om krig mot Iran. Friheten kan ikke vinnes gjennom krig og invasjon, men må være et resultat av den daglige kampen for demokrati og menneskerettigheter. Vestens korstog mot den muslimske verden er kun en kamp for egne interesser og en gavepakke for de mest fundamentalistiske gruppene, som på denne måten får vind i seilene. Homofile stiller seg derfor sammen med alle andre som kjemper for en bedre, mer fredeligere verden. Vi kjemper samme sak.
